Kommentarer

Se alle artikler

Akvakultur er ikke grunnrente

Milliardinntekter i distriktene fortjener ikke å bli tatt hardere enn andre milliardinntekter, skriver Liv Monica Stubholt, partner og advokat i Selmer, i denne kronikken om grunnrente.

Kronikk

Denne kronikken er skrevet av Liv Monica Stubholt, partner og advokat i Selmer.

Det har oppstått en debatt om at akvakultur bør bidra mer til fellesskapet. Dette ser ut til å være direkte utløst av at lakseprisen har vært høy og havbruksselskapene har hatt gode inntekter. Fortellingen er da blitt at næringen ikke bidrar nok til fellesskapet. Men er det sikkert forutsetningene stemmer?

Regjeringen annonserte den 27 april 2018 at den vil «utrede og eventuelt foreslå en grunnrenteskatt på havbruk med innføring i 2020" og dette er inntatt i revidert nasjonalbudsjett. Havbruksnæringen har ikke motsatt seg en utredning. Men man likevel følge godt med i timen. En utredning blir basert på et feilaktig premiss hvis forutsetningen er at akvakultur er grunnrente.

Ikke grunnrente

Det er langt fra sikkert at havbruk er en grunnrentenæring. Deler av debatten er derfor basert på feilaktig intellektuelt premiss. Akvakultur er, om noe, en «uegentlig» grunnrente.

Store Norske Leksikon definerer grunnrente slik:

«Den inntekt man kan få av å eie jord og andre naturherligheter som skog, malmleier, fosser med mer.»

Havbruksaktørene får tilgang til areal i havet og ikke i grunnen – på land. Men det er bare et litt pirkete utgangspunkt. La oss se på realitetene.

Bidrag til fellesskapet er en relevant problemstilling når man høster i fellesskapets områder.

Utgangspunktet er at havbruksnæringen må investere for å skape verdier. Laks i mærer i havet er ikke en eksisterende «naturligherlighet» som er der fra før. Oppdrettslaksen er altså ikke en naturressurs som kan hentes ut og som naturen er gjort klar for oss. I fiskeriene er fisken ferdig fra naturens hånd og kan høstes direkte. Men i denne næringen er lønnsomheten vært altfor lav til at noen tenker på grunnrenteskatt.

Havbruk er derfor prinsipielt noe helt annet enn oljenæring og vannkraftsektoren; som man viser til som relevante paralleller. Også disse næringene må gjøre store investeringer (f. eks i plattformer, boreutstyr, skip, turbiner), men da kan de høste naturressurser som ikke er skapt av foretakene selv. Det motsatte gjelder for havbruksnæringen. De må starte på begynnelsen. De må kjøpe smolt, mærer, fartøy og utstyr. De må finansiere driften og fôre fisken til den er slakteklar. Etter alle investeringer og aktivitet (og forutsatt at hverken lus eller sykdom har rammet fisken) er det klart for slakting. Dette baserer seg på tilgang til sjøen. Men grunnrente er det ikke.

Denne prinsipielle forskjellen endres ikke av prisen på laksen. Lakseprisen har vært lav og den har vært høy. Det vil endre seg med tilbud og etterspørsel. Grunnrentedefinisjonen kan derfor ikke styres av årsresultatet i næringen. Dette er ikke bare ordkløyveri. Premisset om grunnrente eller ikke vil være avgjørende for utredningens utfall. Velger man feilaktig å si at dette er grunnrente, er veien svært kort til å konkludere med en ny grunnrenteskatt.

Konsesjoner

Havbrukskonsesjoner gir rett til å bruke areal, som all annen næringsvirksomhet som er avhengig av å bruke areal. Dette betaler foretakene for når departementet avholder auksjon for å tildele nye konsesjoner. Konsesjoner gir en konkret og begrenset rett til beskyttet næringsutøvelse, men det faktum at det er konsesjonsbelagt virksomhet betyr ikke grunnrente. Det blir særlig tydelig når man nå ser hva man må betale for de konsesjoner som tildeles herunder i siste auksjonsrunde.

Tenk en gang til

Forslaget om mer skatt på havbruksnæringen vil gjøre Norge til høykostland og svekke norsk konkurransekraft. Det vil være vilkårlig om akvakultur skal få økt skatt og en ny skattetype fordi det har vært høye priser i det internasjonale markedet. Laks er i dag godt betalt i forhold til andre proteiner i markedet og prisnivået fremover kan ingen garantere.

Havbruk har hatt god avkastning, men midlertidig og ekstraordinær avkastning gjør ikke næringen til en grunnrentenæring. En diskusjon om rammevilkår for Norges nest største næring kan ikke baseres på en misforståelse – eller på at noen har tjent mye penger på fisk. Eller for å si det litt mer tabloid:

Milliardinntekter i distriktene fortjener ikke å bli tatt hardere enn andre milliardinntekter.

Siste saker
Mest lest