Kommentarer

Se alle artikler

Sjømat Norge bør tenke seg om!

Kommunene er oppdrettsnæringas beste venner. Og vi har ønske om at det skal fortsette å være slik, skriver styret i NFKK i dette innlegget.

Leserbrev

Dette leserinnlegget er skrevet av styret i NFKK, bestående av Ole Laurits Haugen, ordfører i Hitra kommune (leder), Ruth Grethe Østebøvik Eriksen, varaordfører i Sveio kommune (nestleder), Steinar Aspli, ordfører i Nærøy kommune, Jan Dukene, ordfører i Tvedestrand kommune, Ingrid Ovidie Rangønes, ordfører i Averøy kommune, Roger Osen, ordfører i Smøla kommune, Monica Nielsen, ordfører i Alta kommune.

Mandag denne uken skriver Geir Ove Ytsmark, administrerende direktør i Sjømat Norge, at det er «Tid for tenkepause om havbruksavgifter». Vi tror heller det er Sjømat Norge som nå bør tenke seg om. I stedet for på nytt å lage skremmebilder av kystordførerne, burde næringen være opptatt av å få til et godt samarbeid med kommunene.

For Nettverk fjord- og kystkommuner (NFKK) er det uforståelig at Sjømat Norge går så høyt på banen som de gjør om dagen, med den ene ubegrunnede påstanden etter den andre. Hvor kommer denne enorme motviljen mot å innrømme kommunene en forutsigbar «leie» av de kommunale sjøtomtene de bruker til å produsere laks og ørret fra?

På nytt harseleres det med lokale folkevalgte og med de utredningene som NFKK har fått utført av høyst kompetente miljø og personer, miljøer som både staten og næringa har benyttet seg av mange ganger. NFKK har tross alt prøvd å bidra til modeller som skaper løsninger med de utredningene vi har fått gjennomført. Sjømat Norge kaster isteden ut påstander uten rot i virkeligheten. I tillegg skal det visst være en sensasjon at vi snakker med folkevalgte på Stortinget. Ja, for det gjør jo ikke Sjømat Norge?

Når havbruksnæringen produserer sin laks og ørret så kjøper de produksjonsutstyr, fôr og transporttjenester. De investerer i lokaliteter for bearbeiding av fisken og de betaler selvsagt lønninger til sine ansatte osv. Vi vet også at oppdrettslokaliteter, «sjøtomter», er en høyt prissatt handelsvare mellom aktørene i næringen. Men å betale leie til fellesskapet for de sjøarealene som en bruker til produksjon, det er visst helt umulig. Forstå det den som kan.

En ny påstand som brukes er «dobbel beskatning». Hvordan da?

Vi kan gjenta hva dette handler om. Dette handler om to vidt forskjellige ting. Vederlaget som skal betales for å få mer vekst betyr flere og større «sjøtomter» i den kommunale sjøallmenningen. Dette er vederlag som tidligere har gått til staten. Slik sett er dette et forhold mellom staten og kommunene, ikke næringen og kommunene.

Det andre er at en produksjonsavgift, eller lignende, handler om å betale en leie for de lokalitetene, «sjøtomtene», som næringa hittil har disponert og brukt gratis i den kommunale sjøallmenningen. Og avgiften som kreves for dette er faktisk mindre enn det næringa har fått i avgiftslettelse de siste år (les: eksportavgiften som er redusert fra 0,75 til 0,3 %).

Dersom det innføres en lakseavgift vil det helt sikkert også prises inn i kjøp av nye og utvidede konsesjoner. Det vil gi seg utslag i mindre inntekter til havbruksfondet. 70 prosent av inntektene til havbruksfondet går til kommunene. Den største risikoen tar altså kommunene selv mot å få en større forutsigbarhet.

En av de største utfordringene for økt vekst i oppdrettsnæringen er arealtilgang. Skal næringen vokse er den helt avhengig av arealer i de kommunale sjøområdene. Ingen nye arealer, ingen ny vekst. Det er derfor det er så overraskende at ikke havbruksnæringen kan komme kommunene i møte og diskutere på seriøst og prinsipielt grunnlag en rimelig kompensasjonsordning.

Det er mange interesser i bruken av de kommunale sjøområdene. Kommunene har gjennom alle år prioritert og kjempet for arealer til oppdrettsnæringen. En har arbeidet med kommuneplaner, slåss med fylkesmannen, håndtert miljøverninteresser, fiskeriinteresser osv. Dette har kommunene gjort vederlagsfritt til det beste for næringen og utvikling av arbeidsplasser osv. Næringen har således alt å vinne på å komme kommunene i møte nå.

Vi har sagt det før, og vi gjentar det: Kommunene er oppdrettsnæringas beste venner. Og vi har ønske om at det skal fortsette å være slik. Men da må Sjømat Norge innse at det ikke er formålstjenlig å fortsette å kommunisere slik Ystmark har valgt å gjøre i det siste. Vi er, som før, interessert i en mer konstruktiv dialog, basert på gjensidig respekt. Det får stå som vår invitasjon, og som vårt siste ord, i denne omgang.

---

Hold deg oppdatert på hva som skjer i norsk og internasjonal oppdrettsnæring – følg oss på Facebook, Linkedin og Twitter, eller abonner på vårt daglige nyhetsbrev.

Se Også


Tid for tenkepause om havbruksavgifter

Laksekommunene krever både vederlagsinntekter og i tillegg en ny skatt. Det skal ikke mye kreativitet til for å skjønne at de deretter vil jobbe årlig for å øke satsene, skriver Geir Ove Ystmark i dette leserbrevet.