Norsk lakseoppdrett har som annen kjøttproduksjon stort potensial for å bedre sitt miljøavtrykk. På ti år kan fôrforbruket reduseres med inntil ti prosent gjennom avl, og klimaavtrykket reduseres med mer enn åtte prosent. Samtidig gir det en årlig innsparing på halvannen til to milliarder kroner.

Fiskeoppdrett er den mest ressurseffektive og klimavennlige måten å produsere animalsk protein på. Likevel, som Dag Sletmo skriver i «Kua er det nye kullet» 31. juli, må også laksenæringen kutte i utslipp og ressursbruk for å holde seg på topp i klimakonkurransen med kylling og svin.

Den altoverveiende delen av klimautslippene i norsk laksenæring er knyttet til fôret fisken spiser. Ifølge en rapport fra Sintef utgjør fôret om lag 85 prosent av utslippene for fisk frem til slakt. Selv små forbedringer i klimaregnskapet for fôret er derfor mer effektivt for å få ned det totale utslippet enn de fleste andre tiltak i produksjonen. Fiskeriministeren vår vet dette: «Vi må få mer bærekraftige fôringredienser. Det jobbes for eksempel med ulike alger som lever på CO₂, og soldatfluelarver som kan leve på matavfall», sa Odd Emil Ingebrigtsen til IntraFish i forbindelse med regjeringens nye havbruksstrategi, som ble lansert nylig.

De fleste av de spennende, nye fôringrediensene har en lang og usikker vei frem til en kombinasjon av volumer, kostnadsnivå og ernæringsmessig kvalitet som er nødvendig for å være konkurransedyktige alternativer til for eksempel soya.

Avle for lavt fôrforbruk

Muligheten jeg vil presentere her, er å avle en mer effektiv laks som trenger mindre fôr for å vokse. Dagens oppdrettslaks er betydelig mer effektiv enn sine formødre som gikk i de første merdene i oppdrettsnæringens barndom. Dette skyldes en målrettet avl på tilveksthastighet.

Dagens oppdrettslaks vokser mer enn dobbelt så hurtig som villaks under vanlige oppdrettsbetingelser. Når fisken spiser mye og vokser hurtig vil en mindre andel av fôret gå med til det vi kaller vedlikehold (basalt stoffskifte, fysisk aktivitet o.l.) og en større andel gå til vekst. Vi sier at det er en korrelert respons, som gjør at avl for hurtigere tilvekst samtidig fører til høyere effektivitet.

Etter hvert som veksthastigheten øker vil imidlertid denne korrelerte responsen avta, og i dagens effektive oppdrettslaks er denne gevinsten for alle praktiske formål tatt ut. I motsetning til hos husdyrene våre på land, er direkte avl på fôrfaktor vanskelig hos laks, fordi det krever nøyaktige målinger av fôrinntak over lang tid på et stort antall fisk. Før metoder for dette er utviklet, må vi trolig ty til en annen korrelert respons for å redusere fôrforbruket.

Bjarne Hatlen er seniorforsker i Nofima Foto: Nofima

Mindre fett i fisken sparer energi

Kroppen til en oppdrettslaks av slaktestørrelse inneholder i dag 21–22 prosent fett, 17 prosent protein og 59 prosent vann, viser en Nofima-rapport. Fett er dyrerikets måte å lagre overskuddsenergi på, og utgjør over to tredeler av all energi i den slaktemodne laksen, mens protein utgjør resten.

I laks, som i andre dyr, blir fett lagret på bekostning av vann. Ett gram fett inneholder om lag ni ganger mer energi enn ett gram celler uten lagerfett. Energien som lagres som fett må fisken få fra fôret, vannet tar den gratis fra omgivelsene. En reduksjon på én prosentenhet fett i fisken vil derfor redusere energibehovet fra fôret med tre prosent.

Det betyr at dersom vi kan avle en laks som er bedre til å bygge protein og som lagrer mindre energi som fett, så vil fôret vi gir fisken bli bedre utnyttet til vekst. Vi har estimert at det er mulig å redusere fôrfaktoren (kilo fôr pr. kilo produsert fisk) med inntil ti prosent i løpet av tre generasjoners seleksjon. Dette er i det siste blitt bekreftet i forsøk Nofima og Mowi har gjort med små laks som del av EU-prosjektet NewTechAqua.

Med en produksjon på dagens nivå ville en slik forbedring gi en årlig innsparing for norsk oppdrettsnæring på halvannen til to milliarder kroner og en kraftig styrkning av næringens bærekraft. Det gjenstår imidlertid å få effektene kvantifisert i stor laks i sjø.

Hva så med fiskehelse og produktkvalitet hvis vi avler bort en del av fettet? Dette må avklares gjennom forskning, men det vil ta mange generasjoner før man er nede på et fettinnhold som i vill laks. Noen vil hevde at en mindre feit laks vil være til det bedre kvalitetsmessig. Og mange av de helseproblemene en ser hos norsk oppdrettslaks kan teoretisk knyttes til høy fettdeponering. Mulighetene kan derfor være større enn risikoen også på disse områdene.

Og hva hvis vi lykkes med fiskeriministerens ambisjon om å utvikle bærekraftige, klimanøytrale råvarer til bruk i laksefôret? Vel, da vil norske lakseoppdrettere likevel ha spart halvannen til to milliarder kroner i året.