Misforstå overskriften min riktig, for næringen vår har absolutt sine ting å slite med:
- Vi sliter med uforutsigbare myndigheter Innlegg
Skrevet av Kristoffer Jordheim, partner i det norske investeringsselskapet Hawk Seafood. Hawk Seafood er en aktiv investor i private virksomheter og med akvakultur som hovedfokus.
- Vi har fått en grunnrenteskatt som både har en dårlig innretning og for høy sats
- Betydelige investeringer er satt på hold, og mye ser ut til å være stanset for godt
- Vi har en formuesskatt som hindrer effektiv allokering av arbeidende kapital
- Og vi har en regjering som drar beinet veldig langt etter seg med hensyn til å legge til rette for ny vekst med nye oppdrettsmetoder.
Likevel, nå som ting (i det nære bildet) har blitt mer klarlagt, mener jeg absolutt det er nok av muligheter der ute som vil kunne gjøre det attraktivt å være oppdretter i Norge også i årene framover. Men for mange vil ikke dette nødvendigvis gjøres av seg selv, og det vil kreves aktive grep for å gjøre det enkelte selskap best mulig posisjonert mot framtiden.
Stramt marked i lang tid framover
Den kraftige verdistigningen i næringen de siste ti årene har vært mye drevet av en tilbudsside som ikke har evnet å møte behovet fra et marked i sterk vekst. Det er sterke fundamentale makrodrivere for fortsatt bra vekst etter god og høykvalitets sjømat, hvor laks på mange måter står i en særklasse.
Selv før myndighetene begynte å stikke ekstra kjepper i hjulene for næringen, var forventningene at det ville være vanskelig å få til en volumvekst som møter behovet i markedet. De nye utfordringene vi nå sliter med vil mest sannsynlig føre til enda mindre tilbudsvekst.
Selv om dette på mange måter er frustrerende, bygger det opp under et stramt marked i mange år framover, med fortsatt gode (og økende) priser. Dette er dårlig nytt både for konsumentene og stor del av leverandørnæringen. For oppdretterne, derimot, vil det kunne gi veldig god lønnsomhet, selv etter den ekstra skatteregningen, for de som evner å drive godt, effektivt og ta tak i de mulighetene for vekst- og produktivitetsforbedringer som fortsatt vil være rasjonelle i et grunnerenteskatteregime. Samtidig er det en risiko for å bli hengende etter for de som ikke tar de nødvendige grep.
Mulighetenes tilpasninger
At grunnrenteskatten vil skape en høy grad av skattetilpasning, har vi allerede sett eksempler på, og det vil nok bare tilta. Ja, det er frustrerende å måtte bruke tid og ressurser (og gjøre advokater og regnskapsfolk rike) på slike ikke-operasjonelle ting. Samtidig er det selskapets plikt å prøve å posisjonere seg best mulig innenfor gjeldende rammevilkår.
For større integrerte oppdrettere med mange uavhengige aksjonærer er det et forholdsvis stort handlingsrom. For mindre og mellomstore private oppdrettere med eiere i tette familiære relasjoner, vil imidlertid handlingsrommet være mindre. For disse selskapene vil strukturelle grep på eiersiden kunne bidra til å bedre utnytte de tilpasningsmulighetene som er. Gjøres dette på riktig måte, kan imidlertid mulighetene være større enn for selskaper med en veldig spredt eierstruktur.
Unngå at formuesskatten blir en belastning for selskapet
At formuesskatt på arbeidende kapital er uheldig, virker å være åpenbart for de fleste som har et forhold til å det å være privat virksomhetseier, men overraskende vanskelig å få en forståelse for hos våre styringspartier.
Selv med konsesjonsrabatten som nå er innført, fører formuesverdien på konsesjoner til en betydelig økning av formuesskatt for eiere i private oppdrettsselskaper. I de fleste tilfeller vil overskuddene i selskapet være store nok til å betale ut tilstrekkelig utbytte for at eierne skal kunne betjene både utbytte- og formuesskatt. Men det vil også være eksempler der utbyttekapasiteten er såpass begrenset at det vil kunne skape et reelt likviditetsproblem for deler av eierne.
Uansett, vil en god del norske oppdrettsselskaper måtte tappes betydelig for kapital for å finansiere utbytter som både skal dekke formue- og utbytteskatt. Dette betyr tapte muligheter for verdiøkende investeringer denne kapitalen kunne vært brukt til. På den annen side, vil det også bety muligheter for de som klarer å ta strukturelle grep som sikrer eierne tilstrekkelig kapital på privat hånd, slik at selskapet har full fleksibilitet til å allokere tilgjengelig kapital.
Mulighetenes tid
Selv om det kan være frustrerende å drive oppdrettsselskap under dagens rammevilkår, kan det fortsatt være givende og spennende for selskaper som ønsker å tenke proaktivt og pragmatisk for å tilpasse seg situasjonen og framtiden. Ved å ta tak i grepene jeg har skissert over, vil man i alle fall stå best mulig rustet for de investerings- og innovasjonsmulighetene som fortsatt er der, i tillegg til å kunne jobbe aktivt for å posisjonere seg mot de som kommer. Videre vil det muliggjøre at passive eiere med innelåste eierposisjoner vil kunne realisere verdier de heller ønsker å prioritere til andre ting.
I Hawk Seafood arbeider vi allerede aktivt med muligheter for våre eksisterende investeringer i næringen. I tillegg ønsker vi å kunne være en vennlig og konstruktiv partner for eiere i andre oppdrettsselskaper som ønsker å gripe mulighetene.
Kall oss gjerne naive, men vi har en underliggende tro på Norge som oppdrettsnasjon også i årene framover. Selv om vi nå er nede i en bølgedal med hensyn til rammevilkår, tror vi at tyngdekraften vil virke riktig vei slik at vi om noen år igjen vil stå i en posisjon der det vil føles lettere å jobbe med de vekstmulighetene det nå virker vanskelig å ta tak i. Og de som da er best posisjonert til å gripe disse mulighetene, er de som allerede i dag har tatt de nødvendige grep.
