Ekte eller kunstig intelligens – hva skjer med ferdighetene?
Gjesteskribent Nina Santi ber havbruksnæringen reflekterer rundt hvilke typer kunnskap som er nødvendig for å holde hjulene i gang i næringen.
Ny kunnskap har vært ekstremt viktig for den produktivitetsveksten vi har sett i næringen fram til nå. Mange av de viktigste nyvinningene er det imidlertid leverandørene som har stått for, i tett samspill med forskningsmiljøene. Næringen har vunnet mye på å være fremme i skoene og raske med å ta kunnskapen i bruk. Innovasjonssystemet har fungert, og på mange måter vært et eksempel til etterfølgelse for andre næringer. Tett samarbeid mellom de ulike aktørene har vært suksessoppskriften som har sørget for høy innovasjonstakt og kontinuerlig utvikling.
Er næringen klar?
Kunnskapsutviklingen går nå enda raskere på mange fagfelt av relevans for næringen. Bioteknologi, sensorteknologi, maskinsyn, avansert datamodellering og offshoreteknologi er eksempler på fagdisipliner som for alvor tas i bruk i utviklingen av framtidens havbruk.
I den sammenheng kan det være relevant å spørre om næringen er klar til å ta de nye verktøyene i bruk? Har vi tilstrekkelig kompetanse og ferdigheter til å forstå hvordan de kan brukes å forbedre egen produksjon og virksomhet? Eller genereres kunnskapen i en takt og et omfang som er større enn det næringen kan absorbere? Er kunnskapen som genereres relevant for praktisk anvendelse, klarer vi å skille mellom det som er viktig og uviktig? Kan kunstig intelligens hjelpe oss til å henge med i utviklingen – eller til og med sette større fart i riktig retning?
Her kan det være fint å reflektere litt over hvilke typer kunnskap som er nødvendig for å holde hjulene i gang i havbruksnæringen. Kunstig intelligens kan gi store bidrag i håndteringen av eksplisitt eller uttrykt kunnskap. Dette er kunnskap som er tilgjengeliggjort i skriftlig form og, i dette tilfellet, søkbare gjennom databaser. Mye av kunnskapen som oppdrettsnæringen besitter gjennom sine ansatte er imidlertid av kategorien «taus kunnskap». Denne kunnskapen erverves gjennom personlig erfaring, som praktiske ferdigheter, og er vanskelig å formidle og dokumentere. Og i noen av valgsituasjonene som håndteres med slik kunnskap er svaret «ja» på et spørsmål i et gitt tilfelle, mens det er «nei» i et annet tilfelle, som eller likner veldig – men ikke helt.
Verdien av taus kunnskap
Taus kunnskap og tilhørende ferdigheter er helt sentral og særdeles verdifulle i arbeidshverdagen i havbruksnæringen. Den er uvurderlige for at bedriftene skal løse løpende utfordringer og ta gode beslutninger. For de fleste oppdrettsselskap er det uaktuelt å ansette en driftsleder for en sjølokalitet eller et settefiskanlegg helt uten praktisk erfaring fra denne typen arbeid.
I havbruksnæringen, som i en del andre næringer, har det vært en viss avstand mellom fagfolk med akademisk bakgrunn og teoretisk tilnærming, og faglærte med praktiske ferdigheter og mye taus kunnskap. I noen miljøer har det vært uttalt mistro mot «kvitfrakkene» og deres innflytelse på utviklingen av oppdrettsnæringen. Her har vi nok heldigvis beveget oss i riktig retning og lært å sette pris på bidragene fra begge utdannelsesveier, fordi vi ser hvordan samspillet trekker næringen i riktig retning.
Samtidig bidrar begge kategorier kunnskap inn i kompetansepoolen for de fleste fagområder. Gjennom et utdannelsesløp er det ikke nok å lære seg de teoretiske aspektene av faget: man må også erfare hvordan det utøves i praksis. Det holder ikke bare å ha kunnskapen, den må forstås og integreres i eget tankesett, helst ved egen erfaring, for å få relevante ferdigheter for utøvelse av praksis. Slik blir eksplisitt kunnskap bygget ut med taus kunnskap, og slik skapes også de mest attraktive kandidatene på arbeidsmarkedet.
Vi trenger bedre forståelse
Med stadig mer avansert teknologi endres imidlertid både arbeidsmåter og kompetansebehovet i næringen. Selv om automasjon og smarte maskiner kan øke effektivitet og redusere kostnader kan det også ha utilsiktede effekter. Ny teknologi kan medføre en risiko for «deskilling», en nedtrapping av ferdighetsnivå fordi arbeidet blir mer forenklet, og tidligere opparbeidede ferdigheter ikke lenger er nødvendige. De ansatte sitter igjen med inntrykk av at teknologien tar over arbeidsoppgavene, jobben blir kjedeligere og dette reduserer motivasjon. Vårt samfunn har allerede tapt svært mye kompetanse gjennom reduserte håndverksferdigheter gjennom de siste hundre årene.
Vi har i samme tidsperiode fått mye kompetanse om bruk av informasjonsteknologi til både private og jobbmessige formål. Samtidig er det mye som tyder på at bruken av digitale verktøy ikke nødvendigvis gjør oss smartere som individer. Trenden med stadig økende IQ i befolkningen i perioden mellom årene 1900 og 2000 har snudd, og språklige og matematiske ferdigheter har siden gått ned i befolkningen. Hvordan vil samfunnet vårt utvikle seg videre om maskinene blir smartere og vi samtidig lar de generelle ferdighetene og den humane kapitalen forfalle? Vi trenger enda bedre forståelse for hvordan vi mennesker lærer og utvikler oss intellektuelt, parallelt med at vi tar i bruk maskinlæring og kunstig intelligens.
Hvordan vil så introduksjonen av kunstig intelligens påvirke den videre utviklingen av kunnskap og kompetanse i vår næring? Det er vår felles samling av eksplisitt og taus kunnskap som gjør oss til verdens fremste sjømatnasjon, og det er dette vi må forvalte på best mulig måte. KI kan bidra ved å bearbeide eksisterende kunnskap i lynraske analyser, men forutsetningen for verdiskaping er fremdeles at det finnes et godt kunnskapsgrunnlag.
Selv om maskinene kan lære og finne sammenhenger i data, vet de ikke nødvendigvis hvilke analyser som gir verdi i en dynamisk verden med stadig skiftende kontekst. Vi kan vel si oss enige om at vi trenger både intelligente maskiner og mennesker i framtiden – og vi må sørge for å utvikle begge deler.
(Vilkår)