Innlegg

Skrevet av advokat hos Wikborg Rein Advokatfirma, Martin H. Bryde.

Det såkalte sektorprinsippet gjelder for arealplanlegging til havs, et stykke fra kysten, der petroleumsvirksomheten foregår, der det er fiskebanker og gyteområder, og der man skal drive havvind, havbruk til havs og mineralutvinning på havbunnen. Sektorprinsippet betyr i all enkelhet et slags førstemann til mølla-prinsipp hvor den myndigheten som har forvaltningsansvar for en næring også har styringen på arealplanleggingen for virksomheten til denne næringen. Eksempelvis er det Olje- og energidepartementet og Oljedirektoratet som styrer arealprosessene for petroleumsvirksomhet, mens det er Nærings- og fiskeridepartementet og Fiskeridirektoratet som styrer arealprosessene for havbruk til havs.

Denne tilnærmingen med sektorspesifikk arealplanlegging skiller seg fra hvordan areal planlegges på land og inne ved kysten. Der skjer planleggingen med utgangspunkt i plan- og bygningsloven – en lov som det sektornøytrale Kommunal- og distriktsdepartementet er «eier» av. Den konkrete arealplanleggingen styres av den enkelte kommune – i en koordinert prosess hvor kommunen ser samlet og helhetlig på disponeringen av arealet i kommunen.

Økt bruk – og økt konfliktpotensial

Sektorprinsippet i arealplanleggingen ute på havet har lenge fungert – på et vis. Det har vært relativt få ulike, motstridende interesser og norske havområder er store. Men, en god del interessekonflikter har det likevel vært; Eksempelvis har fiskeriinteressene nok ofte følt at de ikke har kommet godt ut sammenliknet med petroleumsinteressene – i prosesser som petroleumsmyndighetene har styrt.

Nå øker bruken av havet. Det blir flere interessenter – med ulik tyngde. Det blir trangere om plassen og sannsynligvis økt konfliktpotensial. Det er ikke bare ulike næringsinteresser som gjør seg gjeldende, men også verneinteresser. I løpet av de siste årene har det blitt et sterkere fokus på behovet for ulike former for vern av havområder.

Grunde Bruland (t.v) og Martin Bryde (t.h) i advokatfirmaet Wikborg Rein. Foto: Foto Thor Brødreskift

Interessemotsetninger og maktkamp

Det blir en slags flerfrontskamp der ulike næringer står opp mot hverandre, og der næringsinteresser står opp mot miljø- og verneinteresser. I én dimensjon er det et en hard maktkamp mellom miljømyndighetene og de myndigheter som forvalter næringer. I og med at sektorprinsippet på sett og vis innebærer et førstemann til mølla- og den sterkestes rett-prinsipp, forsøker de hver på sin side å både beskytte og styrke sin posisjon i arealplanleggingen. I en annen dimensjon er det også spenninger mellom de ulike næringsinteressene som har ulik styrke, for eksempel olje og fisk.

Fremtidens arealplanlegging

Spørsmålet blir da hva myndighetene skal gjøre med arealplanleggingen. Passer dagens ordning, utformet i gårsdagens virkelighetsbilde, for fremtiden? Skal man fortsette med sektorprinsippet eller skal det innføres en mer koordinert arealprosess?

Tradisjonelt har departementene som forvalter havnæringer forsvart sektorprinsippet, mens Klima- og miljødepartementet har vært skeptiske til en slik prosess, men ikke av annen grunn enn at de nok har ment at deres sektorinteresse – helhetlig økosystembasert tilnærming – ikke har stått sterkt nok. Dette er nå i endring. Miljømyndighetene tar grep for å få sterkere kort på hånden. Nylig kom det en ny omdreining i denne utviklingen; Regjeringen meldte at det skal utarbeides forslag til en lov som skal gi hjemmel til å etablere marine verneområder i alle havområder under norsk jurisdiksjon utenfor 12 nautiske mil.

De senere årene har miljømyndighetene også løftet frem forvaltningsplanene for havområdene som et planleggingsverktøy i sterkere grad enn tidligere. Forvaltningsplanene gir overordnede rammer for forvaltningen av norske havområder – fra et miljøperspektiv. I en stortingsmelding om forvaltningsplanene fra 2020 fremgår det at formålet er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk, og samtidig å opprettholde miljøverdiene i havområdene. I maktkampen om å styre og påvirke arealplanleggingen til havs vil jeg påstå at Klima- og miljødepartementet jobber for å øke forvaltningsplanenes tyngde som planleggingsverktøy.

Forvaltningsplaner og næringsplaner

Forvaltningsplanene er viktige, men bør ikke gis en større tyngde i arealplanleggingen enn det reelt sett er grunnlag for. De er et miljøverktøy, og slik sett bør forvaltningsplanene bare være ett element i arealplanleggingen. Dette er muligens en av grunnene til at regjeringen – med havminister Skjæran i spissen – har satt i gang et arbeid for å utvikle næringsplaner for norske havområder. Utarbeidelse av disse planene er et tiltak i Hurdals-plattformen, og formålet er å legge til rette for en helhetlig utvikling av eksisterende og nye havnæringer og å støtte opp sysselsetting og målet om mest mulig samlet verdiskaping innenfor bærekraftige rammer [i norske havområder], som det heter i en pressemelding om arbeid med næringsplanene fra litt tidligere i år. Arbeidet med næringsplanene er i startfasen, og for offentligheten er det fortsatt uklart hvilken form og betydning de vil ha i en samlet arealplanleggingsprosess. Det er imidlertid liten tvil om at initiativet med næringsplaner er et skritt mot en mer koordinert arealplanleggingsprosess til havs – og kanskje også et trekk i maktkampen om arealplanleggingen.

Hvordan arealplanleggingsprosessen på havet blir i framtiden er ikke godt å si, men det er mulig at den utviklingen vi ser nå er et steg på veien mot en prosess som ikke bygger på sektorprinsippet, men hvor arealplanleggingen styres mer i retning av slik det gjøres på land og i fjord- og kystområder. Det vil i større grad legge til rette for å balansere hensynene til ulike interesser – slik at vi får det beste ut av våre havområder både på kort og lang sikt.

_____________________________________________________________________________________________________________

Fikk du med deg Intrafish-serien: Kampen om havarealene?