Kommentarer

Se alle artikler

Oppdrettslaks og villaks - hva nå?

En personlig betraktning om oppdrett og villaks, og hvorfor det faktisk må være slik at for det som angår kollektivet trenger vi overordnede systemer som evner å se helheten. Selv om disse så godt som alltid vil være mer restriktive enn det vi setter pris på - i hvert fall her og nå.

Kommentar

Denne kommentaren er skrevet av Erik Sterud, fagsjef i Norske Lakseelver.

Tilfeldighetene ville at undertegnede nylig var guide for en amerikansk forfatter på norgesbesøk. Mark Kurlansky, mest kjent i Norge for sin bok ”Torsk: en biografi om fisken som forandret verden” er nå i innspurten på en tilsvarende bok om laks. Arbeidet med denne boken førte ham til Bergen der ønsket var å lære mer om laksen som husdyr, og treffe folk som jobbet med og rundt oppdrettslaksen. Tre dagers turné med Kurlansky i fantastisk kystlandskap og det beste været Vestlandet kan by på, fikk meg til å innse at jeg burde hatt flere dager utendørs i jobben min. Turen fikk meg også inn i tenkeboksen.

Utgangspunktet mitt er at jeg tror på forskernes resultater med tanke på risikofaktorer for villaksen. Når Vitenskapelig råd for lakseforvaltning leverer rapport etter rapport om mange laksebestanders sørgelige tilstand, og Nærings- og Fiskeridepartementet publiserer en omfattende forskerrapport om lakselusas alvorlige innvirkning på utvandrende smolt, har jeg, til tross for hovedfag akvakultur og doktorgrad i fiskeparasittologi, ikke fagkunnskap nok til å overprøve rådende konsensus om oppdrettsindustriens miljøpåvirkning.

Problemet mitt er at jeg etter å ha truffet så mange hjelpsomme, samvittighetsfulle, kunnskapsrike og hardarbeidende folk på og rundt merdkanten i bergensområdet, er villig til å frikjenne både Lerøy Seafood Group, Grieg Seafood og Marine Harvest, og tenke: ”det er i hvert fall ikke deres skyld at oppdrettsindustrien påvirker miljøet slik forskerne påpeker”.

Ingen syndebukker?!

Og her er vi ved sakens kjerne.

Man kan sannsynligvis besøke hvert eneste oppdrettsselskap i Norge, og kanskje også hver eneste av de 5-600 lokalitetene som til enhver tid har fisk, uten å finne syndebukkene. Rett og slett fordi det med få unntak ikke finnes oppdrettsansatte som ikke legger sjela og stoltheten sin i arbeidet med å følge lover og regler for å lage sunn og god mat. Tok jeg en turné landet rundt ville jeg truffet så mange hyggelige og dyktige oppdrettere at jeg ville frikjent dem alle.

Da må jeg spørre: hvor er de oppdretterne som gjør at to av landets 13 produksjonsområder er røde og at mer enn 30 % av villaksen i disse områdene drepes av lakselus? Og hvor er de oppdretterne som er skyld i at 30 % av landets bestander av villaks er sterkt genetisk påvirket av rømt oppdrettslaks?

Og når jeg som villaksmann stiller disse spørsmålene er det neimen ikke rart at oppdretterne gjør det samme. De er jo i enda større grad enn meg, som er en tilfeldig turist, klar over den innsatsen de legger ned og de ressursene de bruker på optimalisering og problembekjempelse. Det er kanskje heller ikke så rart at mange oppdrettere mener at forskerne tar feil eller rett og slett bruker feil metoder. De føler jo at forskernes kart ikke stemmer med deres eget terreng. Det er vanskelig, for ikke å si nesten umulig, for ansatte på en lokalitet å forstå at deres produksjon er medvirkende til luse- og rømmingsproblemet i Norge.

Men! Nettopp derfor er det ikke, og skal ikke være, opp til enkeltoppdrettere å definere hva som er akseptabelt miljøavtrykk av oppdrettsindustrien.

Akkurat slik det ikke skal være de som sitter med pølsene på grillen i sommersola som skal avgjøre om kosen bør få trumfe skogbrannfaren. Eller på samme måte som at det ikke skal være pårørende til alvorlig syke som skal bestemme samfunnets medisinske ressursbruk, eller opp til den enkelte fiskerettighetshaver å bestemme hvor mye fisk som kan høstes.

For slike forhold som angår kollektivet, trenger vi overordnede systemer som evner å se helheten der vi som enkeltmennesker ikke ser lenger enn vår egen nesetipp. Problemet med slike systemer er imidlertid at de så godt som alltid vil være mer restriktive enn det vi setter pris på der og da.

Riksrevisjonens rapport

Mangel på et system som ser helheten har vært oppdrettsindustriens problem i hvert fall de ti siste årene. Det gav Riksrevisjonen tydelig beskjed om for seks år siden. Vi har imidlertid hatt et godt fungerende forvaltningssystem på konsesjons- og lokalitetsnivå. Fiskeridirektoratets smoltoffensiv mot rømming og Mattilsynets ekstrafokus på enkeltlokaliteter med for mye lakselus, er eksempler på tiltak som fungerer godt og gir resultater. Men av og til er selv ikke slike målrettede tiltak gode nok. Derfor fikk vi trafikklyssystemet, basert på Arealutvalgets rapport til Lisbeth Berg-Hansen.

