Leverandørene sin tur
Oppdretterne tjener mest, utstyrsleverandørene tjener minst. Men det blir kanskje leverandørene sin tur snart.
De som solgte utstyr til gullgraverne i California under gullrushet på midten av 1850-tallet tjente mer penger enn de som gravde etter gullet. En moderne versjon er Nvida som leverer databrikker til de som holder på med kunstig intelligens – og tjener mer penger enn kundene sine. Men i lakseoppdrett er det ikke sånn. Oppdretterne tjener mest, utstyrsleverandørene tjener minst. Men det blir kanskje leverandørene sin tur snart.
Gjestekommentar
Skrevet av seniorrådgiver i DNB Seafood, Dag Sletmo. Han er en av Intrafish sine faste gjesteskribenter i 2025. De øvrige er: HR-sjef i Grieg Seafood, Kathleen Mathisen, oppdretter Håvard Høgstad, kommunikasjonssjef Øyvind André Haram i Sjømat Norge, Nina Santi, seniorrådgiver i Inaq, økonomiprofessor Bård Misund, oppdretter Sondre Eide. og Martin Bryde, advokat og partner i Wikborg Rein Advokatfirma.
Det henger sammen med at «den lette» teknologijobben er unnagjort og bransjen har nådd full kapasitetsutnyttelse slik myndighetene definerer det ut fra bærekraftshensyn.
Teknologioptimistisk melding
Oljeleverandørindustrien var en enkel greie da industrien var ung. Men etter hvert som feltene ble stadig større og mer komplekse, begynte den å utvikle seg voldsomt. Og særlig da industrien gikk offshore. Laksenæringen trenger ny og mer komplisert teknologi for å kunne vokse videre (og i noen områder trenger den ny teknologi bare for å få lov til å opprettholde dagens produksjon).
Havbruksmeldingen er teknologioptimistisk og legger til grunn at det går an å både øke produksjonen og styrke bærekraften samtidig i det kystnære oppdrettet. Optimismen gjelder både hvordan man kan måle miljøavtrykket og dermed styre etter det, og nye løsninger som kan frikoble en-til-en sammenhengen mellom volum og avtrykk. Vi ser allerede at nye løsninger gir resultater, for eksempel hvordan dødeligheten på Vestlandet faller blant annet på grunn av dyp drift og post smolt.
Flere muligheter
Mer avansert teknologi og høyere kapitalintensitet er forretningsmuligheter for leverandørindustrien. Høyere volum betyr ikke alltid høyere lønnsomhet, men i dette tilfellet tror jeg at det vil gjøre det. Utstyrsinnovasjon i lakseoppdrett har handlet mye om å gjøre ting større og bedre, men hvor den grunnleggende designen er ganske stabil. Det betyr at det ikke nødvendigvis er så stor forskjell på produktene til leverandørene og da blir pris den primære konkurransefaktoren.
Med ny teknologi blir det større forskjell mellom de ulike produktene. Og da er det lettere å selge på unike produktegenskaper og verdi for kunden. Det gir bedre «pricing power». Og når løsningene blir til systemer istedenfor enkeltprodukter, er det også lettere å få gode marginer enn når kundene shopper rundt etter enkeltkomponenter til lavest mulig pris.
Kostnaden hvis en komponent svikter kan også veldig mye høyere i dyp drift, lukket i sjø, land basert eller offshore oppdrett, enn det blir i åpne kystnære merder. Det vil øke betalingsviljen for ekstra kvalitet og pålitelighet. Det er noe vi kjenner igjen fra oljebransjen. Og man kan få nye forretningsmodeller. Kanskje man kan selge «oppetid» istedenfor dingsen. Mer avansert teknologi og større variasjon i driftsformer åpner også for at leverandørene kan ta et større ansvar i verdikjeden slik vi ser i oljeindustrien.
Det finnes f.eks. allerede leverandører som står for fôringen i oppdrettsanlegg. Og med mer avansert teknologi og mer integrerte løsninger blir såkalt «aftersales» større. Det er stabile inntekter med høy visibilitet og gode marginer. En høy andel aftersales pleier å være bra for aksjekursen til selskaper.
Drivkraften
Manglende volumvekst, økende kostnader, og økende bærekrafts- og regulatorisk press, vil også i økende grad motivere oppdretterne til å ta i bruk ny teknologi og nye metoder. I perioder med høy volumvekst og høy lønnsomhet kan det være rasjonelt å ikke prøve å optimere kompleksiteten, men heller fokusere på å holde hjulene i gang. Slik var det nok lenge, men ikke nå mer. Innkjøpsstrategiene vil modnes og vil bli mer koordinerte internt hos oppdretterne mellom konsernnivå, funksjonsnivå og operasjonelt nivå.
Hvis det går som jeg skisserer her, vil det være bra for leverandørindustrien. Men også bra for oppdretterne. Det er tross alt endringer i oppdretternes behov, kombinert med nye teknologiske muligheter, som er drivkraften. En industriklynge trives best dersom alle delene er robuste og har en lønnsomhet som gir rom for innovasjon og investeringer.
Og oppdrettet vil fortsette å være den mest lønnsomme delen av næringen siden produksjonstillatelser i sjø er den knappe faktoren i verdikjeden. Ser vi på lønnsomheten i oppdrettsbransjen med utgangspunkt i EYs rapport «The Norwegian Aquaculture analysis 2024» ser vi har oppdrettet i sjø har den soleklart høyeste kapitalavkastningen. Høyere enn fôrselskapene, smoltprodusentene, brønnbåtene, slakteriene og eksportørene. Og høyere enn leverandørindustrien. Den er alene på bunn – og er også det eneste segmentet som har avkastning på kapitalen lavere enn avkastningskravet.
(Vilkår)