Heldigvis har små kommuner fiske og oppdrett

I det meste av offentlig debatt får vi inntrykk av at distriktene, og kanskje spesielt de minste kommunene, knapt kan klare seg, og lever på overføringer fra staten. Og visst har mange små kommuner utfordringer, med synkende folketall og forgubbing.

Før jul ble to NOU-er lagt fram, den ene fra Demografiutvalget, og den andre fra Distriktsnæringsutvalget. Distriktsnæringsutvalget hadde som oppgave å utrede næringslivets betydning for å nå distriktspolitiske mål. En viktig del av arbeidet handlet om å beskrive hva som er god lokal og regional næringspolitikk, og å synliggjøre hva som fremmer eller hemmer lønnsom næringsvirksomhet i distriktene. Og det var da det dukket opp, den noe overraskende opplysningen om at de minst sentrale kommunene nå er de med høyest verdiskaping per sysselsatt.

Norske kommuner blir nemlig delt inn i seks sentralitetsklasser, hvor Oslo og de nærmeste kommunene er i klasse 1, og de minst sentrale kommunene, eller de mest perifere, om man vil, er i sentralitetsklasse 6.

Det er noen klare trender som følger disse klassene. De mest sentrale har størst befolkningsvekst, og jo mer perifer, desto lavere vekst. Klasse 6 er den eneste av klassene som har hatt befolkningsnedgang de siste 20 årene (- 10 prosent), mens klasse 1 hadde 35 prosent vekst. Veksten i arbeidsplasser både i offentlig og privat sektor har også vært lavest i de minst sentrale kommunene. Andel sysselsatte i arbeidsfør alder er lavere enn i de andre. Og slik kan man fortsette.

Helt til man kommer til verdiskaping.

Verdiskapingen i disse klassene ser ved første øyekast ut til å være lavere jo mer perifere kommunene er. Helt til man kommer til de minst sentrale kommunene, som faktisk har høyere verdiskaping per ansatt enn Oslo-regionen. Fra en verdiskaping per ansatt på cirka 760.000 kroner i Oslo-regionen, synker den til rundt 600.000 i klasse 3 og 4, før den stiger i klasse 5 og 6 igjen, til cirka 820.000 i klasse 6.

Hva denne høye verdiskapingen skyldes sier NOU-en lite om. Men etter at Nofima, sammen med Menon og Norce, har laget en ringvirkningsanalyse for sjømatnæringen, har jeg en ganske sterk mistanke, for å si det sånn. Blant de minst sentrale kommunene finner vi mange oppdrettskommuner, og i mange er det et stort innslag av fiske. Og i disse næringene er verdiskapingen ganske så stor.

Verdiskapingen per årsverk i selve oppdrettsvirksomheten er på kr 3,5 millioner i året. Når snittet ligger på kr 600-800.000 skal det ikke så veldig mange ansatte i oppdrettsnæringen til før snittet i kommunen løftes merkbart. I tillegg til produksjonen av settefisk og matfisk, så har også sysselsettingen i leverandørindustrien blitt betydelig. Verdiskapingen i leverandørindustrien er litt lavere, men likevel høyere enn snittet for annen industri. Leverandørindustrien er også i større grad lokalisert i de mer sentrale kommunene, slik at det nok er selve oppdrettsvirksomheten som er viktigst for verdiskapingen.

I fiskeriene er verdiskapingen også høy, med verdiskaping per årsverk på kr 1,6 millioner kroner. I fiskeindustrien og blant leverandørene er verdiskapingen lavere, men også de bidrar til å dra opp snittet.

Hva betyr det egentlig at verdiskapingen er så høy i disse næringene? I disse perifere kommunene?

Det er åpenbart at dette har stor betydning både for næringsutvikling og bosetting. Men selv med denne sterke verdiskapingen har ikke sjømatnæringen kunnet stoppe befolkningsnedgangen i kystkommunene, bare bremse den. Et viktig spørsmål er om man må snu befolkningsutviklingen, og i så fall hvordan?

Om de mer perifere kystkommunene klarer å utvikle også leverandørnæringene, kan det være litt av nøkkelen for vekst. Leverandører opplever at «handle lokalt» er et gjennomgående mantra både i oppdrettsnæringen og fiskerinæringen. Men selv om bedriftene ønsker å kjøpe lokalt, så er det ofte vanskelig å konkurrere med mer etablerte leverandører.

I fiskeriene er det til en viss grad sånn at økt verdiskaping har kommet gjennom effektivisering, med færre fartøy og færre fiskere som resultat. Samlet verdiskaping i fiske er vanskelig å øke, men det kan gjøres om næringen klarer å oppnå høyere priser, som igjen er avhengig av at man leverer råstoff som gjør industrien i stand til å hente ut en eventuell gevinst. Med en begrenset ressurs og en næring, på sjø og land, som er avhengig av høy produktivitet for å være lønnsom og kunne konkurrere om arbeidskraft, setter dette sterke begrensninger for sysselsetting.

I oppdrettsnæringen har verdiskapingen vært spesielt stor de siste årene, og det er slett ikke gitt at verdiskapingen vil komme tilbake til det nivået vi har sett fram til og med 2019. Likevel er det grunn til å tro at verdiskapingen også fremover vil være høyere enn for mye annen næringsvirksomhet, og ikke minst: det er lite av annen privat næringsvirksomhet som har like stort potensial for fremtidig verdiskaping og lønnsomme arbeidsplasser i de minst sentrale kommunene.

Det er kanskje ikke så rart at en del mindre kommuner ønsker å trekke til seg mer oppdrettsvirksomhet. Kanskje litt mer rart at noen føler de har råd til å si nei.