Kommentarer

Se alle artikler

Mindre lakselus med lakseoppdrett?

Skotske elveeiere bruker biologer til å overvåke og bidra til å forbedre tilstanden av ville fiskebestander, noe som sikrer den beste sportsfiskingen tilgjengelig. I 2011 gikk biologer fra ulike regioner langs vestkysten akvakultur sone sammen for å gjennomføre regelmessig overvåkning av lus nivåer på postsmolt sjøørret. Det ble identifisert 28 prøvetagningssteder som dekket en rekke avstander fra 2 km til 60 km fra nærmeste oppdrettsanlegg. Behovet for å prøve dette ble etterspurt i en vitenskapelig artikkel som hevdet at 32 km var den maksimale avstanden som et oppdrettsanlegg kunne påvirke villfisk.

Kommentar

  • Denne kommentaren er skrevet av Marin Jaffa (oversatt til norsk av IntraFish)
  • Jaffa driver konsulentselskapet Callander McDowell, som overvåker lakseprisene i europeisk detaljhandel
  • Jaffa publiserer nyhetsbrevet reLAKSation, og er en ivrig bidragsyter til den offentlige diskusjonen i laksenæringen

De årlige rapportene fra forsøkene ble sjelden offentliggjort, og jeg kom over dem etter å ha identifisert et mindre kjent elvesystem i Nord-Skottland, elven Polla, som var bemerkelsesverdig lik det mer kjente Loch Ewe-vassdraget på vestkysten, inkludert den berømte Loch Maree. Både Ewe og Polla renner ut i fjorder som inneholder oppdrettsanlegg. Mens sjøørretfisket i Ewe og Loch Maree hadde kollapset, var det store fangster og nær rekordstor fisk i Polla.

Jeg var interessert i å se om fisken i Polla led fra høye lakselusnivåer fra nærliggende oppdrettsanlegg. Heldigvis var Polla blitt valgt ut som et av områdene for rutinemessig overvåkning. Det som overrasket meg mer enn resultatene fra Polla, var funnene fra et tilstøtende prøvetakningssted i Kyle of Durness i West Sutherland. Dette stedet hadde en observert lakselus på relativt høye nivåer, men det som var mer interessant var at det ikke var noen lakseoppdrettsanlegg i Kyle of Durness eller tilhørende elver. Elven Dionard anses for tiden å være en av de beste sjøørret-elvene i Skottland (selv om Polla hadde mye større fisk i fjor). Jeg lurte på hvorfor Kyle of Durness-lokaliteten skulle ha så høye lusetall når nærmeste oppdrettsanlegg er 40 kilometer unna, og derfor utenfor området som skulle være skadelig for villfisk. I tillegg, selv om Kyle of Durness er mer enn 32 kilometer fra nærmeste anlegg, var det slik at det var brakklagt da prøvene ble tatt, slik at det ikke kunne ha vært kilden til lusen.

I løpet av prosjektet med prøvetaking (som nå er blitt avsluttet selv om biologer på individuelle områder fortsatt tar prøver), har fem andre steder som ligger utenfor 32 kilometergrensen blitt testet. En eller annen gang har alle hatt høye lusenivåer. Enten er grensen på 32 kilometer feil, eller så er det noe annet som fører til at ung sjøørret får høye lusenivåer.

Min oppfatning er at en i iveren med å skylde på oppdrettere for mindre villfisk har glemt at lakselus har vært i sitt naturlige miljø mye lengre tid enn noen oppdrettslaks. Det er blitt for lett å anta at dersom det blir observert lakselus på villfisk, må de komme fra lakseoppdrett, selv om det er klart at lus er blitt observert på områder langt fra oppdrettsanlegg. Dette må være det naturlige bakgrunnsnivået av lus i naturen, og dersom slike bakgrunnsnivåer finnes langt fra et oppdrettsanlegg, må de også eksistere i områder nær oppdrettsanlegg. Likevel ser det ut som at lakseoppdretterne alltid får skylden.

Denne feilaktige antagelsen forverres fordi dagens forskning er rettet mot å implisere lakseoppdrett, og ikke for å frifinne dens påvirkning på villfisken. Det er fortsatt ingen direkte bevis for at lakselus fra oppdrettsanlegg har skylden for nedgangen i villfisk. Tvert imot, er det en avhengighet av matematiske modeller for bevis, men slike modeller er bygget på antagelser, og dersom disse antagelsene er at lakseoppdretterne er ansvarlige, vil modellen reflektere det.

Dessverre var ingen interessert i lakselus før eventyret med lakseoppdrett, så ingen rutinemessige målinger ble foretatt. Det betyr at det er mangel på kunnskap om lakselusinfeksjoner før lakseoppdrettsanlegg ble etablert. Det er imidlertid en vitenskapelig artikkel fra 2010 (Urquhart et al., ICES Journal of Marine Science 67) som har sett på lakselus fra både vest- og østkysten av Skottland. Østkysten har aldri hatt lakseoppdrett, så en hadde ventet at lusenivåer ville være lave. Overraskende nok, viste områdene en tok prøver på østkysten langt høyere nivåer lus enn på vestkysten. Tiden er kanskje inne for å revurdere vårt syn på lakselus, og stoppe å skylde på lakseoppdrettere for ethvert problem som skjer i naturen.