Kommentarer

Se alle artikler

EØS-avtalen: Hvem håndhever sjømatnæringens plikter og beskytter dens rettigheter?

Norske myndigheter burde juble over at norske sjømateksportører kommer inn under EØS-avtalens beskyttelsessystem, skriver Torben Foss og Knut Almestad i denne kronikken.

Kronikk

  • Denne kronikken er skrevet av Torben Foss og Knut Almestad.
  • Torben Foss er advokat i Advokatfirmaet PwC og tidligere ekspedisjonssjef i Fiskeridepartementet.
  • Knut Almestad er har vært diplomat i en årrekke og var den første presidenten i ESA.
  • De jobber på oppdrag for Marine Harvest som har tatt opp spørsmålet om markedsavgiften er ulovlig statsstøtte.

Norge vil eksportere sjømatprodukter i 2017 for nærmere 100 milliarder kroner. Rundt to-tredjedeler av dette går til land i EU. I de 25 årene EØS-avtalen har eksistert har verdien av eksporten til EU i løpende kroner gått fra under 10 til nesten 70 milliarder.

Et særtrekk ved EØS-avtalen er at avtalen ikke bare forplikter de statene som inngikk den, men den gir plikter og – ikke minst rettigheter til den enkelte borger. Blir en norsk eksportør diskriminert på EU-markedet kan han selv hevde sin rett for en domstol i det landet rettsbruddet fant sted, eller klage sin sak inn for EU-kommisjonen eller EFTAs overvåkningsorgan ESA.

Det er bare hvis alle konkurrerer på like fot, vil et slikt system vil fungere. Like konkurransevilkår er derfor selve kingbolten i avtalen. På EFTA-siden fører ESA tilsyn med at pliktene overholdes og rettighetene ikke krenkes.

Sjømatsektoren er ikke helt som alle andre norske næringsgrener. Da EØS-avtalen ble fremforhandlet for over 25 år siden var målet fri markedsadgang. Markedsproblemene for laks – mange husker «Lakseberget» – kaste imidlertid lange skygger over forhandlingene. Overproduksjon i Norge ga ekstremt lave priser i marked og tap for skotske oppdrettere. Derfor var det ikke mulig å oppnå beskyttelse mot EU-sin antidumping lovgivning. EU krevde dessuten at tollfri adgang til markedet for fisk i EU skulle ha en motpost i form av at EU-fartøyene fikk utvidet adgang til norske fiskeressurser. Det motsatte Norge seg.

"Overproduksjon i Norge ga ekstremt lave priser i marked og tap for skotske oppdrettere. Derfor var det ikke mulig å oppnå beskyttelse mot EU-sin antidumping lovgivning."

Resultatet ble et kompromiss. Tollen på alle viktige bunnfiskearter – selv om en vare er ferdig bearbeidet i Norge – ble nullet ut og for de fleste andre fiskeslag ble den satt betydelig ned.

Forbedringen i markedsadgangen var et kvantesprang. Full tollfrihet – som næringen hadde håpet på – fikk den dog ikke.

På de fleste andre områdene som gir innhold til begrepet «fri markedsadgang» fikk Norge og EFTA- landene gjennomslag. EFTA og EU fikk blant annet felles veterinærregler for fisk og felles opprinnelsesregler. I virkelighetens verden flyttes fiskevarer i dag relativt sømløst fra Norge og Island til EU. Med de unntakene som er nevnt ovenfor, er sjømat fra Norge og Island å regne som en del av EUs Indre marked. Den voldsomme veksten i eksporten er et vitnesbyrd om det.

Leder i Norges Fiskarlag, Kjell Ingebrigtsen, uttalte også nylig hvor viktig dagens EØS-avtale er for Norge: «– Norsk sjømatnæring opplever stadig større utfordringer med adgangen til en rekke markeder. (…) – I sum har utviklingen de siste få årene gjort oss mer avhengige av EU, som et politisk stabilt, godt og betalingsdyktig marked (…) Denne stabiliteten er det avgjørende å ta vare på.»

En rettshåndhevelse i forfall?

I de 25 årene som har gått siden avtalen trådte i kraft, har det vært forvirring og usikkerhet om hvem som skal håndheve reglene i EØS-avtalen som gjelder sjømatnæringen. EØS-avtalens Protokoll 9 – hvor en finner de fleste – har vært som en teig som ingen vedlikeholder, og som risikerer sakte å gro igjen. Selv for mange av næringens aktører har det vært ukjent at f. eks norske myndigheter mente det var EØS-komiteen og ikke ESA som hadde denne myndigheten på EFTA-siden. Det er et synspunkt som er helt i utakt med det systemet som EØS-avtalen legger opp til, nemlig at det er det uavhengige organet ESA, som har tilsynsansvaret. Spørsmålet har i realiteten vært et rettslig ingenmannsland siden forhandlingene om EØS-avtalen ble avsluttet 14 februar 1992.

