Dette debattinnlegget er skrevet av Bjørn Eidem, prosjektleder i Ruralis, og Anders Melås, forsker i Ruralis. Forskningsstiftelsen Ruralis (Institutt for rural- og regionalforskning) har et nasjonalt ansvar for teoretisk og metodisk utvikling av tverrfaglige ruralstudier.
Norsk akvakultur har vokst fra en sped start med regnbueørret på 1950-tallet til å bli en av landets viktigste eksportnæringer. Norge er i dag ledende innen produksjon av atlantisk laks med over halvparten av verdensproduksjonen. Samlet norsk akvakultur utgjør imidlertid bare 1,7 prosent av verdens produksjonsvolum. Lakseoppdrett har de siste åra vært en svært lønnsom bransje, og er i verdi en av de største produksjonene innen global akvakultur. Rekeoppdrett er imidlertid større både i totalverdi og volum. Det gjelder også asiatisk karpeoppdrett dersom man ser de ulike karpeartene samlet.
FAO omtaler akvakultur som verdens raskest voksende matproduksjon. Rundt 1980 skjedde det teknologiske og kommersielle gjennombrudd i mange land og produksjoner samtidig. Tida falt sammen med at overbeskatning av fiskebestander i tradisjonelt fiskeri mange steder ble akutt og det oppsto en bevissthet over hele verden om bærekraftsutfordringer og nødvendigheten av begrensning og aktiv fiskeriforvaltning.
Økende etterspørsel
Dersom vi ser bort fra egg og meieriprodukter utgjør villfiske og akvakultur i 2019 hhv. 13 og 11 prosent av global animalsk humanernæring. Kylling/fjærfe dekker cirka en tredjedel, og gris og sjømat cirka en fjerdedel hver. Akvakultur øker gradvis sin andel av totalen.
Et viktig argument for økt akvakulturproduksjon ligger i behovet for mer balansert og allsidig kosthold og inntak av næringsstoffer, både i fattige og rike land. Og det er økende etterspørsel etter sjømat.
På tilbudssida er det noen utfordringer. Lakselus og fiskesykdommer er et velkjent problem i vårt land. Forurensning og uheldig påvirkning av økosystemer er en utfordring i alle land som driver akvakultur. For å håndtere den ventede veksten må det tas strategiske grep for å sikre bærekraft. I denne rapporten går vi nærmere inn på fôr og fôrproduksjon knyttet til næringens vekst.
Vi mener at det trengs en strategi for å sikre både økt bærekraftig norsk produksjon og bærekraftig import av fôr. Det trengs også fortgang i arbeidet med å skape internasjonal oppslutning om bærekraftskriterier innen akvakultur og fôrproduksjon, både gjennom sertifisering, samarbeid mellom offentlig og privat sektor og mer omfattende system for oppfølging og kontroll.
Ny fôrteknologi
En del av løsningen som kan gi ny bærekraftig vekst i akvakultur ligger i utvikling av ny teknologi som kan supplere den strukturen vi kjenner. Vi ser at kommersielle aktører i næringen satser i flere retninger: Store havmerder kan bidra til å løse forurensningsproblematikk gjennom bl.a. økte spredeareal. Landbasert oppdrett med resirkulerende akvakultur-system (RAS), kan bidra til kontroll med smitte, sykdommer og parasitter og mer effektiv fôrutnyttelse. I mange land eksperimenteres det med gjenskaping av lukkede økosystemer der også næringsstoffene i produksjonen resirkuleres. Stikkord her er vertikalt landbruk, «bioponics», «aquaponics» og bioflock-basert næring.
Både i dagens akvakulturteknologi, og i de nye teknologiene som beskrives over, er det nødvendig med ny fôrteknologi. Dagens produksjon av fôrråvarer krever dels store arealer, bruker mye grunnvann, krever mye gjødsel, kjemiske plantevernmidler og dessuten interkontinental transport. Videre vekst i fôrene i akvakulturproduksjon forutsetter nye råvarekilder som kan supplere dagens produksjon og bære en stor del av fremtidens vekst. Vi tror at neste fase i fôrutviklingen vil være etter nye kriterier; kortreist, lavt klimaavtrykk og uten ytterligere belastning av verdens produktive arealer.
Det er spennende at Hurdalsplattformen vil «stimulere til økt bærekraft gjennom et eget program for produksjon av bærekraftig fôr basert på norske ressurser, sette mål om at alt fôr til havbruksnæringen skal være fra bærekraftige kilder innen 2030». Men det er kort vei til 2030 og vi mangler mye av den kunnskapen som trengs for å nå dette målet. Eksempelvis mangler vi omforente kriterier for hva bærekraft betyr i fôrproduksjon, sertifiseringsordninger og konkrete industrielle strategier. Vi vet at næringsutvikling og industrireising er honnørord både i Arbeiderpartiet og Senterpartiet, så den nye regjeringen har et godt utgangspunkt. Men det haster med et konkret veikart for det som ligger foran oss.
