Anne Berit Aker Hansen er en av våre gjesteskribenter om temaer innen arbeidsliv. Hun er forbundsleder i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN).
Når man leser nyhetsoppslag om de store endringene i arbeidslivet som følge av Koronapandemien, er det mye fokus på bruk av hjemmekontor og ulike problemstillinger knyttet til det. Erfaringene etter mer enn ett år med hjemmekontor vil trolig endre jobbsituasjonen for alltid for mange. Vi har også fått et vell av tilbud om seminarer og foredrag til ledere og andre om hvordan vi skal lykkes med den nye «hjemmekontor-hverdagen». Også flere debattinnlegg i IntraFish har tatt for seg temaet.
Da Koronapandemien nådde Norge ble det raskt klargjort at sjømatindustrien er definert som samfunnskritisk virksomhet og dermed også en viktig del av forsyningssikkerheten i en krisetid. Men veldig mange ansatte i sjømatnæringen har en jobb som ikke kan utføres fra hjemmekontoret. Gjennom hele pandemien har de vært fysisk til stede på bedriftene for å ta imot og foredle råstoffet som leveres fra både oppdrett og fiskeri. Det er som kjent vanskelig å sløye fisk i store mengder på stuebordet.
Får lite oppmerksomhet
Det har vært strenge smitteverntiltak på alle arbeidsplassene gjennom pandemien. Ansatte har samtidig løpt en risiko for å bli smittet på jobb, og det har dessverre også skjedd noen ganger – med de uheldige konsekvensene det har fått både for den enkelte og bedriften. Etter hvert ble det på oppdrag fra helsemyndighetene utarbeidet bransjespesifikke smittevernveiledninger i mange bransjer. En smittevernveileder som angir smitteverntiltak og smittevernrutiner for virksomheter i sjømatindustrien er nå tilgjengelig på flere språk og har bidratt til å redusere risikoen for smitteutbrudd på arbeidsplassene.
Sjømatindustrien har klart seg godt gjennom koronapandemien. Men sjømatindustriens arbeidere er en yrkesgruppe som i det daglige får lite oppmerksomhet. Å jobbe i sjømatindustrien er dessverre lite anerkjent hos mange. Mange virksomheter har etter hvert gjort seg svært avhengig av utenlandsk arbeidskraft til produksjonsarbeid. Utenlandske arbeidere hentes til Norge på korte og midlertidige arbeidskontrakter, eller jobber i en form for turnus og reiser til hjemlandet sitt regelmessig. Da grensene ble stengt i mars i fjor, fikk en del bedrifter derfor problemer med å skaffe nok arbeidskraft. Mange arbeidere som har basert seg på jobb i Norge ble sittende uten inntekt i hjemlandet sitt. Enkelte arbeidstagere som var i Norge da grensene stengte, ble værende i Norge av frykt for å ikke kunne komme tilbake igjen hvis de forlot landet. Noen var borte fra familien sin i veldig lang tid.
Sjømatnæringa har en veldig sårbar og lite bærekraftig rekrutteringsstrategi. Det viser erfaringene etter mer enn ett år med pandemi og stengte grenser. Hvis dette virkelig skal være en fremtidsnæring Norge skal leve av etter olja, er det på tide å tenke nytt om rekruttering av arbeidskraft. Det krever et langsiktig og møysommelig arbeid.
Rekrutteringsstrategien må endres
Noe av årsaken til at mange i Norge ikke velger sjømatindustrien som yrkesvei er trolig mangelen på faste og helårlige arbeidsplasser. Ingen kan bygge seg en fremtid, stifte familie og livnære seg på sesongarbeid. Vi ser at de bedriftene som har tilgang på råstoff til å produsere hele året, naturlig nok klarer å tilby flere hele og faste stillinger i produksjonen og har flere lokalt ansatte. Vi må ha et reguleringsregime som sørger for mer stabil råstofftilgang til industrien, enten det er fra oppdrett eller fiskeri.
Å kunne tilby hele og faste stillinger i størst mulig grad er viktig av flere grunner. Det blir generelt lettere å rekruttere nye ansatte inn i næringen med hele faste stillinger. Utenlandske arbeidere vil bosette seg i Norge i større grad hvis de får hele faste stillinger. Det blir lettere å drive etterutdanning og kompetanseheving i sjømatindustrien med hele faste stillinger.
Men bedriftenes rekrutteringsstrategi må også endres. Det investeres mye i ny teknologi, automatisering og digitalisering i sjømatbedriftene. Det må følges opp med satsing på kompetanseutvikling og fagutdanning. Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at det er god rekruttering til maritime fag og havbruk, men nesten ingen søkere til for eksempel sjømatproduksjon som er en fagutdanning for ansatte i sjømatindustrien.
Her har sjømatbedriftene en jobb å gjøre i årene fremover for å øke rekrutteringen til egen industri. De må samarbeide med de videregående skolene og ikke minst tilby flere lærlingplasser. De bør kort og godt profilere seg mot lokal ungdom. Det er også viktig for et godt omdømme å ha god lokal forankring i arbeidsstokken.
Det er mange attraktive akademiske utdanninger på høyskole og universitet rettet inn mot sjømat og havbruk, men det trengs også fagfolk som står i produksjonen. Derfor må sjømatbedriftene gjøre seg attraktive for flere enn dem som kan jobbe fra hjemmekontoret!
Les også
___________________________________________________________________________________________________
Har du lyst til å holde deg oppdatert om arbeidsliv og jobbskifter? Abonner på vårt nyhetbrev her!