I oktober i fjor skar ESA igjennom og ga uttrykk for at organet på prinsipielt grunnlag har tilsynsmyndighet med alle pliktene og rettighetene som flyter av Protokoll 9 – og EØS-avtalen for øvrig – og som får virkning for sjømatsektoren. Bortsett fra en, statsstøtte. Det kommer vi tilbake til.

25 år i uvisse om ESAs syn er over. Egentlig burde dette ha avstedkommet et lettelsens sukk hos alle aktørene i hele norsk fiskerinæring. Uttalelsen fra ESA er riktignok foreløpig og det er usikkert hva en på norsk side vil mene om dette. Norske myndigheter burde juble over at norske sjømateksportører kommer inn under EØS-avtalens beskyttelsessystem. Det sikrer nemlig likebehandling og domstolskontroll.

"Norske myndigheter burde juble over at norske sjømateksportører kommer inn under EØS-avtalens beskyttelsessystem."

Mange norske sjømatbedriftene har vokst ut av sin tradisjonelle eksportør-rolle til å bli norskledede selskaper med virksomhet i mange land. Hovednedslagsfeltet er EU-landene og derfor er det rettslige beskyttelsesbehovet størst der.

Det er vanskelig for oss å forstå at norske myndigheter skulle se det som sin oppgave å arbeide for å svekke rettsstillingen til norske sjømatselskaper på EU-markedet. Det burde vitterlig vært motsatt.

Statsstøtte

ESA gjør som sagt ett viktig unntak fra hva den oppfatter som sin overvåkningsoppgave: Bruken av statsstøtte til sjømatnæringene i EFTA-landene er ikke en del av tilsynsansvaret til ESA. Spørsmålet om ESA skal ha tilsynsansvar til bruken av statsstøtte hos EFTAS-landene kom opp så tidlig som i 1995. Da mente ESA at det var EØS-komiteen, og ikke ESA selv, som skulle håndheve disse reglene. Den gang ble ikke spørsmålet avgjort av EFTA-domstolen. Vi mener at ESA tar feil.

EØS-avtalen henviser på sjømatsektoren til de vanlige statsstøttereglene som gjelder for avtalepartene og det er ikke vanskelig å finne ut hva de går ut på. Da EØS-avtalen ble inngått, må det ha vært partenes hensikt at det var ESA – og EU-kommisjonen på sin side – som skulle føre tilsyn med avtalen. Dette må gjelde samtlige forpliktelser som partene påtok seg, også bruken av statsstøtte. Det er mange gode grunner til dét. Protokoll 9 har samme juridiske trinnhøyde som selve hovedavtalen og reglene der er like bindende. Det er enkel logikk at når to parter lager et system av rettigheter og plikter, så må de også ha ment at det overvåkningsorganet som de «fant opp» – ESA- skulle overvåke dette. Også statsstøtte.

Det finnes neppe noe mer sentralt element i begrepet «like konkurransevilkår» enn nettopp bruken av statsstøtte. Det finnes intet spor i avtaleteksten at partene mente noe annet. Heller ikke fra historien rundt forhandlingen den gang er det noen holdepunkter for at andre enn ESA skulle håndheve disse reglene.

"Det finnes neppe noe mer sentralt element i begrepet «like konkurransevilkår» enn nettopp bruken av statsstøtte."

25 år ut i EØS-avtales «liv», skal dette spørsmålet nå opp til doms av EFTA-domstolen. Rettsforhandlingene fant sted den 26. september i Luxembourg.

Vår side – oppdrettsselskapet Marine Harvest støttet av NHO-organisasjonen Norsk Industri – mener at dette er en korrekt fortolkning av avtalen. Vi mener også at det er i sjømatnæringens krystallklare interesse at ESA gjennomfører en systematisk kontroll med bruken av statsstøtte i sjømatnæringen i EFTA-landene samsvare med den i EU-landene.

En slik kontinuerlig overvåkning vil rent praktisk redusere risikoen for at konkurrenter i EU fremsetter anklager om at næringen mottar «ulovlig» statsstøtte. Det vil derfor i realiteten lukke døren for det normale mot-trekket i slike saker, nemlig en subsidie-avgift.

---

Hold deg oppdatert på hva som skjer i norsk og internasjonal oppdrettsnæring – følg oss på Facebook, Linkedin og Twitter, eller abonner på vårt daglige nyhetsbrev.