- Tor Olav Carlsen er advokat og nestleder av arbeidslivsgruppen i Advokatfirmaet Bahr. Han har tidligere vært juridisk direktør i Arbeidsgiverforeningen Spekter.
Utover at startlønn skal opplyses i ansettelsesavtalen, er det få lovbestemte regler som sier noe om krav til lønnens størrelse og lønnsforhandlinger. Men for de selskapene som er bundet av tariffavtaler, vil ofte forhandlingene knyttet til disse legge rammene for hvilken lønn som kan avtales og hvilken lønnsøkning innvilges det enkelte år.
Ingen generell minstelønn
Det gjelder ingen generell minstelønn for havbruksnæringen i Norge. Hovedregelen er dermed at arbeidsgiver og arbeidstaker står fritt til å avtale hvilken lønn/kompensasjon arbeidstakeren skal gis for arbeidet.
Men fiskeindustribedrifter er underlagt en særskilt forskrift om delvis allmenngjøring av overenskomsten for fiskeindustribedrifter. Det betyr at alle fiskeindustribedrifter må betale ansatte i enkelte arbeidstakerkategorier en lønn som minst tilsvarer det nivået som forskriften/tariffavtalen fastsetter, uavhengig av om virksomheten har en tariffavtale. Forskriften gjelder for eksempel fagarbeidere og produksjonsarbeidere, lagerarbeidere, transport, vakthold, håndverkere, reparatører, kjølemaskinister/kuldemaskinister etc. som jobber i fiskeindustribedrifter. Per i dag er minstelønnen kr 213,78 per time for fagarbeidere og kr 199,78 per time for produksjonsarbeidere.
Tariffavtaler – krav til arbeids- og lønnsvilkår
Flere virksomheter innenfor havbruksnæringen er underlagt en tariffavtale (for eksempel Havbruksoverenskomsten mellom NHO/Sjømat Norge og LO/Fellesforbundet). Havbruksoverenskomsten gjelder for «alt arbeid innen havbruk som f.eks. oppdrett av fisk, skalldyr, sjø- og landanlegg og fryseri».
En tariffavtale stiller typisk krav til arbeidstid, lønn og lønnstillegg, permisjon, HMS, kompetanseutvikling osv. Tariffavtaler har dermed direkte relevans for spørsmål som gjelder ansattes lønn og lønnsvekst. En virksomhet som er bundet av en tariffavtale kan ikke innføre eller avtale ordninger som er mindre gunstige for arbeidstakerne enn det tariffavtalen bestemmer.
Arbeidslivets parter samarbeider i Norge – den norske modellen
Den norske modellen betyr at arbeidslivets parter (arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden), staten og andre institusjoner samarbeider for å opprettholde et trygt og bærekraftig samfunn. Det organiserte arbeidslivet, med samordnet lønnspolitikk, brede kollektive avtaler og lokalt partssamarbeid i virksomhetene spiller en betydelig rolle i dette samarbeidet og for de enkelte arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. For å få en stabil og koordinert lønnsdannelse i Norge, er det viktig at det er høy organisasjonsgrad hos arbeidstakere og arbeidsgivere og at tariffavtalene har høy dekningsgrad.
Den samordnede lønnspolitikken innebærer blant annet at konkurranseutsatt utsatt industri, ofte omtalt som frontfaget, forhandler først under tariffoppgjøret. Frontfaget har tradisjonelt bestått av virksomheter som er underlagt Verksteds-/Industrioverenskomsten. Tanken er at forhandlingene knyttet til disse virksomhetene i konkurranseutsatt industri gjør det mulig å få et bilde av hva norsk økonomi tåler av lønnsvekst uten å gå på bekostning av norske bedrifters evne til å konkurrere i det internasjonale markedet.
Hensikten er å unngå at andre næringer presser opp lønnsnivået i konkurranseutsatt industri til et nivå som ikke er bærekraftig, siden dette kan true både lønnsomheten, sysselsettingen og konkurranseevnen i norske bedrifter.
Det ble nylig – 27. januar 2023 – nedsatt et utvalg som blant annet skal vurdere hvordan frontfagsmodellen skal praktiseres for å møte fremtidens behov. Bakgrunnen er blant annet de utfordringer norsk og internasjonal økonomi står ovenfor. Dette illustrerer hvordan myndighetene og arbeidslivets parter samarbeider for å finne løsninger på viktige arbeids- og samfunnsutfordringer. Utvalget skal levere sin rapport innen 15. desember 2023.
Hvordan påvirker den norske modellen ditt lønnsoppgjør?
Staten og partene i arbeidslivet har etablert et særskilt utvalg for å hjelpe partene i arbeidslivet til å vurdere den økonomiske situasjonen før lønnsoppgjøret i frontfaget, Det tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene (TBU). TBU har eksistert helt siden 1967 og legger frem to økonomiske rapporter hvert år (februar og mars/april). Det nærmer seg dermed årets første rapport fra TBU.
Partene i frontfaget vil blant annet basere seg på rapportene fra TBU når de skal forsøke å bli enige om rammen for lønnsoppgjøret i det enkelte år. Forhandlingsresultatet fra frontfaget legges til grunn som en ramme/norm for alle andre tariffavtaleforhandlinger/lønnsoppgjør i både privat og offentlig sektor. Utfallet av forhandlingene i frontfaget vil derfor i praksis ha stor betydning for hvilken lønnsøkning ansatte i andre sektorer eller bransjer med tariffavtale kan forvente å oppnå.
