Skrevet av økonomiprofessor Bård Misund. Han er en av Intrafish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Nina Santi, seniorrådgiver i Inaq, Sigrid Ratvik Østvik – advokatfullmektig i Schjødt, Dag Sletmo – seniorrådgiver i DNB Seafood, oppdretter Sondre Eide, Øyvind André Haram i Sjømat Norge og Erlend Bullvåg, administrerende direktør i Kunnskapsparken Bodø.
Fiskevelferd og fiskehelse har det siste året kommet høyt opp på agendaen, og det er gode grunner til å forvente at oppmerksomheten og presset fortsetter. NRK og andre medier har den siste tiden omtalt flere saker knyttet til avlusning, økt andel produksjonsfisk, angrep av perlesnormanet, eksport av prodfisk, Listeria, og dødelighet.
Det er godt kjent at NRK Brennpunkt jobber med en serie med TV-episoder knyttet til lus, fiskevelferd osv. i lakseoppdrett. I fjor sommer kom Riksrevisjonen med kritikk av Nærings- og fiskeridepartementet med underliggende etater for ikke å «iverksatt tilstrekkelige tiltak for å bidra til å redusere de vedvarende utfordringene med sykdom og dårlig fiskevelferd i havbruksnæringen. Myndighetene har heller ikke i tilstrekkelig grad fulgt opp negative konsekvenser av ny teknologi og nye driftsformer. Sykdom og dårlig velferd bidrar til økt dødelighet og til lavere kvalitet på fisken, og dermed til økonomiske tap.» Regjeringens nye dyrevelferdsmelding skal komme i år, men det er ikke kjent når. Stortingsmeldingen vil adressere dyrevelferd i alle produksjoner omfattet av dyrevelferdsloven, men lite av innholdet er enda kjent.
Økt interesse for næringa
Oppdrettsnæringen har nå blitt så stor og betydelig for norsk økonomi at det er naturlig at samfunnet tar en større interesse i næringen. I fjor ble det produsert 1,6 millioner tonn rundvekt laks og regnbueørret, hvorav mesteparten har gått til eksport til en verdi av 122,5 milliarder kroner (laks). Havbruk er Norges tredje største eksportnæring etter olje og naturgass.
Når det settes ut nesten 450 millioner laks og regnbueørret per år, vil selv en lav dødelighet resultere i flere millioner dødfisk. Fem prosent dødelighet per utsett innebærer at 22,5 millioner fisk dør per generasjon i matfiskfasen. Dødelighet er ikke den eneste kilden til tap i produksjonen.
Under er en oversikt over tap i produksjonen fremstilt med Fiskeridirektorats tapskategorier (Datakilde: Fiskeridirektoratet. Tall for 2022 eller 2023 (siste oppdaterte). Tall i millioner fisk):
Note til tabell. I 2022 ble det satt ut 33,4 millioner rensefisk for bekjempelse av lakselus i oppdrett av laks og regnbueørret, men det finnes ikke offentlig tilgjengelige tapstall. Utsatt rensefisk brukes kun gjennom én produksjonssyklus for laks/regnbueørret, etter dette blir de destruert. I 2023 ble matfisk tatt ut av produksjon i PO8 pga. PD-utbrudd, men det er ikke offentlig kjent fordelingen mellom fisk som ble slaktet og hvor mange som ble destruert. Dødelighet er heller ikke et fullgodt mål på fiskevelferd. Bruken av bløggebåter kan gjøre det vanskelig å sammenligne tapstall over tid.
Hva er akseptabelt nivå?
I all dyreproduksjon til mat vil det være sykdom og døde oppdrettsdyr. Det store spørsmålet er hva samfunnet mener er et akseptabelt nivå på antall dødfisk. Signalene fra en rekke sentrale aktører i forvaltningen, politikere, forskere og enkelte oppdrettere er at disse tapstallene, og spesielt dødfisktallene, er for høye.
Men de færreste ønsker å si noe om hva maksimumsnivået på dødelighet eller annet tap i produksjonen bør være. En må først ta en etisk diskusjon om hva som er akseptabel dødelighet. En slik diskusjon er i ferd med å tvinge seg frem. Ofte vil en ta utgangspunkt i dødelighetstall fra annen animalproduksjon, men som debatten mellom MOWIs Øyvind Oaland og Animalias Ola Nafstad viser er det ikke enkelt å sammenligne tapstall på tvers av ulike dyreproduksjoner, i ulik deler av produksjonsfasen og med ulik lengde på produksjonssyklusen. Det er også en uenighet innad i bransjen hvor ambisjonsnivået bør ligge.
