Kommentarer

Se alle artikler

Skinnet bedrar ikke

Laksens skinn gjenspeiler miljøet rundt fisken. Vi ser muligheten til enkelt å kunne vurdere forholdene i lukkede oppdrettsanlegg med denne levende sensoren.

Leserinnlegg

Dette innlegget er skrevet av Elisabeth Ytteborg og Bendik Fyhn Terjesen.

De er forskere i Nofima og CtrlAqua SFI

Innlegget ble første gang publisert i Dagens Næringsliv 23. juni 2017

Kravene øker for å holde oppdrettslaks i beholdere som er så tette at lus ikke slipper inn og fisk ikke slipper ut. Kan man i tillegg resirkulere næringsstoffer, detaljstyre miljøet og beskytte fisken mot fremtidens klimascenarioer, er drømmen oppnådd for både oppdrettere og miljøvernere. Produksjon av laks i lukkede anlegg, enten på land eller i sjø, gir liv til drømmen.

Foreløpig krever lakseproduksjon i lukkede anlegg høyere fisketetthet for å kompensere for kostnadene knyttet til dyr teknologi. I tillegg kommer utfordringer med avfallsstoffer, sykdom og usikkerhet om hvilket miljø fisken faktisk trenger.

Er man uoppmerksom, kan forholdene i det lukkede anlegget raskt gå ut over fiskens velferd, helse og kvalitet. Behovet for systemer som kontinuerlig overvåker miljøet er stort.

Vår forskning viser at laksens skinn er et slikt «system», omtrent som en levende sensor.

Fiskens skinn er i konstant kontakt med vann, en stor forskjell fra huden til mennesker. Fiskeskinnet beskytter mot miljøet, støt, slag, infeksjoner og kan raskt reagere og tilpasse seg forandringer i omgivelsene. Disse egenskapene gjør skinnet til et ideelt mål for biologisk overvåkning av velferd og helse.

I forsknings- og innovasjonssenteret CtrlAqua SFI forsker vi på overvåkning av fiskehelse og vannkvalitet i lukkede anlegg. Et grunnleggende spørsmål er hvor mye fisk en oppdretter kan ha i anlegget, uten at det går ut over fisken.

I landbaserte lukkede anlegg for laks er det i dag flere strategier som er mulige; blant annet resirkuleringsteknologi med brakkvann, der vann brukes om igjen og gjennomstrømningssystemer der sjøvann strømmer fritt gjennom anlegget. Forsøk i CtrlAqua har gått ut på å stresse fisk fra disse systemene ved å øke fisketettheten.

Forskerne ved senteret har forsket på de ytterste cellene i fiskens hud, epitelcellene. Disse cellene danner et tynt, kontinuerlig cellelag rundt fisken, sammen med de spesialiserte slimcellene. Både tykkelsen på skinnet og antallet slimceller er viktig for fisken og kan forandres med oppdrettsmiljøet.

Forsøkene viser at stresset fisk fra gjennomstrømmingssystem hadde tynnere hudlag, mens de fra resirkuleringsanlegg hadde et høyere antall slimceller.

Resultatene ble bekreftet med flere analyser av gener i skinn med betydning for stress, kvalitet og utvikling.

Resultatene viser at huden til fisk gjenspeiler miljøet den lever i. Dette betyr at vi kan ta prøver av fiskeskinn som har «lagret» informasjon om miljøet, analysere og så få vite hvordan fisken har det.

Skinnet virker dermed som en levende sensor, som i motsetning til indirekte sensorer viser hvordan miljøet faktisk virker på fisken.

Det er imidlertid for tidlig å konkludere med om det ene eller det andre anlegget er å foretrekke. Det er cellene og biologien bak disse forsøkene som er selve funnet og av verdi nå.

Med denne levende sensoren øyner vi nå muligheten til å enkelt kunne vurdere forholdene i anleggene ut fra hvordan fiskens skinn oppfører seg. Dette er en viktig oppdagelse som kan brukes til å overvåke fisk og vannmiljø og generelt forbedre hvordan vi oppdretter laks i lukkede anlegg.

Igjen viser forskning hvor overlegen naturen kan være digitale verktøy bare vi gir det nok oppmerksomhet.