Onsdag legger Havforskningsinstituttet (HI) frem sin årlige risikorapport norsk fiskeoppdrett. Der har de vurdert hvordan oppdrettsfisken har det, og hvordan fiskeoppdrett påvirker miljøet. Rapporten inneholder risikovurdering av 10 ulike tema, alt fra utslipp av kobber til dyrevelferd.
Målet med rapporten er å skape risikoforstålese og risikoerkjennelse hos forvaltningen og andre som utgangspunkt for prioriteringer og beslutninger om veivalg og tiltak.
Risiko for dødelighet
I risikorapporten kommer det frem at påvirkning av lakselus og genetisk endring er fremdeles størst miljørisiko, skriver HI på sine sider.
– Spesielt i produksjonsområdene 3 og 4, altså fra Sunnhordland til Stadt, ser vi at det kan være en risiko for dødelighet hos utvandrende laksesmolt, uttaler redaktør og havforsker Ellen Sofie Grefsrud.
Det samme området kommer ut med høy risiko også på flere andre områder, inkludert risiko for ytterligere genetisk endring, skriver HI.
– Også i områdene fra Nord-Trøndelag til Loppa (PO 7-11) ser vi at det er høy risiko for ytterligere genetisk endring hos villaks, uttaler Grefsrud.
Samtidig er sjøørret mest utstatt for lus viser risikorapporten. Her er risikoen stor spesielt fra Sørlandskysten til Nordmøre (PO2-5) og i Nord-Trøndelag (PO7).
– Årsaken til at sjøørret er mer utsatt enn laksesmolt er at smolten svømmer fra elvene og ut i havet, mens sjøørreten oppholder seg i fjordene og langs kysten der det også er mest lus, det meste av sommerhalvåret, uttaler Grefsrud som også påpeker at til tross for en bedring så er det fremdeles behov for mer kunnskap om sjøørret.
Lav risiko for utslippseffekter
Analysene viser også at det er lav risiko for negative miljøeffekter på grunn av utslipp av næringssalter fra oppdrettsanlegg. Dette skyldes at man har næringsfattig kystvann og at de fleste oppdrettsanleggene ligger i områder med god vannutskifting, skriver HI.
Når det gjelder fôrspill og utslipp av fiskeskit så skiller forskerne mellom bløtbunn og hardbunn:
– Bløtbunn vet vi forholdsvis mye om i de fleste områdene og det er etablert overvåking som viser at miljøtilstanden under og nær oppdrettsanleggene er meget god eller god etter brakkleggingsfasen, og har derfor vurdert risikoen for miljøeffekt som lav.
Forskerne vet at hardbunn påvirkes av utslippene, men i en annen grad enn bløtbunn. Per i dag er det ikke full oversikt over tilstanden under disse anleggene, og derfor har forskerne vurdert risikoen for påvirkning som moderat. Det er samtidig en tilpasset overvåkingsmetode under utvikling.
Dødeligheten øker
I tillegg kommer det frem i rapporten at dårlig fiskehelse gjør at oppdrettslaks dør etter avlusing.
– Nå ser vi at dødeligheten øker ved bruk av metoder som tidligere hadde relativt lav dødelighet, uttaler forsker Lars Helge Stien.
De tre avlusingsmetodene det skilles mellom er oral avlusing (avlusingsmiddel tilsatt i fôret), medikamentell badebehandling (medikamentet blandes ut i sjøvann og fisken «bader» i det), og ikke-medikamentelle metoder (mekanisk eller termisk energi brukes for å fjerne lus).
– Tidligere var det mekanisk avlusing, og særlig termisk, som ga høy dødelighet. Nå ser vi at dødeligheten øker i forbindelse med medikamentell avlusing, uttaler Stien.
Ifølge forskerne er det tre årsaker til det. Mer håndtering og hyppige avlusinger har gjort at stor oppdrettslaks generelt har fått dårligere helse enn tidligere. Det har blitt mer vanlig å bruke brønnbåt ved badebehandling, og siden badebehandling blir sett på som en mildere behandling enn mekanisk og termisk, velger fiskehelsepersonellet ofte denne metoden hvis de mistenker at fisken har redusert helse.
En landsdel skiller seg ut
Rapporten viser at oppdrettsfisken i Nord-Trøndelag til Senja har en bedre helse enn i de andre landsdelene, noe som gjør at de har en lavere dødelighet som følge av avlusing.
Årsaken mener forskerne er sammensatt.
– Nord-Trøndelag til Senja har lite, eller ingen, pankreassykdom (PD) som er med på å gi dårligere fiskevelferd på Vestlandet, samtidig har de mer moderate temperaturer enn andre landsdeler. I tillegg kan det være faktorer som godt områdesamarbeid og optimalisering av utstyr som virker inn, uttaler Stien.
Rapporten viser også at de nordligste områdene er mer sårbar for sårinfeksjoner og at sår som fisken får under avlusing heles saktere. Dette som følge av lavere temperaturer og lange vintre.
Tøft liv for rensefisken
I et forsøk på å få bukt med lakselusa bruker også næringen rensefisk som spiser lakselusa. Rapporten konstaterer at rensefisken samtidig har et tøft liv i merdene.
– Vi ser dessverre ikke noen vesentlig forbedring i velferden til rensefisken. De aller fleste dør fortsatt i merdene, uttaler Stien.
Forskerne ser likevel en svak økning i antall rensefisk som overlever.
