Djevelen ligger i detaljene. Med det mener vi at små unøyaktigheter og nyanser kan få store konsekvenser. Men det ligger en annen djevel i detaljene også, og det er at de kan ta så mye oppmerksomhet at vi glemmer det store bildet litt. Og mens vi fokuserer på økende antall ILA-utbrudd, prisen på laksen neste uke og kvartalsoppdateringer fra de børsnoterte lakseoppdretterne, skjer det seismiske skift i det store bildet. Jeg tenker naturligvis på klima og bærekraft. Nå er selvfølgelig laksebransjen opptatt av dette også. Poenget mitt er at konsekvensene vil bli større enn vi antagelig ser for oss, og at oppgaven er større enn å forbedre seg litt her og litt der, og å øke antallet sider i bærekraftsrapporten fra år til år.

Kronikk av Dag Sletmo
  • Denne kronikken er skrevet at Dag Sletmo
  • Sletmo er senioranalytiker i DNB
  • Han har fulgt laksebransjen tett i mange år, og har tidligere jobbet blant annet i Cermaq

Dommedagsprofetier

Laksens store utfordring er å finne sin plass i en nullutslippsverden og å finne sin posisjon i forhold til andre proteinkilder. Rødt kjøtt er ikke riktig målestokk. Laksen må være konkurransedyktig mot kylling og alternative proteiner, helst med god margin.

Dette er ting jeg tenkte på i sommer mens jeg leste Bill Gates sin bok '"Hvordan unngå en klimakatastrofe". Bærekraft- og klimapreik er ofte dominert av dommedagsprofetier. Eller av kjedelige detaljer om ulike konvensjoner og floskler om forskjellige bærekraftsmål. Stammespråket blir av og til ugjennomtrengelig – ingen med respekt for seg selv snakker for eksempel om «bærekraftsmål», de kaller det heller «SDGer». Arenaen har blitt kapret av dommedagsprofeter og revisortyper.

Badekaranalogi

Bill Gates er forfriskende i denne sammenhengen fordi han er teknologioptimist og ser praktiske løsninger (og skriver forståelig). Det betyr ikke at han er naiv når det gjelder omfanget av problemet. Han beskriver det godt med en badekaranalogi: klimagassutslipp er som å fylle et badekar med vann. Selv om du på et tidspunkt skrur vannkranen nesten helt av, vil badekaret flomme over til slutt. Derfor må kranen stoppes 100 prosent. Klimagass akkumuleres i atmosfæren på samme måte som vannet i badekaret. Ambisjonen om å bli karbonnøytral innen 2050 er ikke urealistisk, det kommer til å skje fordi det må skje. Enhver bransje som ikke beveger seg kraftig i riktig retning, vil møte veldig tung regulatorisk motvind - og høyere avgifter. Pluss samfunnets hån. Gates åpner boken med å si at det bare er to tall du virkelig trenger å vite om klimaendringer - 51 milliarder og null. 51 milliarder er antall tonn klimagasser vi tilfører atmosfæren hvert år. Null er der vi trenger å være.

Mest tomme ord

Et gammelt jungelord sier at man aldri må forveksle et memo med virkeligheten. Dagens Næringsliv skrev eksempelvis på lederplass i sommer at politikernes ambisjoner om en mangedobling av verdiskapingen i norsk sjømatbransje, er mest tomme ord. Når det kommer til stykket følges ambisjonene ikke opp med tilstrekkelige konkrete tiltak. Det blir mest festtaler. Ambisjonen om nullutslipp er derimot av et helt annet kaliber, og det vil være en kjempetabbe av aktørene å tro at dette er «et memo som ikke skal forveksles med virkeligheten». Vårt dominerende sjømatmarked, EU, fører an og er hard i klypen. De kommer til å kjøre dampveivals over hindringene som ligger i veien.

Bill Gates har et litt uventet poeng om COVID og CO2-utslipp. Mange har vært imponert over nedgangen i slike utslipp under pandemien - utslippene falt med 6 prosent i 2020. Det viser at det er mulig å snu tidevannet etter mange år med økning. Gates ser annerledes på det og påpeker at 6 prosent faktisk ikke er så mye: "Det som er bemerkelsesverdig for meg er ikke hvor mye utslippene gikk ned på grunn av pandemien, men hvor lite". Pandemien kuttet 51 milliarder tonn ned til 48 milliarder. Men kostnadene var drakoniske; en million døde, titalls millioner uten arbeid, massiv lidelse og stengte samfunn. Hva er relevansen av dette? Gates sitt poeng er at nøysomhet, moralisme og å kutte ned litt her og litt der, ikke vil monne (selv om det kan få sekulær-kalvinister og andre asketikere til å føle seg bra). Den eneste realistiske løsningen er å rulle ut eksisterende grønn teknologi med stor kraft, samt å utvikle ny grønn teknologi der den mangler. Og få kostnaden ved å bruke slik teknologi ned til et nivå hvor den er konkurransedyktig mot skitne teknologier (via innovasjon og skala i grønn teknologi og avgifter på skitne ting).

