En fjord er ikke bare en fjord. Målinger og undersøkelser gir viktige svar

Det er hovedsakelig de som driver med dykking, fiske eller seiling og dermed har relevant utstyr, som er kjent med hvordan landskapet ser ut under havoverflaten. Havbunnen er ofte like kupert og variert som fjellene. Det foregår mye på havbunnen, alt etter hvordan bunntopografien er.

Målinger og undersøkelser gir oss mulighet til å følge med på miljøtilstanden.

Vanndyp, bredde, lengde og geografisk retning kan gjøre at to nabofjorder har helt ulike miljøforhold. Særlig dybdeforhold har stor innflytelse på miljøforholdene i en fjord, og gjør at noen fjorder tåler belastning fra for eksempel kloakkutslipp eller oppdrett, mens andre er svært følsomme.

Terskelfjorder

Terskelfjorder er en spesiell type fjord, der det i fjordens lengderetning er ett eller flere grunnområder med lavere dyp enn i fjorden ellers. Ofte er det morenerygger fra siste istid som er stuet sammen nær fjordens munning, og terskeldypet kan være alt fra tørrfall ved lavvann til over hundre meters dyp.

Terskler påvirker vannsirkulasjonen i fjorden og vannutvekslingen med tilgrensende havområder. I en fjord uten terskel fører tidevannet inn vann fra havområder utenfor, og på fallende sjø strømmer vannet fritt tilbake og ut av fjorden.

I en terskelfjord er den dypere vannutskiftningen begrenset, og vanntransport inn og ut av fjorden skjer kun i overflatelaget. De fleste fjorder tilføres ferskvann fra bekker og elver, og ferskvannet som er lettere enn sjøvannet vil danne et overflatelag med lavere saltinnhold.

Denne lagdeling av vannmassen med ferskvann øverst, og tyngre saltvann under, påvirker også vannutvekslingen mellom fjorden og kystvannet utenfor.

Vannet som fanges i bassenget bak terskelen kalles bassengvann, og det kan i noen tilfeller gå år mellom at dette fornyes.

Helt ulike miljøforhold

Ved utslipp av kloakk, fra mekanisk renseanlegg, industri eller spredt avrenning, tilføres fjordmiljøet organisk materiale og uorganiske næringssalter. Dette stimulerer den naturlige biologiske produksjonen, og kan observeres som økt mengde planktoniske alger eller økt mengde fastsittende makroalger, tang og tare.

I fjordene synker dødt organisk material til bunnen, og blir tilgjengelig næring for bunndyr. I åpne fjorder fører strømmene mye av det organiske materiale ut av fjorden, mens i terskelbasseng holdes dette tilbake bak terskelen.

Ved organisk utslipp til resipient er tanken at materialet som slippes ut skal kunne omsettes via de etablerte næringskjeder i resipienten, og at denne omsetning ikke skal påvirke økosystemets struktur og virkemåte.

Nettopp på grunn av beskrivelsen foran kan en oppleve at to nærliggende fjordområder har helt ulike miljøforhold, og kan levere helt ulike økosystemtjenester i form av naturlig rensing av avløpsvann. En kan si at jo dårligere vannutskiftning det er i en fjord, jo lavere resipientkapasitet.

Bunndyrenes rolle i fjorden

Biologisk nedbrytning foregår raskest og mest effektivt ved såkalt aerob omsetning der vannets oksygen inngår i prosessene og dermed forbrukes. Bunnvannets innhold av oksygen er derfor en viktig indikator på både vannutskiftning og omsetning, som benyttes ved overvåking av tilstand i en resipient.

En kan si som en tommelfingerregel at dersom en finner et stort, fastsittende eller gravende, levende skjell på eller i bunnen, så har det vært gode miljøforhold i hele dette individets levetid.

Finner en derimot bare små, kortlivede arter er det tegn på forstyrrelser; og er det ingen dyr er det et alvorlig tegn på naturlig eller menneskeskapte dårlige forhold.

Kjennskap til livsstrategi hos skjell, sjøstjerner og børstemark er viktig faglig informasjon i tillegg til ulike diversitetsindekser som beregnes ved undersøkelser av bunnfaunaen. I likhet med meitemarken på land, har bunndyrene en viktig rolle med å omsette det organiske materialet på sjøbunnen.

Bunnsedimentet i terskelbassenget er et mattilbud med høyt organisk innhold, som de mest opportunistiske bunndyrene vil strekke seg langt for å få tilgang på. Samtidig risikerer de opportunistiske bunndyrene å omkomme.

Grunnen kan være mangel på oksygen, eller i ekstreme tilfeller kan de bli forgiftet av den sterke nervegassen H2S med sin karakteristiske lukt av råtne egg. Gassen oppstår ved bakteriell nedbrytning av organisk materiale under anoksiske forhold, men forekommer kun i vannsøylen når oksygenet er helt borte.

Bunnsedimenter analyseres vanligvis for innhold av «Totalt Organisk Karbon» (TOC) som er et mål på tilførsel, opphopning (og omsetning) av organisk materiale i sedimentet.

Dype områder og områder bak terskler i fjordene er såkalte akkumulasjonsområder (områder der partikler legger seg på bunnen) og målinger i slike områder er svært viktig