Men, maksimumsnivå eller eventuelle ambisjonsnivåer for dødelighet er allikevel viktig å formulere av den grunn at det blir lettere å bli enig om, og få aksept for, tiltak hvis en har en målsetning å strekke seg etter, og som har en begrunnelse. Hvordan kan en vite om en har kjørt for fort hvis en ikke på forhånd vet hva fartsgrensen er? Har en kjørt litt for fort eller har en råkjørt?
Fiskevelferdsøkonomi
For økonomer vil fiskevelferd og -helse være et økonomisk spørsmål. Men, det betyr ikke det kun handler om bedriftenes profitt og at dyrenes interesser ikke kan ivaretas i økonomiske modeller. Det kan de, noe som en modell utviklet av J.P. McInerney er et eksempel på. Ifølge denne modellen vil dyreproduksjon for mat innebære en avveining mellom to sentrale hensyn; hensynet til menneskets behov for å produsere mat og hensynet til oppdrettsdyrets velferd.
Ifølge denne modellen kan det å ta dyr inn i oppdrett gi økt velferd for dyret, opp til et visst nivå, i form av beskyttelse mot predatorer, trygge omgivelser osv. Økt produksjon og intensitet ut over dette vil innebære et tap av dyrets velferd (en kostnad for dyret). Denne kostnaden for er ikkesynlig og kan lett undervurderes. Med økt produksjonsintensitet vil menneskets behov prioriteres fremfor dyrets interesser. Økt produktivitet vil gi bedriftsøkonomiske gevinster inntil dyrevelferden blir altfor svekket, dødeligheten for høy, og produsentene begynner å tape penger. For å unngå at dyrevelferden kommer til dette punktet vil samfunnet typisk sette minimumsgrenser.
Disse minimumsgrensene er ikke nødvendigvis representative for hva som samfunnet mener er akseptabel dyrevelferd/-helse. Minimumsgrensene ligger typisk under en norm/forventninger.
Noen konsumenter setter dyrevelferd veldig høyt og er villig til å betale en prispremie for produkter dyr som har hatt det veldig godt under produksjonen, mens andre konsumenter ser kun på prisen i produktet i kjøledisken i butikkene når de gjør sine valg, og er i liten grad opptatt av hvordan dyret har hatt det. Videre kan god dyrevelferd ses på som et fellesgode, dvs. en forringelse av oppdrettsfiskens ve og vel har en kostnad også for de konsumentene som ikke kjøper oppdrettsfisk.
Alle disse momentene vil samfunnets representanter, politikerne, ta med i vurderingen av hvilke dyrevelferdskrav som produsentene må forholdet seg til. Denne vurderingen er ikke statisk, men kan endre seg over tid. Økt oppmerksomhet rundt fiskevelferd kan dermed gi strengere krav for oppdretterne selv om det vil gi en økt produksjonskostnad.
Denne modellen er teoretisk og abstrakt, og det vil i praksis være vanskelig å gjøre presise beregninger av fiskevelferdskostnaden siden oppdrettsdyret ikke kan gi uttrykk for mistrivsel utover faktorer som redusert appetitt, endret atferd og dødelighet. Vurderingene blir da subjektive, og sett fra menneskets perspektiv. Men våre vurderinger av kostnadene for dyret kan endre seg over tid, som funksjon av endrede preferanser, økt kunnskap om produksjonsforhold og generelle samfunnsendringer.
Økt fokus på bærekraft er en slik trend som produsenter bør følge nøye med på. Bærekraft er ikke lenger et ord som brukes i tide og utide, men er i ferd med å fylles med konkret innhold. Med EUs Grønne giv, EU taksonomien, og EU direktivet om bærekraftsrapportering (CSRD) og nye regnskapsstandarder (ESRS) vil samfunnet få mer kunnskap om selskapenes bærekraftsforhold inkludert dyrevelferd og -helse. Økt kunnskap kan påvirke beslutningstaking.
Verktøykassen
Hvilke tiltak kan samfunnet iverksette for å sørge for en forbedring i fiskehelse og velferd i fiskeoppdrett?
Samfunnet har til rådighet en verktøykasse med ulike virkemidler, slik som informasjon, reguleringer og forvaltning, skatter og subsidier.
