Jordvern er viktig. Men hva med «sjømatareal-vern»?

I Norge har vi sterkt fokus på vern av matjord og har en egen politikk for det. Og det er bra. Økonomer mener ofte at ingen næringer er viktigere enn andre. Vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre. Men vi kan heller ikke leve av å produsere aluminium for hverandre, som nylig avdøde professor Victor Norman på NHH påpekte. Men i Maslow sin behovspyramide kommer mat før både hårklipp og aluminium.

Derfor er både vern og bruk av den matjorden vi har viktig. Det handler om selvforsyning, men også om internasjonal solidaritet. Og om at neste generasjon skal ha samme muligheter som oss.

Og vi kan ikke slutte å spise på samme måte som vi kan slutte å bruke fossilt drivstoff. Tvert imot blir vi stadig flere. Da jeg gikk på barneskolen lærte jeg at det var 4 millioner mennesker i Norge. Nå har det økt til 5,5 millioner. Jordens befolkning har i samme periode doblet seg fra 4 til 8 milliarder.

Det er ikke noe nytt at vi blir flere, det vet alle. Men det er en annen ting som i matsammenheng kanskje er enda viktigere i tiårene som kommer. Og det er at den globale middelklassen vokser enda fortere enn jordens befolkning. Ikke bare i prosent, men også i antall mennesker.

Og når folk får litt mer penger i lommeboken i utviklingsland, er noe av det første de gjør å spise mer og bedre. Flere kalorier og særlig mer protein.

Det er den økende globale middelklassen som er årsaken til at FN tror at matetterspørselen vil øke nesten tre ganger så mye som befolkningsveksten alene skulle tilsi frem mot 2050.

Lite jordbruksareal

Det sterke fokuset på jordvern i Norge passer godt inn i dette bildet. Mange føler det er ekstra viktig siden vi har lite matjord her til lands – bare tre prosent av landarealet er jordbruksareal.

Snittet i verden er 37 prosent ifølge Verdensbanken. Av de 265 landene og territoriene de har tall på, er det bare syv som har en lavere matjordandel enn Norge.

Det vi har lite av må vi passe ekstra godt på. Men det vi har mye av er der vi kan gi et størst bidrag. Om vi ser på potensial for havbruk blir det stikk motsatt jordbruket – det er kun syv land som har lenger kystlinje enn oss, ifølge CIA World Factbook.

Ikke i prosent av noe, men i absolutte kilometer. Faktisk nok kilometer til å komme mer enn halvveis rundt ekvator.

Burde vi snakke om «sjømatarealvern» på samme måte som «jordvern»? Vi gjør ikke det. Vi tenker ikke engang på sjømat som mat. Styringen ligger ikke i landbruks- og MATdepartementet, men i NÆRINGS- og fiskeridepartementet.

I norsk tenkning ligner sjømat mer på aluminium enn på mat. Det er en eksportnæring på linje med andre råvarer. Det er fokus på verdiskaping og arbeidsplasser og eksportinntekter. Men lite fokus på at det er mat som produseres.

Fisk som mat

Ut fra logikken bak jordvern burde vi kanskje tenke mer på fisk som mat – og i forlengelse av det vern av arealene som er nødvendige for å produsere fisken. Og at man også faktisk bruker arealene. Vern har mindre relevans om arealene aldri blir brukt. La oss se nærmere på argumentene for jordvern. Et er selvberging. Vi har mer fisk enn vi kan spise selv, så det er kanskje ikke det sterkeste argumentet selv om alle monner drar. Et annet er internasjonal solidaritet.

Og norsk sjømat er veldig relevant i forhold til europeisk selvberging (og bytting av norsk fisk mot europeiske landbruksprodukter i en krisesituasjon). Men fisk er spesielt relevant i forhold til å forsyne verden med mat. Særlig mat som er bærekraftig produsert.

Dagens matsystem står bak 1/3 av alle klimagassutslipp globalt og er den viktigste kraften bak ødeleggelse av natur og artsmangfold globalt. FN sier at produksjonen av bærekraftig akvakultur må øke med minst 70 % innen 2040 hvis vi skal klare Paris-målet om maks 1.5C global oppvarming. Så hvis vi kan øke produksjonen av bærekraftig mat, er det et viktigere bidrag til global bærekraft enn å prøve å henge med i svingen på utvikling av grønn teknologi hvor andre ligger milevis foran oss – og forspranget antagelig vil øke.