– Jeg tror vi vil se en betydelig reduksjon

Gates skriver ikke spesifikt om sjømat, men han har et kapittel om mat generelt. Det er helt naturlig ettersom mat står bak ¼ eller mer av det globale klimagassutslippet. Det er det mange som ikke vet, i norsk offentlig debatt snakker vi mye mer om fly, men flyindustrien står «bare» bak 2 -3 prosent. Ifølge Gates er det store matdilemmaet dette: "Vi trenger å produsere mye mer mat enn vi gjør i dag, men hvis vi fortsetter å produsere den med de samme metodene som vi bruker nå, vil det være en katastrofe for klimaet." Når vi må øke matproduksjonen til å kunne fø 10 milliarder mennesker vil klimagassutslippene fra bransjen øke med 2/3 hvis vi bruker samme teknologi som i dag. Systemet må med andre ord endres vesentlig. Hva er løsningen? Mange av løsningene er kjente - mindre raping og prumping fra husdyr er sentralt (via «beste praksis» og genetikk blant annet). Å redusere matsvinn kan gi et vesentlig bidrag. Men også "plantebasert kjøtt" og "lab dyrket kjøtt" kan bli sentrale elementer. Jeg tror vi vil se en betydelig reduksjon i CO2-intensiteten i kjøttproduksjon, en fortsatt bevegelse bort fra rødt kjøtt, og fortsatt vekst i "alternativt protein/kjøtt".

Hva er implikasjonene for lakseoppdrettere av dette? Næringen må løpe fort for å stå stille i forhold til konkurrentene. Prioritet nummer én bør være å gjenvinne den ubestridte tronen som det industrielle animalske proteinet som har lavest klimafotavtrykk. I dag trengs det i for stor grad målfoto i forhold til kylling for å si hvem som er best. Om bransjen klarer dette eller ikke, vil ha stor innvirkning på industriens langsiktige utsikter, både fra et etterspørselsperspektiv og fra et regulatorisk perspektiv.

Bill Gates er en amerikansk kapitalist langt borte fra norske sosialister. Men disse spørsmålene trenger ikke å være politiske på en venstre-høyre akse. De kan handle om praktiske løsninger som fungerer. Hva får meg til å tenke på dette? Det er en ganske fersk bok av Heikki Holmås, mangeårig SV-stortingsrepresentant og nå leder for bærekraft i Multiconsult. Boken hans, «Kloden brenner», er på mange måter forbausende lik Bill Gates sin. Holmås bruker også badekaranalogien. Mens Gates fokuserer på globalt nullutslipp i 2050, mener Holmås at Norge kan nå nullutslipp allerede i 2030. Som Gates er Holmås også teknologioptimist - han hevder at teknologien stort sett er der allerede. Men der Gates legger mye vekt på markeder, er Holmås mer fokusert på politikk og arbeiderbevegelsen. Han sier det er viktig å få arbeiderbevegelsen ombord for å drive forandring (folk er ikke imot endring, de er imot usikkerhet og å miste jobben). I motsetning til Gates adresserer han dessverre ikke mat. Men det er uunngåelig at mat vil få mer og mer oppmerksomhet gitt den store andelen maten står bak av det globale fotavtrykket.

– Bare et spørsmål om tid

Det er interessant å se at Gates og Holmås, som har så ulike utgangspunkt, kommer frem til så pass like konklusjoner. Det viser også at klimasaken ikke bare har stor styrke, den har også stor bredde. De som ikke følger med i timen, vil etter hvert måtte kjempe på mange fronter. Holmås sin bok er også interessant gjennom at han ikke tar opp matproduksjon eksplisitt. Det er et symptom på at matsystemet fortsatt ikke får den oppmerksomheten størrelsen på problemet skulle tilsi. Men det er bare et spørsmål om tid før man ikke lenger kan skrive en bredt anlagt klimabok uten å ta med mat. Hvis du hyrer en profesjonell lobbyist (eller PR-rådgiver som vi liker å kalle dem i Norge), vil vedkommende fortelle deg at du har størst mulighet til å påvirke agendaer tidlig i prosessen. Men at mange aktører på tross av dette, har en tendens til å melde seg på debatten ganske sent – på et tidspunkt hvor rommet for å kunne påvirke har blitt vesentlig snevret inn. Man er til gjengjeld veldig aktiv og høylytt – men oppnår ikke så mye siden toget allerede holder på å forlate stasjonen.

