Skrevet av daglig leder i Akvafuture, Thomas Myrholt – som svar til Øyvind Oaland i Mowi.
- Myrholt er daglig leder i oppdrettsselskapet Akvafuture som driver 3 lokaliteter med totalt 30 lukkede merder sør på Helgelandskysten.
- Han har tidligere vært sjømatanalytiker i Sparebank 1 Markets og er utdannet siviløkonom fra NHH i Bergen.
Øyvind Oaland, Konserndirektør oppdrett Norge i verdens største lakseoppdretter Mowi, er ute i media og etterspør at man ser hele bildet i debatten om havbruksnæringen. Han ønsker mindre spissformuleringer og en debatt basert på mer fakta og realisme.
Undertegnede er veldig glad i tall og ønsker dermed å bidra med litt data vi syntes er relevante til Oalands innlegg og situasjonen norsk havbruksnæring står i.
Oaland er enig i at dødeligheten kan komme ned, men at noe vil det alltid være. Han viser til at Norges lakseproduksjonen i vekt har tredoblet seg, mens dødeligheten i antall fisk bare har doblet seg siden årtusenskiftet. Men et tilleggsmoment er at vekten av de individ som dør har mangedoblet seg i samme periode. Fisken dør senere i produksjonen, når den er stor. Dette skyldes kraftig økning i bruk av spyling eller børsting av fisk over vann for å få bort lakselus, såkalt mekanisk avlusning.
Videre sammenliknes dødeligheten av laks i sjø (17 %), med dødelighet på andre proteinkilder som kylling (3 %), lam (9 %) og gris (14 %). Mye av dødeligheten i disse andre proteinkildene er den første tid etter fødsel. Tilsvarende dødelighet har ikke Oaland inkludert for laks. For på land hvor laksen vokser opp første år i «barnehager» (smoltanlegg) er dødeligheten nesten på samme nivå som i sjøfasen. Skal man legge fakta til grunn er det omtrent 30 % av all oppdrettslaks som vi setter ut i livet som dør før den skal slaktes. Dødeligheten bør fint kunne være under 5 %. Til Oalands forsvar er det rett at dødeligheten ikke er sterkt økende, slik som mediebildet kanskje kan tyde på. Men dødeligheten har ligget på dette høye nivået i mange år, uten at noe gjøres!
Men er det slik at fisken som overlever har det bra?
Dødelighet er åpenbart uetisk. Men laksen kan overleve til slakt uten å trives. Mattilsynet har nå publisert statistikk på slaktevolumene i Norge som viser en svært tragisk utvikling. I uke 4 i 2024 ble 37 % av all slaktefisk nedklassifisert til laveste kvalitetsgrad som kan selges til humant konsum.
Dette er en visuell ytre kontroll av hver fisk på slaktelinjen og nedklassing skyldes i hovedsak sår på siden. Dette skyldes i stor grad bakterieinfeksjon i åpninger etter lakselus har spist i skinnet eller skader som følge av mekanisk avlusning. Her ser man en eksplosiv økning. De beste uker i 2023 er på nivå med det dårligste bare fem år tidligere. Og på vinter og våren, hvor høstens avlusningsoperasjoner gir utslag i slaktedataen, ser vi stadig høyere topper. Ca. 70 % av laksen når altså slaktebenken, men av den har opp mot 40 % svømt rundt med store sår på siden til tider. Også her bør det være et mål at mindre enn 5 % nedklasses hele året.
Disse fakta og tall indikerer ikke noe annet enn enorme mengder unødvendig lidelse og er tragisk for alle oss oppdrettere!
Sjømat Norge til unnsetning!?
«Heldigvis» for oss oppdrettere har Sjømat Norge ifølge Oaland tatt tak i situasjonen rundt spredning av infeksjonssykdommer. Oaland er selv styremedlem i Sjømat Norge og trekker i sitt innlegg frem deres nylige publiserte strategi for å bedre smittesikringen i havbruksnæringen.
Men, som det fremkommer av side 5 har Sjømat Norge valgt å se bort fra lakselus i utarbeidelsen av rapporten, for undertegnede er det over grensen til useriøst. Store deler av de biologiske utfordringene knyttes direkte og indirekte til lakselus. Vi i Akvafuture er nærmeste nabo til det pågående PD-utbruddet på Helgeland, et utbrudd som med god sannsynlighet skyldes en avlusningslekter.
