Krigen i Ukraina har ført til at laksemarkedene i Ukraina, Hviterussland og Russland har falt bort, og flyfrakt til Asia har blitt dyrere. Men bransjen har klart seg bra likevel. Det stramme markedet har gjort det lettere å flytte volumer over til andre kunder. Fremtidsprisene på FishPool har til og med steget litt siden krigsutbruddet. Men krigen har også andre økonomiske effekter – mange økonomer driver nå og nedjusterer anslagene sine for økonomisk vekst på grunn av krigen og de høye energiprisene den har skapt.

Gjestekommentar

Skrevet av seniorrådgiver i sjømatavdelingen i DNB, Dag Sletmo. Han er en av Intrafish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, , oppdretter Sondre Eide, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, advokat Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands., styreleder i Salmar Aker Ocean, Atle Eide og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.

Potensiell spiral

De samme økonomene driver samtidig og oppjusterer anslagene sine for inflasjonen. Igjen er energiprisene viktige. I tillegg kan de ekstra inflasjonsimpulsene bidra til at den høye inflasjonen vi fikk allerede før krigen «biter seg fast». Inflasjonen har vært drevet av pandemien (problemer på tilbudssiden i kombinasjon med høy etterspørsel drevet av finansielle stimuli). Når pandemien ebber ut, burde inflasjonen også gjøre det. Men ikke hvis den først rekker å bli selvforsterkende – da vil arbeidstagerne forlange høyere lønn og bedriftene vil sette opp prisene enda mer, og så er spiralen i gang.

Lakseprisen mot bruttonasjonalproduktutviklingen i EU. Foto: Dag Sletmo

Hva kommer dette – lavere vekst og høyere inflasjon - til å bety for etterspørselen av laks? Jeg tror at svaret er at det ikke kommer til å bety all verden.

– Mange varer er «økonomisk følsomme»

La oss begynne med etterspørselen. Veldig mange varer er «økonomisk følsomme». Hvis vi har mindre penger å rutte med, eller blir bekymret for fremtiden, lar vi kanskje være å kjøpe ny TV eller ny bil. Men mat må vi ha hver dag. Derfor er matpriser lite følsomme for endringer i økonomien generelt. Det er et godt utgangspunkt. På stammespråket: mat har lav priselastisitet.

Stemmer det for laks også? Det er mange anekdoter som tilsier det, selv om laks ikke nødvendigvis er et billig produkt. Den aller mest kjente observasjonen er kanskje at laksekonsumet steg i Spania under finanskrisen – selv om Spania var et av de landene som ble aller hardest rammet. Hvis vi ser på tallene, ser vi også at det ikke er noen sammenheng mellom utviklingen i økonomisk vekst i EU (verdens største laksemarked) og lakseprisen.

Hvis vi går langt tilbake i tid var det riktig nok en viss sammenheng, om enn ikke veldig sterk. I perioden 1993-2007 var korrelasjonen mellom BNP-vekst i EU og lakseprisen på 0.37. Men fra 2008 til i dag er sammenhengen borte med en korrelasjon på nærmest null (0.02). Så jeg tenker lakseoppdretterne ikke trenger å være stresset om den økonomiske veksten blir litt lavere.

– Baksiden av medaljen

Hva med inflasjon? Inflasjon betyr at kostnadene øker. Da krymper marginene dersom du ikke klarer å øke salgsprisene dine tilsvarende. I gamle dager, når oppdretterne ikke hadde sterke begrensninger på vekst på grunn av manglende lisenskapasitet, kunne i de i praksis velte økte kostnader over på kundene. Den enkelte oppdretter følte det nok ikke sånn fra uke til uke, men hvis vi ser på den langsiktige prisutviklingen, fulgte prisene den langsiktige kostnadsutviklingen (riktig nok innhyllet i syklisk støy).

