Innlegg

Skrevet av daglig leder i Flatsetsund Engineering, Lars Georg Backer.

At lakselus er et stort problem i norske oppdrettsanlegg, er en kjent sak. Men faktum er at metodene for å bli kvitt den plagsomme lakselusa, også påfører fisken lidelser og fører til dårlig fiskevelferd. Men fordi myndighetene ikke stiller tydelige nok krav til dokumentasjon, går arbeid med å forbedre fiskevelferden altfor langsomt.

I mai presenterte Havforskningsinstituttet rapporten «Risikorapport norsk fiskeoppdrett 2022». En av de største nyhetene fra årets rapport, var at dødeligheten knyttet til bruk av medikamentell behandling øker.

Rapporten slår også fast at ikke-medikamentelle behandlinger er forbundet med dødelighet, og at særlig såkalt termisk avlusing, hvor fisken bades i varmt vann, er forbundet med akutt dødelighet. Når det gjelder mekanisk avlusing skriver forskerne at denne metoden ser ut til å være forbundet med lavere dødelighet enn termisk.

Mangler kunnskap

Dette er interessant lesning for alle som er opptatt av fiskevelferd. Likevel er det mest interessante at rapporten slår klart fast at det finnes kunnskapsmangler som gjør det krevende å skille metodene fra hverandre når det kommer til å måle dødelighet og fiskevelferd. Vi vet med andre ord ikke nok om hvilke metoder som påfører laksen ubehag, smerte, lidelse og død.

Hos oss i FLS tror vi at det finnes flere veier – eller avlusningsmetoder - til målet om bedre fiskevelferd. Det er store variasjoner innad i både termisk, mekanisk og medikamentell avlusing. Det er dermed lite presist å trekke frem én metode som den beste, fordi det ikke er riktig å skjære de ulike metodene over én kam. Også havforskningsinstituttets rapport slår fast at det finnes ulike konkurrerende prinsipper innenfor eksempelvis mekanisk avlusing som kan ha svært ulik effekt på fiskens velferd.

Nyansene er avgjørende

Arbeidere fra Nova Sea scorer velferd på laks under termisk avlusing i brønnbåt. Foto: Arkivfoto Havet AS

Når vi diskuterer fiskevelferd i dag, handler det som oftest om dødelighet, noe rapporten fra Havforskningsinstituttet også bærer preg av. Men kan vi si at et husdyr har god dyrevelferd bare det er levende, selv om det lever med skader og store smerter? Kan vi si det om fisk? Å sette likhetstegn mellom det å være levende og god fiskevelferd blir dermed i beste fall svært upresist, og det fører oss ikke nærmere målet om god velferd.

Problemet er midlertid at det ikke finnes noen felles definisjon på hva som faktisk er god fiskevelferd. Dersom vi går i fellen og kun diskuterer dødelighet, vil vi ikke være i stand til å fange opp nyansene. Og nyansene er viktige i denne sammenhengen, fordi det handler om et potensielt godt liv – eller et svært dårlig liv - for fisken.

Nøkkelen er dokumentasjonskrav

I FLS deler vi Havforskningsinstituttets bekymring for kunnskapsmangler når det kommer til avlusing og fiskens helse. Men skal det være mulig å øke kunnskapen om temaet, er det helt nødvendig å få på plass felles standarder og dokumentasjonskrav. Dersom ikke mål og målemetoder konkretiseres og forbedres, kan vi se langt etter kunnskap om hvordan fisken faktisk har det.

Felles krav til dokumentasjon og sertifisering vil sikre at næringen tar i bruk best tilgjengelige teknologi og best tilgjengelige metode. Det er særlig viktig å utvikle målemetodikk som dokumenterer fiskevelferd i hele behandlingsløpet. Måler vi bare dødelighet, er det for sent.

Må løftes politisk

De siste årene har dyrevelferd fått stadig økende politisk oppmerksomhet. Men fisken, som vi driver storskala opprett av i Norge og som tjener oss vel, blir ofte glemt.

Allerede i dag er det flere som velger bort oppdrettsfisk fordi de er opptatt av fiskevelferd. Med stadig økende oppmerksomhet om bærekraft i befolkningen, er det ingen grunn til å tro at denne utviklingen ikke vil forsterkes over tid, også internasjonalt. Dermed haster det å ta fiskevelferd på alvor. Skal vi klare det, må politikerne på banen. Det er politikerne som har myndighet til å sette tydelige krav til næringen og sikre at Mattilsynet har de nødvendige ressurser til å kontrollere den.

Hvis økt fiskevelferd er målet, er nøkkelen mer kunnskap og tydelige dokumentasjonskrav. Dersom vi får dette på plass, vil vi ha langt større mulighet for å lykkes med å trygge både fiskevelferd, miljø og en mer bærekraftig utvikling av oppdrettsnæringen. Det vil næringen være tjent med.