En viktig næring
Vi er helt enige med Oaland i at havbruksnæringen er viktig for Norge og for verden. Matproduksjon står for omtrent 1/3 av våre utslipp på kloden, og det er et vanskelig gode å kutte via etterspørsel. Fisk er ekstremt effektiv på å omdanne råstoffer til innbydende mat, og vi kan ikke beskatte villbestanden særlig mer. Her kan Norge med vår oksygenrike kystlinje spille en sentral rolle for verdens matfat. For selv om gjennomsnittstallene fra norsk oppdrettsnæring maler ett dystert bilde er det stort sprik i feltet og mange aktører leverer fantastiske resultater. Så potensialet for videreutvikling er enormt.
Lusefritt oppdrett er en del av fremtiden
Det kommer til å dø omtrent 100 millioner laksefisk i Norge i 2024! Uten politisk handlekraft vil dette også skje i 2025, og flere år fremover. Vi er en rekke aktører som ønsker å drive annerledes og få videreutvikle oss, men vi slipper ikke til.
Dette fordi de fleste rettigheter til lakseoppdrett allerede er utdelt til noen få hender langs kysten vår på evigvarende basis. I sjøfasen finnes det i dag kun én type kommersielle tillatelser. Hvert andre år kommer det smådrypp av nye tillatelser (evigvarende og uten effektkrav) til skyhøye priser. Disse er kun effektive i å «smøre» en etablert verdikjede. Flere aktører har utviklet nye teknologier som lar dem drive oppdrett av laks helt uten lus, med opptak av slam og ekstra sikring mot rømming.
Løsningene er dyrere å bygge og drifte enn åpne nøter og de får ikke tilgang på tillatelsesvolum. Nå foreslås en ny runde med vekst og nedtrekk i åpne nøter etter trafikklyssystemet. Det bør heller åpnes for vekst gjennom oppdrettstillatelser med strenge objektive miljøkrav, herunder dokumentert lusefrihet, og nedtrukket volum i røde soner bør få muligheten til å konvertere til samme vilkår.
Prevensjon fremfor behandling
Oaland avslutter med noen betraktninger rundt løsninger på problemene i næringen, og slik vi leser hans innlegg kan det tolkes som at man bør akseptere mer lakselus for å unngå håndtering? Samt en mer frisluppen medisinbruk. Dette synes vi i tilfelle er forunderlig.
Oaland er en tungvekter med 25 års erfaring fra oppdrettsnæringen. Noe jeg vanskelig kan matche med mine 28 år på kloden. Jeg er heller ikke født inn i næringen, men kommet inn med ferske øyne de siste 5 år; Først som analytiker, og nå som daglig leder i en bitte liten oppdretter på Helgelandskysten.
Men for å trekke på lærdom fra seksualundervisningen, så fikk vi innprentet viktigheten av prevensjon foran behandling. Det var aldri snakk om å øke medisinbruken eller akseptere mer kløe i underlivet … At dette har overføringsgevinster til oppdrettsnæringen er vi i Akvafuture et levende bevis på, og fisken vår svømmer i dag rundt i en enorm kondom (les: lukket merd) hvor vann pumpes opp fra under lusebeltet og fisken er bedre skjermet fra bakterier, virus, alger og maneter. Jeg spør derfor Oaland: Er økende bruk av medisin bærekraftig og etisk, eller bør fokuset ligge på å eliminere problemet før det i det hele tatt har oppstått?
Positive synergier
Akvafuture har i over 10 år forsket på og utviklet oppdrett i lukkede merder i sjø. Vi oppdretter nå en større laks, til mye lavere dødelighet og en vesentlig bedre kvalitet enn hva som gjøres i åpne merder. Vi klarer også å få til lønnsomhet, men ikke på samme nivå som åpne merder. Allikevel får vi ikke ta del i produksjonstillatelsene som er utdelt langs kysten vår.
Vi ønsker å ta mer laks helt frem til slakt i våre enheter, men lukkede merder kan også være løsningen for problemene som er i de åpne merdene. I dag står den gjennomsnittlige norske laks lusefritt frem til 150 gram (på land) før den flyttes til sjø hvor den over 18 måneder blir angrepet og spist på av parasitter. Dersom laksen ble plassert i lukkede merder frem til 1kg, ville gjenværende tid i åpne merder være redusert til 9 måneder. På denne tiden «rekker ikke» fisken å få samme mengde lus og sykdom før slakt. For å få dette til må politikerne på banen og legge til rette for en omstilling.
