- Olaf Nafstad, ass. direktør - Fagdirektør Husdyrproduksjon og Dyrevelferd, bærekraftig produksjon og kosthold hos Animalia.
- Animalia er et fag- og utviklingsmiljø innen kjøtt- og eggproduksjon.
- Animalia driver bransjenøytralt arbeid, finansiert av omsetningsavgift for kjøtt og egg. I tillegg kommer prosjekt- og oppdragsinntekter.
- Kronikken har tidligere vært publisert hos Dagens Næringsliv.
Det er blitt en velutviklet uvane for topper i laksenæringen å forsøke å normalisere høy dødelighet i fiskeoppdrett ved bevisst feil bruk av tall om dødelighet i tradisjonelle norske husdyrproduksjoner. Sist ute var sjefen i Sjømat Norge i NRKs «Dagsnytt 18», og Mowi-direktør Øyvind Oaland gjentok det samme i DN dagen etter (innlegget «Vi må utvikle havbruksnæringen basert på fakta og realisme», DN 9. februar).
Her hevder Oaland blant annet at dødeligheten for laks i norske anlegg var 17 prosent.
I landbruket samler vi data om dødelighet i hele dyrets livsløp; fra fødsel til dyret skal slaktes, i tillegg dokumenteres dødfødsler. Naturlig nok er det i første fase av livet dyra er mest sårbare og dødeligheten er høyest.
Laksenæringen sammenligner konsekvent dødeligheten i siste del av fiskens liv, sjøfasen, der fisken burde være på sitt mest robuste, med dødeligheten i hele livsløpet til husdyrene. I tilsvarende produksjonsfase, for eksempel slaktegrisfasen i svineproduksjon, er dødeligheten 1,5 prosent.
Hvis laksenæringen hadde gjort som landbruket og dokumentert hele livssyklusen til fisken, blir det tydelig hvor stor forskjellen er. Ifølge den nyeste Fiskehelserapporten fra Veterinærinstituttet, døde det 38 millioner smolt (ungfisk) i 2022. Hadde lakseoppdretterne inkludert disse 38 millionene og i tillegg lagt til den svært høye dødeligheten hos rensefisken som brukes, så kan man eventuelt sammenligne dødelighet mellom husdyr og oppdrettslaks.
Da er ikke dødeligheten lenger «bare» 17 prosent i laksenæringen.
Det er ikke bare bruken av dødelighetstall som er forskjellig i landbruket og laksenæringen. I husdyrproduksjonene har vi tall fordi næringen selv for mange tiår siden tok initiativ til å opprette felles systemer for innsamling av data. Dette er data som deles åpent med alle som er interessert.
Fra oppdrettsnæringen er det tilgjengelig noe data fordi det er et myndighetskrav.
Ifølge Fiskehelserapporten var det flere anlegg med 80 prosent dødelighet. Hadde man funnet tilsvarende tall i et norsk gårdsbruk ville det utvilsom medført oppfølging fra både næring og myndigheter, og i mange tilfeller varig avvikling av driften. I oppdrettsnæringen virker situasjonen å være en annen.
Hvilke ambisjoner laksenæringen selv har for dyrevelferd, åpenhet og redelig kommunikasjon må den selv finne ut av. Men det må bli slutt på misbruk av data fra andre næringer for å bortforklare dødeligheten til oppdrettslaksen.
