Hva skal til for å få til en bærekraftig utvikling i havbruk?

Samfunnet sliter med å finne gode løsninger på problemene med lus og dårlig fiskevelferd i lakseoppdrett. Miljøreguleringene som er innført har vist seg å være lite effektive. Miljøavgifter er heller ingen god løsning. Miljøfleks er en lovende mekanisme. Kan strengere krav til lovpålagt og forpliktende samhandling mellom oppdrettere også være en løsning?

Det lanseres hyppig lettvinte løsninger på utfordringene med lus og fiskevelferd i lakseoppdrett. En populær variant er at all produksjon skal på land eller i lukkede anlegg i sjø så snart som mulig eller innen noen få år. Slike enkle løsninger fremstår ikke alltid like kunnskapsbaserte, selv om de er velmente.

Lakseoppdrett i åpne merder har åpenbare fordeler. Produksjonen har relativt lavt CO2-avtrykk og er kostnadseffektiv. Prisen på plastringer og nøter er lave som gjør det enkelt og billig å oppskalere produksjonen gitt ledig kapasitet (lokaliteter, MTB, infrastruktur osv.). Produksjon i åpne merder drar nytte av naturens økosystemtjenester og naturlige vannstrømmer som transporterer frisk oksygenrikt vann inn i merdene og avfallsstoffene ut. Vannmassene i merdene byttes ut i løpet av noen få minutter.

Å gjenskape tilsvarende vannmiljø for oppdrettsfisk på land har vist seg både svært dyrt og energi- og arealkrevende. Til tross for mange forsøk er matfiskproduksjon på land enda ikke blitt en kommersiell suksess.

Ulempen med den åpne teknologien er at vannstrømmene også transporterer lus og sykdom mellom oppdrettsanlegg og til villfisk. Effektiv transport av patogener og parasitter med vannstrømmer har negative økonomiske effekter for både oppdrettsselskapene og samfunnet.

Vannstrømmene er en ressurs som både kan ha positive og negative effekter på næringen, men den må brukes på en slik måte at den kan skape størst mulige verdier for både bedrifter og samfunn.

Vannstrømmene og økosystemtjenestene er en form for naturkapital.

Det spørs om denne naturkapitalen forvaltes på en best mulig måte i dag.

Vanskelige å håndtere

Det er imidlertid ikke enkelt å finne gode effektive løsninger på dagens utfordringer. Lakseoppdrett kjennetegnes ved noen problemer som skaper større utfordringer enn i mange andre næringer, og som gjør de vanskelig å håndtere:

Hvis det nøyaktige punktet for forurensning kan identifiseres kaller vi det punktkildeforurensning. Hvis forurensningskildene er mer diffuse (eng. non-point source pollution), slik som avrenning fra land, er det vanskelig å håndtere og regulere utslippene. Miljøavgifter er et lite effektivt virkemiddel for reduksjon av diffus forurensning.

Lakselus fra oppdrett er et godt eksempel på diffuse utslipp. En kan ikke plukke en lakselus på en villaks og vite hvilket oppdrettsanlegg denne kommer fra. Men vi vet at lakselussmitte øker med tettheten og antallet verter i et område. Vi vet også at noen lokaliteter bidrar mer enn andre til det totale smittepresset. Utfordringen blir å finne mekanismer som reduserer utslippene av lus på de lokalitetene som bidrar mest i smittenettverk.

Hverken trafikklyssystemet eller luseforskriften klarer dette, og har hittil vist seg å være lite effektive virkemidler for å redusere luseutslipp og dødeligheten hos utvandrende vill laksesmolt.

Flere av problemene er såkalte «Wicked problems»

Enkelte utfordringer er så komplekse, uforutsigbare og/eller uoverkommelige at de ofte omtales som «gjenstridige problemer» eller «wicked problems». Slike problemer har ikke enkle eller lett definerbare løsninger. Løsningene er heller ikke av typen «rett» eller «galt», men heller «bedre» eller «dårligere». Wicked problems kjennetegnes av mangelfull informasjon og kunnskap.

Forsøk på å fikse et problem kan skape nye. Lusereguleringene er et godt eksempel her. Selskapenes respons til strengere lusereguleringer (som har til hensikt å redusere smittepresset på vill laksefisk) har gitt fiskevelferdsproblemer for oppdrettslaksen.

Free-rider (gratispassasjer) problemet er situasjoner hvor noen selskaper drar nytte av et fellesgode eller -tjeneste uten å betale for det eller bidra til vedlikeholdet av det. De vet at de vil beholde tilgang til ressursen uansett om de betaler for det eller ikke. Enkeltselskap har få insentiver til å bidra. I verste fall kan vi få tilfeller av Allmenningens tragedie (se neste punkt).