Økt informasjon om produksjonsforhold og press fra dyrevelferdsgrupper kan påvirke konsumenters preferanser. Vi vet fra kyllingproduksjon at supermarkedkjedene har makt til å gjøre store endringer i produktene de selger. Et eksempel på dette er beslutningen en rekke matvarekjeder tok om å slutte å selge egg fra burhøns i sine butikker. Denne beslutningen kom på bakgrunn av press fra dyrevelferdsgrupper. Økt informasjonsdeling mellom produsentene kan også være positivt for selskapene ved at en kan lære av de beste og etablere en slags «best practice».
Nye krav om bærekraftsrapportering kan også frembringe informasjon som vil brukes av investorer og långivere, osv., og som kan påvirke lånebetingelser for produsenter, og potensielt påvirke valgene til investorer.
Myndighetene kan innføre strengere reguleringer i form av forbud, standarder, krav om bruk av bestemte teknologier, kvoter (inkl. maksimumsgrenser på dødelighet) osv., i tillegg til økt overvåkning. Politikere har ofte en preferanse for direktereguleringer fremfor økonomiske virkemidler.
Myndighetene kan også bruke økonomiske virkemidler. Fordelen med økonomiske virkemidler sammenlignet med direkte reguleringer er at de gir insentiver for produsentene til å levere forbedringer utover et minimumsnivå. Eksempler på økonomiske virkemidler kan være en slags «pisk» i form av avgifter (f.eks. miljøavgifter) eller en «gulrot» i form av subsidier og ekstra gunstige betingelser for de selskapene som ønsker å iverksette teknologi som kan gi forbedret fiskevelferd og -helse.
Konverteringsordninger for åpen til semi-lukkede anlegg kan være et eksempel på sistnevnte mekanisme. I dag er det ikke lønnsomt for enkeltoppdrettere å erstatte konvensjonelle åpne merder med lukket teknologi (som både hindrer lusesmitte, samler opp slam og med dobbel rømningssikring). Men for samfunnet og for næringen som helhet kan det være lønnsomt at enkelte oppdrettere lukker sin produksjon. Her vil politikerne ha en rolle i å utforme virkemidler til å dulte næringen i ønsket retning.
Hvor går veien nå?
Politikerne sliter med å finne gode virkemidler for på en effektiv måte å balansere hensynene til ambisjoner om økt produksjonsvekst med krav/ønsker om økt bærekraft og forbedret fiskevelferd i havbruk. Det er åpenbart et behov for mer kunnskap om hvordan finne gode mekanismer og insentiver for å vri produksjonen i en ønsket retning.
Lakselus er et godt eksempel hvor vi mangler kunnskap om hvordan utforme effektive reguleringer. Trafikklyssystemet er ikke effektiv nok for å kunne levere på samfunnets forventninger. Luseforskriften tar ikke i tilstrekkelig hensyn til oppdrettsfiskens velferd og helse, og er heller ikke tilstrekkelig effektivt for å vri et rødt produksjonsområde til grønt. Barriereteknologi er det tiltaket som har størst dokumentert effekt på lakselusspredning, men det er i dag ikke lønnsomt for enkeltbedrifter å anvende i matfiskproduksjon, selv om det kanskje er det fra samfunnets ståsted. Dypdrift er en lovende teknologi, men kan ikke brukes på alle lokaliteter og krever økt kunnskap om vannkvaliteten på dypet.
Havbruksutvalget har foreslått en potensielt veldig nyttig mekanisme for redusert miljøavtrykk, nemlig miljøfleksibilitet, men forventningene er at en slik ordning vil neppe ha effekt før nærmere 2030 når den inngår i en langdryg prosess med Stortingsmelding, forskrifter osv. Men jeg kan ta feil. Lakseskatten ble implementert med rekordfart. Fra den ble annonsert september 2022 til den kom i forskrifts form i 2023 tok det under ett år. Fra pressekonferansen på Blaafarveværket til skatten var virksom tok rundt 3 måneder. Der det er vilje er det en vei!
For ordens skyld: Misund er utdannet havbruksbiolog og bedriftsøkonom, og jobber som professor i bedriftsøkonomi ved avdeling for regnskap og rettsvitenskap ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger. Han har også en 20%-stilling ved Veterinærinstituttet. Misund er involvert i forskningsprosjekter finansiert av NFR, EU, FHF, Vestland fylkeskommune og offshorenæringen. Misund har utført utredningsoppdrag finansiert av aktører i havbruksnæringen.
