Trollsyn og talltull

Den viktigste årsaken til endringer i havet er også den enkleste utfordringen å løse på kort sikt.

Dette er ifølge havforsker Even Moland ved Havforskningsinstituttet avdeling i Flødevigen. I noen år har han jobbet hardt og aktivt og formidlet sine stand- og synspunkter. Han har stått i front i kampanjene som vil ha fiskeforbud på kysten fra langt ut i Nordsjøen til innerst i Oslofjorden.

«Lar vi mer av fisken være i fred og gir den tid til å vokse hjelper vi samtidig økosystemet», og videre «Det er mulig dersom vi fisker mindre, lar noen områder i havet være helt i fred og produserer maten vår lavt i næringskjeden».

Og det er slik ifølge Moland at «mens fiskerier er en form for jakt, er dyrking av skjell eksempler på matproduksjon».

Uønsket art

Jeg klarer ikke å lese denne uttalelsen på annet vis enn at i vår framtidige marine matproduksjon vil jernaldermodellen jakt (fiskerier) ikke ha noen rolle og kan enkelt erstattes med skjell og annen matproduksjon på organismer lavt i næringskjeden.

Tare, sekkedyr, stillehavsøsters og ikke minst blåskjell er eksempler på mat vi lett kan dyrke i havet, ifølge Moland.

Tareoljen forstår jeg at sammen med blåskjellskall-mel og sekkedyr (som sjøpung) skal være den primære fôrkomponenten til oppdrettsnæringa, mens blåskjell og stillehavsøsters går inn i dietten vår.

Stillehavsøsters er en invaderende art og er uønsket i norske farvann. Det vil kreve tunge prinsipielle policy-endringer å tillate at stillehavsøsters med sin sterke reproduksjonsevne skal bli en sentral art i framtidig norsk matproduksjon.

En ku blir en vakker brud

Så da står vi igjen med blåskjell, og med på kjøpet her bidrar marinbiolog Moland med en markedsanalyse i tillegg til økosystembetraktninger; «Når forbrukerne kjøper mer av maten hentet lavt i næringskjeden, for eksempel blåskjell, stiger etterspørselen. Det betyr at flere kan dyrke blåskjell». Akkurat ja.

Og som et eksempel på denne etterspørselsanalysen, er artikkelen illustrert med Moland på kjøkkenet hvor han damper blåskjell og heller oppi en flaske hvitvin (jeg er ikke sikker men tror det må være en tysk riesling), og kan fortelle at dette er blitt vanlig kost for familien og barna etterspør det stadig.

Og som Peer Gynt sier på besøk hos Dovregubben: «Det står jo skrevet: Du skal tvinge din natur; og i lengden falder drikken mindre sur».

Om du er i Dovregubbens Hall eller om du er dykker med hodet under vann får du i begge tilfeller ett forvridd syn på verdenen – en ku blir en vakker brud og et blåskjell blir havets gull. Trollsyn.

Talltull

Men la oss leke litt med tall. La oss erstatte det primitive fiskeriet på 2.500.000 tonn i årlig jaktbytte med 2.500.000 tonn matproduksjon i form av blåskjell.

Bruttovekt med skinn, skall og direkte spisbart – til mat og til oppdrett. Ett erfaringsbasert estimat – her er variasjonene store knyttet til strømforhold, næringstilgang og mange andre variabler – så kan man produsere 30 tonn blåskjell i året på et anlegg som krever et areal på 300 x 50 meter, 1500 kvadratmeter.

For å erstatte den primitive fiskefangsten med økosystemreparerende matproduksjon vil man kun trenge 83.333 slike blåskjellanlegg. Og et arealbeslag på 125 millioner kvadratmeter.

Og siden det er hele 279 kommuner i Norge med kystlinje (Wikipedia) behøver hver kommune bare ha 299 slike blåskjellanlegg. Det blir nok like populært som flyktningmottak.

I diskusjonen om plassering av blåskjellanlegg har utseende og størrelse på blåsene/flottørene som er brukt vært hett debattert. Fra tomme brusflasker til badedyr har vært tatt i bruk.

Det kan man standardisere i en ny industrinorm BLÅTEK og siden hvert anlegg bare vil trenge 115 blåser hver vil jo kysten vår ikke bli pyntet opp med mer enn 9.583.295 flottører/badedyr. Uansett bare vel 9 millioner slike greier. Et industrieventyr venter. Og i hver kommune vil strandsonene bli dekorert med 32.051 blåser.

Ett kilo blåskjell er om lag 60 blåmuslinger. 2.500.000 tonn er 2.500.000.000 kilo og med 60 muslinger pr. kilo blir det 150.000.000.000 smådyr (150 milliarder).

Blåskjellproduksjonen i våre nære markeder er ganske stor og med det norske kostnadsnivået må vi nok belage oss på å spise mesteparten selv. La oss få størsteparten av Norges befolkning – fem millioner barn, ungdom, voksne og eldre – til å begynne å spise blåskjell.

Hver av oss må bare spise 30.000 muslinger i året og har vi unntak for julaften vil hver og en av oss bare måtte spise 82 muslinger daglig. Med en god riesling skulle det gå greit.

Hvorfor

Hvorfor engasjerer jeg meg og bruker tid på å dissekere og kommentere en artikkel som er så meningsspesiell at den nesten savner sidestykke. Jo, fordi Moland er marinbiolog og havforsker (noe som blir framhevet no ganger i A-magasinet) og ansatt ved Havforskningsinstituttet. Det gir Molands betraktninger som marinbiolog og statsansatt havforsker autoritet.

Det er en alvorlig trussel mot Havforskningsinstituttets anseelse og med det finansielle fundamentet om instituttet mister den sterke støtten det har i norsk fiskerinæring og i kystsamfunnene. Hos fiskere og ordførere.

Jeg har sagt og skrevet det før, Havforskningsinstituttet står i fare for å fra å være næringas faglige støtte til å bli oppfattet som næringas uvenn. Når en havforsker ansatt i Havforskningsinstituttet fremmer det syn at fiske er en form for jakt som er mindreverdig og setter det opp mot blåskjelldyrking, som i motsetning til fiskerier/jakt er matproduksjon, vil det naturlig nok reise spørsmålet om dette er Havforskningsinstituttets holdning til fiskerier.

Kommer innenfra

Jeg har alltid, i min yrkesutøvelse, vært nær Havforskningsinstituttet, og norsk forvaltning trenger et institutt som er så tungt, stort og renommert som The Norwegian Institute of Marin Research.

Det gir styrke i nasjonale og internasjonale forvaltningsprosesser som uenighet om sonetilhørighet og andre sakskompleks hvor hav- og ressursforskning har hatt avgjørende betydning og gitt norske forhandlere en trygg plattform.

Forskningens frihet og forskernes frihet til å fremme sine synspunkter er en viktig verdi vi må hegne om. Men jeg er ikke sikker på at jeg synes det er fullt ut akseptabelt at Havforskningsinstituttet dras med ned i populærmeningsboksen når en ansatt formidler sine synspunkter i media.

Kanskje Havforskningsinstituttet bør instruksfeste at den ansatte i slike offentliggjøringer pålegges å eksplisitt få formidlet at de synspunkter som fremmes ikke på noen måte er kvalitetssirkel og/eller på annen måte er godkjent av arbeidsgiver.

I mellomtiden må Havforskningsinstituttets venner mobiliseres. Truslene kommer innenfra.