Det er flere eksempler på free-rider problematikk i havbruk. Et aktuelt eksempel er den positive effekten (redusert lusesmitte) av tiltak mot lakselus som et selskap gjør og som de andre selskapene drar nytte av (f.eks. økt lønnsomhet). Investeringer i null-lus-teknologi kan gi positive effekter for andre selskaper enn de som gjør investeringen.

Et annet eksempel er utslakting av PD-smittet fisk i ikke-endemiske områder. Her vil selskapene i randsonen mellom PD-sonen og overvåkingssonene måtte ta de største kostnadene ved sykdomsbekjempelsen mens anleggene nedstrøms drar nytte av tiltaket.

Vaksinering mot sykdommer likeså. Selskapene som ikke vaksinerer, vil tjene på en redusert sannsynlighet for sykdomssmitte.

Allmenningens tragedie skjer når en fellesressurs ‘ødelegges’ fordi aktørene handler kun til sitt eget beste uten å ta hensyn til de større konsekvensene, og skader seg selv på lengre sikt. Eksempler kan være beslutninger enkeltaktører tar på lokalitetsnivå om å øke produksjonen. Valget kan synes bedriftsøkonomisk lønnsomt for den enkelte aktør på kort sikt. Men hvis det fører til økt lusesmitte mellom anleggene i det geografiske område kan alle tape på det. I verste fall går det samlede overskuddet mot null.

Den sterke koblingen mellom lokaliteter (smittenettverk) som vannstrømmene skaper, gjør at ‘commons’ problemet blir en veldig aktuell problemstilling for akvakultur.

Det tar ca. 3 år fra rogn til slakteklar fisk, som er mye lengre enn i annen dyreproduksjon for mat. Produksjonssyklusen veksler også mellom faser som krever ulike miljøbetingelser. Det er en tendens til at hvert av leddene optimeres hver for seg. Ideelt sett burde optimeringen skje på tvers av hele produksjonssyklusen.

Hva er løsningen?

Det finnes ikke noen quick fix for slike kompliserte problemer som havbruk preges av. Regulering er svært vanskelig, noe som bekreftes av erfaringene så langt. Lærebøker i økonomi peker på miljøskatter som den beste løsningen på forurensning, men det er vanskelig å få til innretninger som vil være effektive i praksis. De er også spesielt vanskelig å få til når forurensningene er diffuse.

En annen løsning, som er nærmere knyttet til det jeg skrev innledningsvis om forvaltning av vannstrømmene som en felles ressurs, handler om fordelene med økt og mer forpliktende samhandling. Det er i dag mange gode eksempler på samhandling mellom oppdrettere, men det er også noen forbedringsmuligheter.

En av lærebokløsningene på free-rider problematikken, samt noen av de andre problemene nevnt over, knyttes til eiendomsrett (property rights), dvs. privatisering av naturressursen. Tanken er at eierskap over naturressursen vil gi bedriftene insentiver til å gjøre de rette valgene som bevarer naturkapitalen. Dette er nok lite aktuelt for lakseoppdrett i praksis. Og det vil være kontroversielt.

En trenger nødvendigvis ikke privatisere felleskapets goder for å kunne oppnå lignende effekter. En variant av ‘eiendomsrett’-tilnærmingen er en eller annen mekanisme, f.eks. partnerskap, som gir lignende insentiver som om oppdretterne skulle eid naturkapitalen. Selv om ikke alle beslutningene som tas vil være gunstig for enkelte av de deltagende selskapene, vil de tas allikevel siden selskapene i sum tjener på det.

Slik gjør oljebransjen det

På norsk sokkel praktiseres en såkalt Partnerskapsmodell. Dette innebærer at selskapene som deltar i partnerskapet forplikter seg til å maksimere verdiskapingen fra olje- eller gassfeltet, og med en operatør som har hovedansvaret.

En tilsvarende organisering som finnes på sokkelen er kanskje ikke mulig innaskjærs med dagens organisering i oppdrett, men en kan allikevel tenke seg en eller form for lovpålagt og forpliktende partnerskap blant selskapene i samme smitteområde. All produksjon i det geografiske området forvaltes som om det skulle være et selskap som driftet alle lokalitetene. Organiseringen vil gi insentiver til å ta hensyn til alle smitteeffekter mellom lokalitetene. Produksjonen må selvsagt møte samfunnets krav til miljøavtrykk og fiskevelferd, håndtere smitte mellom regioner (f.eks. gjennom branngater), samt være i tråd med konkurranselovgivning.

Formålet med et slikt partnerskap er å forvalte vannressursen på en slik måte at alle, inkludert samfunnet for øvrig, kommer best mulig ut. Hvis en slik modell lykkes kan free-rider og ‘commons’ problematikken reduseres, med redusert luse- og sykdomssmitte og fiskedødelighet som positive effekter. Ikke minst kan en slik tilnærming gi økt produktivitet, vekst i både produksjon og verdiskaping.