Nå må det bygges broer

Den mest skadelige effekten av debatten om grunnrenteskatt i laksenæringen er ikke skatten, men polariseringen og det tilhørende konfliktnivået. Manglende dialog er en viktig årsak til den lite ryddige prosessen og vil på lengre sikt gjøre større skade på næringen enn et høyt skattenivå.

Det offentlige ordskiftet om laksenæringen i Norge har lenge vært preget av polarisering. Spesielt synlig har dette vært i det siste årets debatt om grunnrenteskatt, men polarisering er ikke noe nytt i ordskiftet om tamlaks.

Fra tidlig på 2000-tallet har næringen vært utsatt for en tidvis svært kraftig kritikk. Selv om kritikken ofte har hatt en legitim kjerne, har den ofte også vært urimelig i både tematikk, styrke og omfang. Rimelig kritikk om risikoen knyttet til lakselus har eksempelvis vært blandet sammen med grovt urimelige påstander om antibiotikabruk og «kloakkutslipp».

Lakseprodusentene driver en matproduksjon som målt etter alle relevante bærekraftsparametere er suveren sammenliknet med annen proteinproduksjon, men har måttet tåle en kritikk som om de var verstinger. Det er da ikke rart at noen blir kraftig provoserte og uttaler seg slik at de framstår som om de bagatelliserer også reelle risiko.

Vi får polarisering

Forstandige lakseprodusenter har tilnærmet seg denne situasjonen med åpenhet, ansvarlighet og dialog. Slik håndterer man alltid polarisering og konflikt. Det er et tidkrevende arbeid som krever mye tålmodighet, men det virker.

En tilsvarende utvikling har vi sett i ordskiftet om beskatning av næringen. Det har i mange år vært klart at modellen for skatter og avgifter på lakseproduksjon ikke var bærekraftig.

På samme måte som storsamfunnet ikke kan godta ny matproduksjon som har for høy risiko for å skade naturen, så kan ikke storsamfunnet tillate næringer med superprofitt. Det gjelder helt uavhengig av hvor hyggelige havbrukerne er, hvor godt de tar seg av lokalsamfunnet eller hvor mange jobber som skapes.

Det finnes ingen demokratiske samfunn som over tid vil kunne godta næringer med superprofitt. Da den lite vellykkede prosessen rundt utredning av grunnrenteskatt ble stoppet i 2019, var resultatet derfor en ordning med avgifter som næringen må ha visst at ikke var bærekraftig.

Det systemet med utredninger, høringer og debatt vi har i Norge, har sørget for en smidig og god utvikling av lover og reguleringer i det norske samfunnet i mange tiår. Systemet fungerte ikke på laks i 2019. Noen havbrukere feiret løsningen i 2019 som en seier. Den var alt annet. Næringen fikk imidlertid tid på seg til å bidra til en bærekraftig løsning. Det ser ikke ut til at den muligheten ble brukt.

Måtte skje hardhendt

Slik sett var ikke forslaget om grunnrenteskatt som kom høsten 2022 uventet. Det måtte komme et forslag, og det måtte skje hardhendt. Myndighetene tok denne gangen så hardt i at resultatet måtte bli en skatt. Fra utsiden så det mest ut som den strategien selgere omtaler som «spark opp døren».

Det ble ikke videre lekkert, noen kan si at det ble grisete, men skatt ble det.

Det ble også nok en omgang med kraftig polarisering og mye støy.

Denne stadige polariseringen rundt næringen har en strukturell forklaring. Næringen er fragmentert vertikalt og horisontalt. Det gir koordineringsproblemer, som er forsøkt løst gjennom etableringen av FHF (FoU) og Sjømatrådet (markedsarbeid), og gjennom etableringen av organisasjoner som Sjømat Norge (media, politikk og regulatoriske forhold).

Dette er organisasjoner som så absolutt gjør sin nytte, men organiseringen gjør at tilbakemeldingssløyfene brytes. Det blir lite lytting. Sjømatrådet kan eksempelvis gjøre en utmerket jobb i markedet, samtidig som det finnes store produsenter som aldri har besøkt et europeisk røykeri og forholdt seg til deres virkelighet. På samme måte kan det store flertallet av lakseprodusenter overlate dialogen med media, politikere og forvaltning til Sjømat Norge, og dermed gå glipp av tilbakemeldingene og den tilhørende innsikten.

Næringens lokalt ansatte og deres ledere langs kysten er godt forankret i lokalsamfunnene. De bor der. Når de ikke produserer mat, trener de barna på fotballbanen, lærer dem å spille i korps og hjelper elveeierne med å røkte vassdraget hvor de selv fisker. Det gir en god og nær dialog. Næring og lokalsamfunn kjenner og forstår hverandre.

Den samme tette dialogen ser vi ikke så godt der hvor organisasjonene er gitt rollen som mellommenn. Det er en stor strukturell utfordring, som må løses. Den løses ved å bygge broer, og det er næringen og dens organisasjoner som må ta grep.

Noen bedrifter i næringen sier nå at de skal bli bedre til å kommunisere, fordi de opplever at de ikke er hørt, forstått og verdsatt fram til nå. Det er forståelig. De snakker imidlertid om kommunikasjon som om det er en enveis informasjonsaktivitet. Det er det ikke. Slikt er litt som å si at når man ikke blir hørt, så må man heve stemmen og si mer. Det gir ikke god kommunikasjon.

I produksjon av laks skal bærekraft være et konkurransefortrinn. Arbeidet med å sikre en bærekraftig virksomhet starter med dialog. Det gjelder også i denne næringen. Dialog starter med lytting. Nå er det murer som må rives og broer som må bygges.

Dagens konfliktnivå er skadelig for næringen. Mer skadelig enn skattenivået.