Prisen av uforutsigbarhet

Innenfor havbruksområdet er det, som de aller fleste av Intrafish sine lesere kjenner til, to store prosesser for endring av rammevilkårene. For det første venter vi på Havbruksmeldingen som skal legge grunnlag for at Stortinget kan gi retningen for havbrukspolitikken de neste årene. For det andre la regjeringen frem en bred dyrevelferdsmelding 20. desember i fjor. Den gjelder alle dyr: dyr i landbruk, kjæledyr, forsøksdyr, viltlevende dyr, og altså også oppdrettsfisk.

Mange prosesser

I tillegg jobbes det med endringer av rammebetingelsene for havbruk til havs, landbasert oppdrett og mange hadde også forventninger om at det ble jobbet med en miljøfleksibilitetsordning slik både Havbruksutvalget og Stortinget hadde beskrevet.

Det er også flere andre regelverksområder det er knyttet spenning til, for eksempel hvordan det nye forurensingsregelverket for akvakultur, fiskehelseregelverket fra EU (Animal Health Law) og reglene om grunnrenteskatt kommer til å bli praktisert framover. Men, la denne siste kategorien ligge her. Den handler om hvordan et (i all hovedsak) fastsatt regelverk skal praktiseres. La oss nå konsentrere oss om de områdene der selve politikken og regelverket er i luften.

Regler for utvikling av regler

Det er regler for hvordan nye regler skal utvikles. For eksempel er det bestemt hva som må sendes på høring slik at berørte parter kan si sitt. Og, det er bestemt hvilke beslutninger regjeringen kan ta selv, og hva som må bestemmes av Stortinget. Og så er det krav til at beslutninger må være tilstrekkelig utredet før beslutning tas. Alt slikt gjør at det å endre rammebetingelser tar tid.

Reglene om regelendring er en del av vårt demokrati, og sånn sett i utgangspunktet bra. Med god planlegging kan man relativt effektivt legge ruten innom alle disse orienteringspostene. Særlig utfordrende for næringsaktørene blir det imidlertid når prosessene for endring av rammebetingelser trekker ut i tid og kommunikasjonen fra politikere og andre beslutningstakere er uklar.

Skyves på fremdrift

Det virker som det er en tendens til at det skyves på fremdriften i prosesser for utvikling av rammevilkår. Det er sikkert grunner for det, men det har en pris. Poenget er at politikere og andre beslutningstakere bør være svært bevisst på hvordan uforutsigbarhet og usikkerhet kan påvirke både forvaltning og næringsaktører.

Konsekvenser av uforutsigbarhet

I utgangspunktet skal ikke arbeid med nye regler påvirke saksbehandling i departement, direktorater, tilsyn og andre forvaltningsorganisasjoner. Dagens regler gjelder til de ikke gjelder lenger, og da gjelder det nye regler. Enkelt og greit. I virkeligheten er det ikke så svart/hvitt. Behovet for regelendringene kommer fra et sted, og ofte har det etablert seg tanker om hva som ikke fungerer i dagens regler og hvordan de burde vært lenge før prosessene for endring av rammebetingelsene starter. Til en viss grad kan slike tanker påvirke praktiseringen av dagens regelverk. I tillegg kan selve endringsprosessene ha konsekvenser for saksbehandling. Forvaltningen kan bli tilbakeholdne – i påvente av et nytt regelverk. Slik adferd hos forvaltningen kan naturligvis ha indirekte konsekvenser for næringsaktørene.

Men, uforutsigbarhet påvirker også næringsaktørene direkte. I beste fall skyves investeringsbeslutninger i påvente av tilstrekkelig klarhet og forutsigbarhet i rammebetingelsene. Det kan ha store nok konsekvenser. Tapt utviklingstakt. Tapte arbeidsplasser og tapt verdiskaping. Negative ringvirkninger for leverandørleddene. Det er som en bilkø: senkes farten i front, kan det være bråstopp og konkurs et stykke ned i leverandørkjeden.

I verste fall lukkes det strategiske vinduet for utvikling i en bestemt retning. Det er ikke slik at styrene alltid kan vente når prosesser for endring av rammevilkår trekker ut i tid. Noen ganger kommer styrene til veiskiller hvor de må bestemme om de skal vente på politikk- og regelendringer, eller om de skal gå en annen vei. Da kan det ha mye å si om politikernes tidsangivelser holdes, og om kommunikasjonen om den videre prosessen er klar og troverdig eller ei.

Det er unødvendig at uforutsigbarhet i regelendringsprosessene i seg selv fører til at næringsaktører skroter sine strategier og velger en annen vei. Det kan gi tapte muligheter for bedrifter og samfunn, og tapt konkurransekraft for norsk næringsliv.