Havbruksnæringa har gjennom fleire år blitt hengt ut for høge dødelighetstall for oppdrettslaks. Dyrevern- og miljøorganisasjoner har anklaga næringa for ikke å ta dyrevelferd på alvor. Og fleire politiske partier har hengt seg på kritikken.
I 2020 var den nasjonale dødeligheten på 14,8 prosent. Regionalt var det store forskjeller. Produksjonsområde 4 som omfatter Nordhordland til Stadt lå høyest med 27,2 prosent. Øst-Finnmark (produksjonsområde 13) hadde lavest dødelighet med 6,7 prosent.
I reindriftsnæringa var den nasjonale kalvedødeligheten 38 prosent i 2020. Også denne næringa er de regionale forskjellene store. I Nordland og Troms var dødeligheten på henholdsvis 54 og 53 prosent. Reinbeitedistriktet Kanstadfjord/Vestre Hinnøy, som sorterer under Troms, hadde en dødelighet på heile 66 prosent. To av tre fødte kalver døde således før de ble slakta eller påsatt som livdyr.
Når dødeligheten innenfor reindriftsnæringa på landsplan er nesten dobbelt så stor som dødeligheten i oppdrettsmerdene, og den i vårt eget nærområde er omtrent syv ganger så stor, er det egna til forundring at det kun er havbruksnæringa som anklages for manglende fokus på dyrevelferd.
Det er mange årsaker til at smolt som settes ut i merdene dør før den når et lakseslakteri. For reinkalver er det en hovedårsak som oppgis som årsak til dødeligheten. 96 prosent av dødeligheten på landsplan har rovdyr som årsak.
Hvis det virkelig forholder seg slik at rovdyr er skyld i 96 prosent av tapene, blir spørsmålet hvorfor det ikke blir stilt krav om at reindrifta gjennomfører gjeting av sine reinflokker for å hindre rovdyrtap. Hadde gjeting blitt gjennomført, ville man i tillegg til å unngå den store dødeligheten oppnådd en anna fordel: Gårdbrukere hadde sluppet å få innmarka si ødelagt av reinsdyr.
Men det er vel for mye forlangt at våre myndigheter skal stille de samme krav til reindriftsutøverne som andre næringsdrivende.
