Kommentarer

Se alle artikler

Mens vi venter på grønt lys

I oktober vil det bli tildelt ordinær oppdrettsvekst for første gang siden 2010. Veksten kommer ikke som et resultat av at industriens miljøproblemer av blitt redusert, men fordi myndighetene vil akseptere et større miljøavtrykk enn det som har hindret vekst de siste 7 årene.

Kommentar

Denne kommentaren er skrevet av Erik Sterud, fagsjef i Norske Lakseelver.

Nå må det tilføyes at veksten ennå ikke er blitt formelt utlyst, og at årets lusesesong vil påvirke omfanget av kapasitetsøkningen. Men regjeringen sendte nylig ut det de kalte et løypekart, der vi for første gang fikk se kysten fargelagt i trafikklysets røde, gule og grønne farge. Og skal vi tro denne føremeldingen, taler det meste for at oppdretterne i de tre nordligste produksjonsområdene vil bli smurt med grønt under midten og sendt med god glid ut på første etappe mot 5-dobling av 2010-produksjonen.

Større aksept for miljøavtrykk

Siden det nye forvaltningssystemet for oppdrettsindustrien etter sigende skal ta større hensyn til vill laksefisk enn det systemet vi nå forlater, og som ikke har tillatt generell kapasitetsøkning på syv år, burde den varslede oktoberrevolusjonen indikert at sykdomsutfordringene i oppdrettsindustrien er bedre enn på lenge. Slik er det ikke! Da landets fiskeveterinærer og fiskehelsebiologer satte hverandre stevne på Frisk Fisk-konferansen tidligere i år, ble oppdrettsrikets helsetilstand gått gjennom fra sør til nord. Og alt er dessverre ikke bare vel med pasienten. 

Syndens pøl driver nordover advarte en erfaren veterinær i Nordland, mens en tilsvarende i Finnmark fortalte at problemer de for bare to år siden trodde de var forskånet for, nå var blitt helårsutfordringer. Den varslede kapasitetsøkningen i nord er altså ikke et resultat av at alt går så meget bedre, men at noen har bestemt at vi som nasjon har råd til å gamble på at vill laksefisk tåler enda litt til. 

Og denne «noen» er slett ikke miljøet, selv om fiskeriminister Sandberg benytter enhver anledning til å fortelle pressen at det fra oktober er miljøet som skal bestemme oppdrettsproduksjonen. Det er derimot Stortinget og regjeringen som har bestemt at oppdrettsindustrien skal få vokse så lenge lakselusa «kun» tar livet av inntil 10 % av all utvandrende smolt av laks, sjøørret og sjørøye. Dør flere villfiskunger fryses produksjonen, og ikke før lakselusa tar livet av mer enn 30 % av all utvandrende smolt reduseres kapasiteten.

Visste Stortinget hva de sa ja til?

De ovennevnte grenseverdiene for lakselusindikatoren fikk sin tilslutning i Stortinget gjennom innstilling 361 S (2014-2015). Et spørsmål det dessverre er grunn til å stille, er om næringskomiteen faktisk visste hva de sa ja til. For at dette spørsmålet ikke skal bli oppfattet fornærmende må vi tilbake til et Høringsnotat som næringskomiteen fikk fra Nærings- og fiskeridepartementet, NFD, i november 2014. Her sto følgende tabell:

5dbb27188e606b6966e0b9fef307635c

4 måneder senere, i mars 2015 kom den endelige Stortingsmeldingen om trafikklyssystemet fra regjeringen. Her står følgende tabell:

a947288ba3e9993d9ee3e357a79960f4

Når man kan sammenligne disse to tabellene ved siden av hverandre slik som her, er det tydelig for de fleste at grenseverdiene for de forskjellige trafikklysfargene er en stor og ukjent X-faktor høyere i figur 2. Eksakt hvor mye høyere er det faktisk ikke mulig å si, siden det brukes relative begreper i Figur 1. Men at det å dø er noe ganske annet enn å ha økt sannsynlighet for å dø ser de fleste. 

Det store (og alvorlige) problemet er at næringskomiteen ikke fikk se tabellene slik ved siden av hverandre, og at NFD heller ikke opplyste om de fundamentale endringene i ordlyden. Og uten å fornærme våre folkevalgte er det mye som tyder på at de rett og slett trodde at det ble presentert i mars 2015 var de samme grenseverdiene som de ble forespeilet 4 måneder tidligere.

Hvor galt kan det gå?

Med et regelverk som justerer produksjonen opp i grønne områder og ned i røde områder vil vi i teorien få en gul kyst der lakselusrelatert smoltdødelighet ligger mellom 10 og 30 % i alle områdene. Da produseres det maksimalt innenfor det myndighetene har bestemt er akseptabel miljøbelastning.

Men er det nå så sikkert at det vil bli slik i praksis? Som basis for det nye forvaltningsregimet har det ligget et dogme om at det som er bra for oppdrettsindustrien er dårlig for vill laksefisk og vice versa. Det kunne ikke vært mer feil. Produksjonsvekst er det siste oppdrettsindustrien trenger nå. En minister i valgkampmodus kan leve med at rekordstore eksportverdier er basert på skyhøyt svinn, lite fisk på tilbudssiden og derav usunt høye laksepriser, men oppdretterne kan det ikke. Mer fisk i merdene og på markedet, uten at produksjonskostnadene går ned, vil være en katastrofe.

To interesser – én løsning

Løsningen for oppdrettslaksen er teknologi som beskytter mot patogener som kommer drivende inn i merdene med vannet, og løsningen for vill laksefisk er akkurat den samme. Teknologi som hindrer lusepåslag, teknologi som reduserer antall risikofylte håndteringsoperasjoner og teknologi som lager ressurser av det vi dag kaller avfall. Da er det viktig at vi forvalter oppdrettsindustrien gjennom et regime som ikke kamuflerer en forverring av industriens problemer gjennom en aksept for både økt miljøavtrykk og aksept for større helse- og velferdsutfordringer i merdene.