Når matsystemet nå i økende grad er i ferd med å komme på dagsordenen, må sjømatnæringen posisjonere seg som en del av løsningen. De må jobbe for at matproduksjon sees som ett globalt system slik vi gjør med energisystemet. All matproduksjon har et visst miljøavtrykk, også sjømat. Men de negative effektene ved akvakultur sees i liten grad i sammenheng med de enda mer negative effektene av matproduksjon på land. Innen energi er det annerledes. Fornybar energi har også en rekke negative aspekter, men de sees i sammenheng med de enda mer negative sidene ved fossil energi. Innen energi snakker man om «Energy Transition» - som er å flytte energiforbruket og -produksjonen vekk fra det som er dårlig over mot det som er bedre. Innen matproduksjon gjør vi det i mindre grad. Det er lite fokus på å endre miksen, mer på at alle siloene skal forbedre seg med X prosent. Det er også viktig, men ikke nok. Hvis du googler «Food Transition» vil du få noen treff, men du vil også se at det ikke er et begrep som har satt seg slik «Energy Transition» har gjort. Men ting holder på å endre seg. Et tegn i tiden er at regjeringen i Storbritannia nettopp har publisert en rapport om matsystement; «National Food Strategy». Kapittel to i rapporten heter «system tenkning». Og FN skal holde et stort arrangement kalt «Food Systems Summit» i september. Hensikten er å bevisstgjøre verden om at vi må grunnleggende endre måten vi produserer og konsumer mat – og hvordan vi tenker om mat. Det er nødvendig for å nå bærekraftsmålene sier de.

– Lakseoppdretterne må også innse at klimakonkurransen står mot kylling og svin

Lakseoppdretterne må også innse at klimakonkurransen står mot kylling og svin snarere enn rødt kjøtt og biff. Og de er mye tøffere konkurrenter. Det London baserte investornettverket Coller FAIRR (som er elsket av lakseoppdretterne fordi de rangerer dem høyt i sin globale bærekraftsindeks for proteinprodusenter) har lansert en bærekraftskampanje som de kaller “Where's the beef?”. De investorene som har signert kampanjen, sier at de “anerkjenner det kritiske behovet for å redusere klimagassnivået fra den globale forsyningskjeden for landbruket hvis vi skal oppnå målene i Parisavtalen.” Og de har et sterkt slagord: "Cows are the new coal" (kuer er det nye kullet). Å være litt foran storfe er med andre ord ikke en levedyktig ambisjon, sjømatnæringen må sikte mye høyere.

Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF) er på ballen, de har igjen kunngjort midler til en analyse av norsk laks sitt klimafotavtrykk. Analysen skal vise hvor i verdikjeden fotavtrykket er høyest, og hvor potensialet for å redusere fotavtrykk er størst.

«Fri for grusomhet»

«Alternativt kjøtt» (og etter hvert også fisk) har vokst enormt fort og fått bred markedsaksept – også i billige fast food kjeder. Så langt er disse produktene basert på planteprotein. Det finnes imidlertid også «ekte» alternativt kjøtt dyrket frem av stamceller fra levende dyr. Utviklingen av disse produktene har kommet mye kortere enn for de plantebaserte «kjøtt»-produktene. Men de kan også bli en reell konkurrent for norsk sjømatbransje med tiden. I sommer har produksjonen av slikt kjøtt for første gang flyttet ut av laboratoriet og inn i fabrikkhallen. Det er det israelske selskapet Future Meat Technologies som står bak. De kan produsere 500 kg med slike produkter per dag. De sier at prosessen deres vil ha 80 prosent lavere klimagassutslipp enn vanlig kjøttproduksjon, 99 prosent mindre areal bruk, og 96 prosent lavere forbruk av ferskvann. Og her kommer et uttrykk du neppe har hørt før: produksjonen er også «fri for grusomhet» (mot dyr). Vil Future Meat Technologies lykkes? Jeg vet ikke. Men det er verdt å merke seg at en av investorene bak selskapet er verdens nest største kjøttprodusent – det amerikanske selskapet Tyson.