Trafikklyssystemet

Trafikklyssystemet tvinger myndighetene selv til å ta en fot i bakken annethvert år, og vurdere om deres løpende miljøoppfølging av enkelttillatelser og enkeltlokaliteter har hatt den ønskede effekten på oppdrettsindustriens totale miljøavtrykk i hvert enkelt av de nyopprettede produksjonsområdene. Og myndighetene, representert ved fiskeriminister Per Sandberg, er åpenbart fornøyd. Verre er det med både oppdrettsindustri og villaks/miljøinteressene. Oppdrettere i røde områder fortviler fordi produksjonen kan bli redusert (fra 2019) selv om hver eneste oppdretter i området samvittighetsfullt holder seg til lover, regler og lusegrenser, og bruker millioner av kroner på lusebehandling. Og selv om oppdrettere i grønne områder foreløpig har ytret lite mishag, blir det nok baluba når forestående auksjon gjør at nye aktører med stor lommebok kan komme til å stikke av med den veksten som dagens konsesjonshavere har lagt grunnlaget for. Og enda større protester vil det bli dersom grønne områder i neste omgang blir gule som følge av nykommernes negative miljøbidrag.

Og nettopp den fremtidige uunngåelige gulfargen er det som bekymrer miljøinteressene aller mest.

Trafikklyssystemet er nemlig utstyrt med det man kan kalle en miljøflottør. Systemet er rigget slik at en oppnådd miljøgevinst, i form av redusert lakselusindusert villsmoltdød, åpner for tilførsel av økt miljøbelastning gjennom økt produksjon. Dette betyr rett og slett at grønne områder på sikt vil bli gule, og at røde områder på sikt også vil bli gule. Kysten vil gul og da ha en miljøtilstand som er akseptabel nok til å kunne opprettholde oppdrettsproduksjonen, men ikke så god at man kan øke den. Derfor er det viktig at både oppdrettsindustri og vill laksefisk kan leve med den miljøbelastningen man aksepterer innenfor trafikklysets gule farge. Per i dag er myndighetenes aksepterte miljøbelastning 10-30 % årlig luseindusert villsmoltdød.

Problemet er at 10-30 % årlig villaksdød er totalt uakseptabelt for både oppdrettsindustri og villaksnæring.

Hvis dødeligheten havner i øvre gult område og 30 % av utvandrende smolt dør av lakselus, vil det bety at det høstbare overskuddet vi fremdeles har i mange lakseelver vil forsvinne. Og laksefisket vil forvinne sammen med det høstbare overskuddet. Et laksefiske basert helt og holdent på fang og slipp vil være utenkelig i Norge. Mellom 10 og 30 % årlig villaksdød er heller ikke akseptabelt for oppdrettsindustrien selv. For det første vil det bety at luseproblemet blir enda verre enn det er i dag, med de utfordringer det vil skape for oppdrettslaksen selv. Og for det andre skal jo laksen markedsføres og selges i et stadig mer miljøbevisst middelklassemarked. Nettopp derfor sier ikke oppdrettsindustrien at verken 30 % eller 10 % villaksdød er greit. Null lus! sier derimot Norsk Industri. Og med null lus i anleggene blir det null % ekstra lusedød i naturen. Selv om Sjømat Norges foreløpige fremtidsstrategi ikke er like konkret, er heller ikke deres bærekraftsmål forenlig med en situasjon der 10-30 % av villaksen årlig tapes til lakselusa.

Lenger opp skrev jeg at de overordnede systemene som skal ivareta den helheten vi enkeltmennesker ikke ser, gjerne er mer restriktive enn det vi føler er i vår interesse. I trafikklyssystemets tilfelle er det altså motsatt. Om vi ser på miljø- og villaksinteressene som en heiagjeng, og oppdrettsindustrien som en ambisiøs høydehopper på jakt etter verdensrekord, så opptrer myndighetene ved Nærings- og fiskeridepartementet som en tafatt stevnearrangør som nekter å legge lista på verdensrekordhøyde. Man setter ikke verdensrekord i høyde med 1,88 og man blir ikke verdens beste havnasjon ved å tillate at oppdrettsindustrien tar livet av inntil 30 % av vill laksefisk hvert år. Departementet tror åpenbart man kan løse problemer ved å akseptere dem, slik enkelte i oppdrettsindustrien inntil ganske nylig har trodd på problemfornektelse som en god løsning.

Fiskeriminister Per Sandberg sa nylig i en TV-debatt at han er teknologioptimist, og tror på utviklingen av nye teknologiske løsninger som gjør at luseproblemet blir løst. Han håper med andre ord at vi ikke får se langtidseffekten av det trafikklyssystemet han nettopp har innført. Hvem er ikke teknologioptimist? Samtlige på både oppdrettssiden og villakssiden er vel det. Ikke noe ville vært bedre enn om oppdrettsindustrien redder Sandberg. Men det er samtidig fornuftig å være realist. Man kan ikke forvente at oppdrettsindustrien gjør mer enn å følge lover og regler. Derfor trenger vi et forvaltningssystem som gir både villaks og andre arter nødvendig beskyttelse inntil industriens egne miljøvisjoner er nådd. Slik trafikklyssystemet opprinnelig var ment å gjøre og slik Stortinget har bestemt.

Siste saker
Mest lest