Bør vi ha en lavere lusegrense fram til uke 30?

Luseforebygging og lusebekjempelse er komplekst, det er det ingen tvil om. Mange faktorer spiller inn, og til tross for betydelig innsats ble 2024 et svært krevende år for både oppdrettere og laks. Når en skal prøve å løse opp i komplekse problemstillinger som luseproblemet tross alt er, finnes det noen verktøy som kan være nyttige, men som etter det jeg kjenner til enda ikke er tatt i bruk for å bidra inn i lusekontrollen.

Jeg ble inspirert av et vitenskapelig fagfelt kalt systemtenking. Systemtenking er en tilnærming for å analysere systemkompleksitet, først og fremst for å kunne forstå hva som kan endre dynamikken i systemet, men også for videre utvikling av modeller og scenario. Denne tilnærmingen har funnet sin anvendelse innen mange ulike fagfelt, blant annet miljøvern og økologi, men også innen økonomi og teknologi.

To effekter trer fram

Systemtenking handler om å forstå avhengigheter og koplinger i systemer. Mange systemer karakteriseres ved at de er stabile over tid, noe som skyldes at det er likevektsmekanismer i systemet, som sørger for at endringer utliknes og situasjonen stabiliseres. Det er viktig å identifisere slike likevektsmekanismer da de fungerer som buffere mot endring; som en termostat på en ovn.

Det er også viktig å identifisere eventuelle forsterkende mekanismer i systemet (snøballeffekten eller renters renteeffekten). Slike mekanismer gir systemet evne til eksponentiell vekst, men også det motsatte; til kollaps over tid.

Ved å benytte systemtenking på lusesystemet, trer det fram to slike effekter. Den ene er den kraftig forsterkende mekanismen i lusas reproduksjon. En hunnlus kan produsere mange larver som gir opphav til nye hunnlus som produserer flere larver og flere hunnlus og så videre og videre; evnen til eksponentiell vekst. I dette tilfellet en ond sirkel. På den annen side har vi en likevektsmekanisme i systemet; lusegrensa på 0,5 hunnlus i Luseforskriften. Lusa får formere seg, fram til vi når lusegrensa, da settes det inn tiltak. Lusegrensa er termostaten i lusesystemet.

Fritt spillerom for lusa

Ut fra disse to mekanismene framtrer et system som gjentar seg med et fast mønster hvert år: Sesongen starter ved at vi går ut av vinteren med et lavt lusetall, som nesten nullstilles gjennom våravlusningen. Ved våravlusningsperiodens slutt går lusegrensen opp til 0,5 kjønnsmodne hunnlus i snitt pr. fisk. Dette sammenfaller med den den mest markante temperaturøkningen på forsommeren.

Luseproduksjonen slippes altså løs fra omkring uke 20 og framover. Lusa får mer eller mindre fritt spillerom, og produksjonen av luselarver eksploderer langs kysten. Situasjonen får utvikle seg fritt fram til omkring uke 30 hvert år, med noen ukers forsinkelse jo lenger nord en kommer.

I PO6 var produksjonen av luselarver oppe i 70 millioner pr. time omkring uke 30 i 2024. Så begynner stadig flere lokaliteter å overstige lusegrensen, og avlusningssesongen tar til. Den står på for fullt fram til uke 40, for så å avta fram mot uke 50. Mønsteret kan forenklet beskrives på denne måten: Full luseproduksjon fra uke 20-30, full aksjon på avlusninger fra uke 30 og utover høsten. Fordelingen av antallet avlusninger i Norge gjennom sesongen viser dette mønsteret ganske tydelig (Figur 1).

Hvorfor lar vi dette mønsteret gjenta seg år etter år?

Hvis flere hadde lagt inn mer innsats for å redusere luseproduksjonen tidligere på sommeren; i særdeleshet perioden mellom uke 20 og uke 30, hadde den totale luseproduksjonen i systemet blitt lavere, og det totale antallet behandlinger gått ned. Vi hadde fått bedre kontroll på lusa.

Hvilket belegg har jeg for en slik påstand? La oss sammenlikne lusesituasjonen i PO3 og PO6 for 2024.

Til tross for at PO3 hadde signifikant høyere temperaturer enn PO6, var lusekontrollen betydelig bedre gjennom 2024. Hvis vi ser på de tilsvarende kurvene over antallet behandlinger som i Figur 1, er det er nok å se på formen på kurvene for å se at her er det en markant forskjell (Figur 2 og 3).

I PO3 er behandlingsintensiteten spredt mer ut gjennom sesongen, og vi ser at det er et tilnærmet likt antall behandlinger omkring uke 20 som i uke 40 (Figur 2). I PO6 er det derimot fire ganger flere behandlinger i uke 40 enn i uke 20 (Figur 3). Det er også interessant å merke seg at antallet voksne hunnlus holder seg omkring 0,2 gjennom hele sesongen i PO3.

Årsaken er trafikklyssystemet

Årsaken til at en har fått denne utviklingen i PO3 er nok trafikklyssystemet. Etter flere runder med rødt lys øker motivasjonen for å få unntaksvekst. Et av kravene for unntaksvekst er at lokaliteten skal ha færre enn 0,1 voksne hunnlus i gjennomsnitt pr. fisk ved alle tellinger fra og med uke 13 til og med uke 39.

Min påstand er at intensivert lusekontroll tidlig på sommeren gir lavere antall lus produsert i «lusesystemet», og færre behandlinger utover sensommeren og høsten. Ved å redusere antall behandlinger utover sensommeren og høsten, reduserer vi behovet for håndteringer i den perioden hvor vi ser størst utfordringer med gjellehelsen, og i de periodene hvor fisken kan bli negativt påvirket av perlesnormaneter.

Så da er spørsmålet; bør vi ha en ytterligere sesongdifferensiert lusegrense? 0,1 eller 0,2 kjønnsmodne hunnlus pr. fisk fram til i alle fall uke 30, kanskje enda lengre? Før en eventuelt får en endring i Luseforskriften er det fritt fram for oppdrettsselskapene å teste ut effektene av en slik grense i sitt eget lusesystem.