Kommentarer

Se alle artikler

Lakseavgift er en gavepakke til oppdrettsnæringen!

Det er ganske utrolig at Geir Ove Ystmark klarer å gjøre kystkommunene til en trussel for laksenæringen, skriver Ruth Grethe Østebøvik Eriksen, nestleder i Nettverk fjord- og kystkommuner i dette leserinnlegget.

Leserbrev

Dette leserbrevet er skrevet av Ruth Grethe Østebøvik Eriksen, nestleder i Nettverk fjord- og kystkommuner.

Ifølge administrerende direktør i sjømat Norge, Geir Ove Ystmark, skal ønsket om en egen lakseavgift være et uttrykk for at kystkommunene bare «tenker på hva som kommer inn i kommunekassa», (IntraFish 28.11) Det sier han som leder en næring med milliardutbytter.

Det er ganske utrolig at Geir Ove Ystmark klarer å kommentere på et så lavt saklighetsnivå og gjøre kystkommunene til en trussel for laksenæringen. Kystkommunen har krevd og krever en slik avgift basert på kjente og anerkjente begrunnelser. Blant annet som incitament til kommunene slik at de kan bli bedre på tilrettelegging for videre vekst i havbruksnæringa, og for å opprettholde gode tjenester og tilbud slik at kommunene er attraktive for havbruksnæringa for videre satsing og vekst. Det betyr jo nettopp at en er opptatt av helheten, sikring og videreutvikling av arbeidsplasser.

Når en ser på kostnadsøkningene i næringen, luseproblemer og store utbytter er det nesten ikke til å tro det Ystmark sier, at «kystkommunene ikke tenker mye på sikring av arbeidsplasser». Da er det kanskje på sin plass å minne om at det kommunene ber om tilsvarer 1/16 av det staten tar for kjøp av vekst i 2018. Og, det utgjør cirka 4 prosent av det som ble tatt ut i utbytte i næringen 2011–2016. Det er vel ikke noe godt bevis på kravstore kommuner og på raushet fra næringen ift. bruk av pengene på nye arbeidsplasser i kystkommunene.

Vi vet at næringen driver business, det er bra og det skal den gjøre. Men vi vet at de som driver business også vet å prise sine kjøp av nye konsesjoner. Dersom det innføres en lakseavgift vil det helt sikkert prises inn i kjøp av nye og utvidede konsesjoner. Det vil gi seg utslag i mindre inntekter til havbruksfondet. 70 prosent av inntektene til havbruksfondet går til kommunene. Med andre ord, den største risikoen tar kommunene selv mot å få en større forutsigbarhet. Næringen vil helt sikkert prise dette inn i sine kjøp av nye konsesjoner. Derfor faller Ystmark sine betraktninger på stengrunn, for ikke å si at de er lekk og går til bunns.

Vi vet at en av de største utfordringene for økt vekst i oppdrettsnæringen er arealtilgang. Det er svært underlig at en ikke skal kunne gi noe tilbake til fellesskapet for «leie» av dette arealet. Det NFKK tar til orde for er ikke noe annet enn rettferdige inntekter og større forutsigbarhet. Vi vet at kjøp av vekst og nye konsesjoner er svært usikker og lite forutsigbar. Hvorfor kan ikke næringen da være med på en mer forutsigbar ordning?

Istedenfor å komme kommunene i møte er det altså opportunt å rakke ned på lokaldemokratiet og kommunene. Kommunepolitikere arbeider hver dag med å legge til rette for at næringslivet skal etablere seg og at det skal «bo folk i husan» langs kysten. Vi kan forsikre om at kommunene tar sitt forvalteransvar og samfunnsoppdrag på alvor. Det underlige er at oppdrettsnæringen synes det er viktigere å henge ut kystkommunene, enn å gjøre opp for seg for det fellesarealet de beslaglegger og tjener store penger på.

Lakseavgift er en gavepakke til oppdrettsnæringen om de ønsker en videreutvikling av næringen og godt samarbeid med kystkommunene. At dette er et krav om mer i kommunekassen pga. fraflytting faller på sin egen urimelighet.

---

Hold deg oppdatert på hva som skjer i norsk og internasjonal oppdrettsnæring – følg oss på Facebook, Linkedin og Twitter, eller abonner på vårt daglige nyhetsbrev.

Se Også


– Kystkommunene tenker ikke mye på sikring av arbeidsplasser

Kystkommunene tenker ikke så mye på sitt samfunnsoppdrag og sikring av arbeidsplasser. Nå handler det om hva som kommer inn i kommunekassa. Det er kravet om en lakseavgift et uttrykk for.