Oppdretterne fikk tilbake kostnadene sine pluss en normalavkastning på kapitalen. Slik vil det være i et fritt marked. Hvis prisen er høyere, blir det veldig lønnsomt å øke produksjonen og så faller prisene igjen når tilbudet etter hvert øker. Og hvis prisen er lavere, blir produksjonen redusert på grunn av lav lønnsomhet. Og så leder det lavere tilbudet til høyere priser.

Denne dynamikken brøt sammen for cirka ti år siden. Da lisenskapasitet ble en knapp faktor som begrenset veksten, kunne ikke oppdretterne lenger øke produksjonen i respons på høye priser. De produserte så mye de kunne uansett. Dermed ble prisene frikoblet fra kostnadene. Det har vært kjempelønnsomt for oppdretterne – prisene og marginene gikk til himmels. Men baksiden av medaljen er at økte kostnader ikke lenger kan lempes over på kundene så lenge de økte kostnadene ikke betyr redusert tilbud.

Dette har vi sett i praksis de siste årene. Lakseprisen har vært høy og forholdsvis stabil. Men marginene har krympet på grunn av snikende kostnader. Med dette bakgrunnsteppet, høres jo inflasjon skummelt ut. Men jeg tror generell inflasjon sannsynligvis blir en helt annen greie enn de senere års kostnadsøkning. Den kommer til å bli mindre plagsom.

Stigende fôrpriser rammer kjøtt raskere enn laks

De kostnadsøkningene laksebransjen har lidd under de senere årene, har i stor grad vært bransjespesifikke og mye knyttet til biologi direkte eller indirekte. Disse økte kostnadene klarer man som nevnt ikke å lempe over på kundene. Men generell inflasjon vil ramme alle aktører i næringslivet, og alle matprodusenter.

De fleste matprodusenter er i den situasjonen lakseoppdretterne var i i gamle dager før lisenskapasiteten ble den faktoren som fastsatte volumene. Hvis matprodusentene ikke får økt prisene når kostnadene går opp, faller produksjonen. Og da går prisene opp likevel. Derfor vil matpriser generelt øke og da kan også lakseprisen øke uten å bli dyrere i forhold til konkurrerende produkter. Hvor lang tid vil dette ta? I gamle dager, da oppdretterne hadde ledig lisenskapasitet, tok det lang tid før beslutninger om å endre produksjonsvolumene førte til endret tilbud i markedet – siden den biologiske produksjonssykelen til laksen er så lang.

For kjøtt går det fortere. En tredjedel av verdens kjøttproduksjon er kylling som har en veldig kort sykel (kylling slaktes typisk når de er seks uker gamle). Det betyr at tilbudet, og dermed prisene, kan endre seg relativt raskt dersom kostnadene stiger mye. Den neste tredjedelen av verdens kjøttproduksjon er svin. Svin har ikke like kort sykel som kylling, men kortere enn laksen. Svin slaktes gjerne når de er 6 måneder gamle, mens laksens sjøfase er 1-2 år. Laksen har også en fordel i forhold til kjøtt ved at fôrkostnadene utgjør en mindre andel av totalkostnadene.

For laks utgjør fôret noe under halvparten av kostnadene, mens for kylling og svin utgjør fôret rundt to tredjedeler av totalen. Det betyr at stigende fôrpriser rammer kjøttprodusenter hardere enn lakseoppdretterne. Og nå ser vi at landbruksvarer og fôringredienser stiger mye i pris, mye mer enn generell inflasjon. Det er ikke så rart når det er krig i Europas kornkammer. Prisen på landbruksvarer påvirkes også i stor grad av energiprisene. Så lenge dette er situasjonen, får laksen en relativ fordel.

Laksebransjen har over tid vist en forbløffende evne til å håndtere ulike sjokk som dukker opp, senest pandemien. Forhåpentligvis ender vi ikke opp med stagflasjon, altså kombinasjonen av stagnasjon og høy inflasjon, selv om vi ser begrepet brukt stadig hyppigere i media for tiden. Men om vi gjør det, takler nok laksen det også.