Kommentarer

Se alle artikler

PD forvaltning i villfiskland

I debatten om forvaltningen mot pankreas sykdom (PD) i oppdrettsnæringen er hensynet til villfiskens sunnhet og produksjonsevne etterlyst.

Kommentar

  • Denne kommentaren er skrevet av Åse Helen Garseth
  • Hun er utdannet veterinær, og jobber som forsker ved Veterinærinstituttet

Veterinærinstituttet har et nasjonalt ansvar for å ivareta både den ville og den tamme fiskens helse. Vi regner det derfor som selvsagt at villfiskhelsen skal vektlegges når ny PD-strategi skal utformes eller revideres.

Det er Frode Staldvik i Kunnskapssenteret for laks og vannmiljø som på ilaks.no den 6. februar etterlyser hensynet til villfisken i forvaltningen mot PD. Pankreas sykdom (PD) er en svært smittsom sykdom som rammer laksefisk. Sykdommen smitter fra fisk til fisk gjennom vann, og smittet oppdrettsfisk utgjør det største smittereservoaret. Viruset antas å ha sin opprinnelse i europeisk villfisk.

I forbindelse med innhenting av innspill til alternative metoder for forvaltning av PD i slutten av 2015 skriver Mattilsynet; «Så langt har vi ingen dokumentasjon på at PD har noen påvisbar negativ effekt på villfisk. Fravær av dokumentasjon er imidlertid ikke det samme som dokumentasjon på at PD-smitte fra oppdrettsnæringen ikke påvirker villfisk - «absence of evidence is not evidence of absence». Til det er det knyttet for store metodiske utfordringer til påvisning av sykdomsagens og sykdom hos villfisk. Det høye antallet SAV-utbrudd i oppdrettsnæringen medfører et smittepress av ukjent størrelse og med ukjent konsekvens for vill laksefisk. Tross usikkerheten finner vi det rimelig å anta at et antall villfisk smittes og at enkelte av disse utvikler sykdom.

Utfordringen ligger i å dokumentere graden av påvirkning på vill laksefisk, fordi vi i liten grad har tilgang til villfisk i de aktuelle stadiene der påvirkningen skjer. Det er lite sannsynlig at denne formen for påvirkning fra oppdrettsnæringen vil vise seg i form av massedød og registrerbare sykdomsutbrudd hos villfisk. En svekket villfisk er et lett bytte. Den fjernes av predatorer og unnslipper dermed vår observasjon.

To viktige forutsetninger for å påvise virus ved PCR-teknikk er at fisken så langt har overlevd infeksjonen, og at den fortsatt er bærer av virus på det tidspunktet prøven blir tatt. I ville bestander med lav tetthet vil dermed infeksjon med svært sykdomsframkallende virus være utfordrende å fange opp. I forbindelse med Mattilsynets helseovervåking av vill anadrom laksefisk har Veterinærinstituttet med PCR-metodikk påvist én SAV-positiv villaks (av kultivert opprinnelse) blant 1157 testede stamfisk av villaks og 120 testede stamfisk av sjøørret. Forekomsten av virus i den overlevende og observerbare delen av populasjonen er dermed svært lav. Når vi ikke finner virus-positiv villfisk, kan det skyldes så ulike årsaker som at villfisk ikke smittes (funksjon av smittepress og mottakelighet), at smittet villfisk ikke fanges opp grunnet kortvarig infeksjon eller at smittet villfisk utvikler sykdom og dør direkte eller fordi de utsettes for predasjon.

Ved utbrudd av PD hos oppdrettet laks observeres nedsatt matlyst en til to uker før dødeligheten øker. Syk fisk svømmer sakte i overflaten og langs merdkanten eller «hviler seg» i bunnen av merden. Dødeligheten kan variere fra neglisjerbar til betydelig, men uavhengig av dødeligheten vil det i etterkant av utbruddet gradvis utvikle seg taperfisk, såkalte «pinner». Dette er fisk som ikke klarer å nyttiggjøre seg fôr på grunn av kronisk skader i bukspyttkjertel (Veterinærinstituttet rapport 5/2015).

Den beskrevne sykdomsutviklingen, med vesentlig nedsatt almenntilstand etterfulgt av en kronisk avmagringsfase, er neppe forenelig med overlevelse hos villfisk. Studier av infeksjonsdynamikk i smitteforsøk og i oppdrettssammenheng tyder på at enkeltfisk kan være bærere av virus over lang tid (måneder). Dette funnet kan likevel ikke uten videre overføres til villfisk som hverken er beskyttet mot predatorer eller tilbys fôr under rekonvalesensen.

Føre-var-prinsippet tilsier at det å gjøre vernetiltak er sentralt også i tilfeller hvor det er mangel på vitenskapelige bevis på skadelige forhold. Norge er forpliktet til å ivareta villaksen gjennom sitt medlemskap i den nord-atlantiske laksevernorganisasjonen NASCO. Det er Nærings og fiskeridepartementet som ivaretar ansvaret for regulering av akvakulturvirksomheten inklusiv hvordan denne virksomheten påvirker villfisk. Det innebærer at departementet skal ivareta villfisken gjennom sine lover og forskrifter. Som sektormyndighet er departementet også forpliktet til å innhente nødvendig informasjon, eksempelvis gjennom forskning og overvåkning om hvordan akvakulturvirksomheten påvirker villfisk.

På denne bakgrunn støtter vi at en må ta hensyn til villfiskens helse og velferd i utforming eller revisjon av ny PD-strategi.