Bærekraft handler om at neste generasjon skal ha samme muligheter som oss. Det er et etisk spørsmål. De av dere som i sin tid har tatt forberedende eksamen (ex.phil.) på universitetet, husker kanskje Immanuel Kant sitt «kategoriske imperativ». Det sier at våre handlinger, dersom de skal være etisk forsvarlige, må være slik at de kunne ha vært en allmenn lov. De fleste vil mene at det er galt å for eksempel stjele. Det hadde ikke vært en god allmenn lov at alle skulle gjøre det. Men hva med å la være å produsere mat der hvor man har gode naturlige forutsetninger for å gjøre det på en effektiv og bærekraftig måte? Det hadde heller ikke vært en god allmenngyldig lov at folk lot være å benytte en slik mulighet.

Tenk om USA, Australia eller Ukraina fant ut at de ikke lenger ville produsere korn for verdensmarkedet. Vi fikk en liten smaksprøve da Russland invaderte Ukraina og eksporten ble hardt rammet. Vi i Europa klarer oss alltid, vi har nok penger og kan bare by opp prisen. Og så får vi det vi trenger av mat. Men mange mennesker i utviklingsland ble rammet når vi kjøpte det kornet de hadde tenkt å kjøpe.

Om vi produserer mindre mat i Norge, vil ingen laksekunder sulte. De vil spise noe annet. Men oddsene er at de spiser noe som er mindre bærekraftig og dårligere for planeten (og dårligere for deres egen helse). Og det kan være mennesker lenger bak i køen som rammes fordi de ikke klarer å henge med hvis prisene stiger for mye dersom den totale globale matproduksjonen ikke henger med utviklingen i etterspørselen.

Burde ha egenpolitikk for «sjømatvern»

Sånn sett kan man si at å ta vare på, og å utnytte, den matjorden vi har er et etisk spørsmål. Hvis man mener at kjøtt er mat og fisk er fisk, stopper kanskje diskusjonen der. Men hvis man mener at også fisk er mat, blir logikken at man har en moralsk plikt til å ta vare på og utnytte de mulighetene vi har til å produsere sjømat. Det betyr å ivareta miljøet i havet og å regulere fiskeribestandene godt. Det er det full fokus på allerede. Men er det samme fokus på evnen til å produsere mat? Dynamikken blir litt annerledes, det handler om reguleringer og prioriteringer.

Hvis målet var å produsere mest mulig mat, hadde det eksempelvis vært bedre å beskatte miljøavtrykket til havbruket enn å ilegge en grunnrenteskatt. En grunnrenteskatt betyr bare at Staten tar en del av kaken slik den er. Miljøskatter kan gi insentiver til mer bærekraftig drift og dermed redusere miljøavtrykket og samtidig åpne for høyere produksjonsvolum. Skatteinngangen i kroner kunne ha vært den samme. Tillegges mataspektet egen vekt i diskusjonene om hvordan havarealene skal prioriteres mellom ulike næringer? Det tydeligste eksempelet er nok havbruk til havs – Norge har enorme arealer som presumptivt er egnet til matproduksjon. Men rammebetingelsene må på plass for at det skal komme i gang. Vi har seks ganger mer sjøareal enn landareal i Norge.

Når vi har en egen politikk for jordvern, burde vi ha en egenpolitikk for «sjømatvern». Det mest umiddelbare å tenke på er å ivareta miljøet maten skal produseres i – sunne hav og sunne fjorder. Men også at vi har gode reguleringer som maksimerer produksjonen og minimerer miljøavtrykket. Balansen mellom de to hensynene er politisk. Men hvis vi kan redusere miljøavtrykket uten å redusere produksjonen nevneverdig så bør vi gjøre det. Det tror jeg de fleste er enig i. Men Immanuel Kant ville nok tenkt at dersom vi kan øke produksjonen uten å øke avtrykket nevneverdig, så bør vi gjøre det også.