Kommentarer

Se alle artikler

- Vi avler frem en panserlus

Vi er i ferd med å avle frem en superlus, -en panserlus som ikke lar seg stoppe hverken av politiske ønsker eller oppdrettsindustriens varslede søksmål mot de forskningsinstitusjoner som påviser negative konsekvenser av oppdrett.

For svært pressede bestander av vill laks og sjøørret (SØ) er dette dårlig nytt.

Kronikk

Kronikkskribent Rune Jensen er daglig leder i Salmon Camera.

At laksen og sjøørret sliter som følge av mange menneskeskapte faktorer er det bred konsensus om både blant forskere, forvaltning, industri og villaksinteresser. De aller fleste av disse menneskeskapte faktorer, som samlet bidrar til nedgangen, er kommet til som følge av politiske tillatelser til så forskjellige tiltak som kraftindustri, oppdrettsindustri, veibygging, sur nedbør, jordbruk med mer. At summen av disse tillatte tiltak er årsaken til at laks og SØ i stadig mindre grad kan beskattes som ressurs, kan det vanskelig argumenteres mot. At dette ligger i brudd med intensjonen i Grunnlovens § 112, kan synes klart etter at konklusjonene foreligger i den forskning rundt dette tema som SalmonCamera igangsatte ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI). For det er konsekvensene av summen av politiske tillatelser, som kan være i brudd med § 112.

Men selv om det er mange faktorer som spiller inn, er det ingen faglig uenighet om at også lakselusen er en vesentlig faktor, -og verre kan det bli.

Oppdrettsindustrien har i mange år hatt problemer som følge av lakselus, og det er forsøkt å redusere problemet ved å innføre begrensninger på hvor mange lakselus som tillates i oppdrettsanleggene. Ikke bare for å ivareta fiskehelsevelferden i anleggene, men enda viktigere for å ivareta overlevelsesmulighetene for vill laks og SØ. Disse restriksjonene og forskriftene har, med unntak av den perioden lusemedisinen Slice fremdeles hadde effekt, bare i begrenset grad ført til bedringer, og derfor blir det stadig presentert diverse Petter Smart løsninger i et forsøk på å overkomme problemet. Men flere av disse «løsningene» har latent i seg utviklingen av en situasjon som blir umulig å reversere.

I en nylig publisert vitenskapelig artikkel i «Journal of evolutionary biolgy», (Ugelvik et al), blir det fremlagt ny kunnskap som viser at lakselusa fra oppdrettsintensive områder («oppdrettslus») har endret adferd, og til en viss grad også fysiologi, som gjør at den er tøffere mot verten sin enn lus fra ikke-oppdrettsintensive områder («vill-lus»). Den er blitt det man på fagspråket kaller mer virulent. Den påfører laksen mer skade.

I en annen nylig publisert artikkel i «Evolutionary Applications», (Mennerat et al) blir det vist at lusen («oppdrettslusen») som følge av ubegrenset tilgang på verter, også har endret livsstrategi til å produsere mer avkom tidlig i sin kjønnsmodne del av livssyklusen. Den produserer altså mer avkom med en gang den er kjønnsmoden, enn den gjorde før. Det blir med andre ord produsert flere luselarver enn tidligere, før oppdretteren blir klar over at tiltak må settes inn.

Videre er det en rekke artikler og rapporter som i detalj har vist hvor raskt lakselusen har klart å utvikle motstandsdyktighet, og endog resistens, mot de midlene som blir benyttet for å bli kvitt den.

Legemidlet Slice, emamectinbenzoat, kom på markedet rundt år 2000, og allerede i 2008 ble det påvist nedsatt følsomhet mot midlet. Fire år senere var resistensen befestet. Til og med det oksyderende stoffet hydrogenperoksid er det påvist redusert følsomhet mot, allerede 3 år etter at stoffet i stor skala ble tatt i bruk.

Den samme oppdagelsen er gjort på alle kjemiske midler som er benyttet så langt, og i dag er det nedsatt følsomhet eller resistens mot dem alle. Det er bakgrunnen for at det dukker opp en rekke «løsninger» på luseproblemet, og det er disse det er all grunn til å advare mot ukritisk bruk av.

Disse artiklene og erfaringene fra resistensutviklingen viser hvor raskt lusen klarer å tilpasse seg, og at nye menneskelige tiltak for å begrense den raskt blir overkommet.

Årsaken til lusens tilpasningsdyktighet ligger i dens raske generasjonstid. Det tar i snitt kun 50 dager fra en lus klekkes til den selv er kjønnsmoden, mens laksens generasjonstid regnes å være i snitt 7 år. En lakselus har altså nærmere 50 generasjoner tilgjengelig å tilpasse seg endringer i ên laksegenerasjon.

I disse dager avles det for å fremskaffe en oppdrettslaks med et betydelig tykkere slimlag for å i større grad beskytte den mot lusen, samtidig som det også utvikles legemidler som ytterligere skal øke slimlagets tykkelse. Det er rimelig sikkert at dette i en kort periode vil hjelpe oppdrettslaksen, men gitt lusens raske tilpasningsevne vil det bare være et tidsspørsmål før lusen har tilpasset seg også dette. Spørsmålet vil da være hvor stor skade en slik panserlus kan påføre villaksen som ikke har et slikt slimlag, og således vil være så godt som naken og ubeskyttet mot denne enda mer aggressive lusen. For villaksen får hverken tykkere slimlag eller slimdannende medikamenter servert.

Videre er det tatt i bruk diverse mekaniske avlusningsmetoder, som i større eller mindre grad kan føre til evolusjonære endringer hos lusen, deriblant bruk av ferskvann. Dette er ikke så uproblematisk som industrien vil ha det til. For hva vil skje med bestandene av vill laks og SØ dersom lakselusen om noen år med ferskvannsavlusning, utvikler større toleranse for også dette? Kan lusen bli et problem også i brakkvann? Da vil laks og SØ kunne bli enda hardere presset enn i dag.

Det er lett å forstå oppdrettere som leter med lys og lykte for å finne løsninger på problemer som reduserer deres inntjening og som stanser deres ønske om ytterligere vekst. Men det er viktig at vi har beslutningstagere uten skylapper, som evner å innse hvordan naturen fungerer eller ikke fungerer, uavhengig av politiske eller økonomiske drømmer.

Det er kraftfulle politiske grep som må til, for oppdrettsindustriens svar på tiltale så langt, er fornektelser og å varsle søksmål mot forskningsinstitusjoner som påpeker fakta.