Takk for et veldig informativt svar fra svineindustrien med Eli Gjerlaug Enger i spissen, samt skryt for innsatsen vi i Akvafuture legger ned med lukkede merder. Jeg avventet svar i håp om at et av fôrselskapene kastet seg inn i debatten, men jeg får gjøre et forsøk selv.
Jeg får unødig skryt for min kunnskap om landindustrien: Her har jeg lånt en tabell fra en oppdretterorganisasjon. Det samme gjelder innholdet i de forskjellige fôrene til proteinkilder hvor min kunnskap kommer til kort, enn så lenge. Det virker intuitivt for meg at et vekselvarmt dyr som flyter vil ha lite behov for vedlikeholdsernæring, og fôret i stor grad går til vekst (… og dødfisk). Så er det mange nyanser i ingrediensene i fôret og logistikken. Men jeg takker innstendig for gode argument i den vedvarende diskusjonen med min kjæreste som jeg prøver å få til å spise kjøtt.
Som Gjerlaug Enger påpeker kan målrettet arbeid forbedre bærekraften. Det fokuseres en del på avl, men allerede med dagens genetikk og håndverket på merdkanten mener vi mye kan gjøres. Noen små forbedringer i enkelte parameter gir store totalutslag, dette har jeg forsøkt å justere gitt rammeverket Enger presenterte.
Fôrutnyttelse
Når oppdrettere seg imellom sammenlikner fôrfaktor er dette den biologiske fôrfaktoren. Denne trekker fra fôret som har gått til fisken som har dødd. I Akvafuture fokuserer vi på økonomisk fôrfaktor, som er alt fôr inn versus fisk til slakt. Siste utslaktet generasjon hos Akvafuture ligger på 1,12x i økonomisk fôrfaktor (Bransjen ligger i snitt på 1,3x).
Her vil jeg si vi har ytterligere forbedringspotensial. Vi hadde høy dødelighet i sjø på denne generasjonen på 6,3 %. Dette skyldes «svak» smolt inn, og 83 % av dødeligheten var første måned i sjø (vi har ikke eget smoltanlegg og må kjøpe fra ekstern). Resterende 17 % døde underveis i produksjonen, 1,1%p dødelighet. Over en tredjedel av dette skyldes den ene sorteringen vi hadde underveis.
Til sammenlikning kommer 88 % av den gjennomsnittlige dødeligheten i Norge etter første måned i sjø. Snittvekten på dødfisken for vår generasjon var bare 612 gram, for gjennomsnitt i Norge har jeg fått fortalt at denne er rundt 2 400 gram i sjø. Dette slår kraftig ut i forskjellen på økonomisk og biologisk fôrfaktor, for næringen er den cirka 0,15x, for Akvafuture er den 0,015x. Dette slår ut i bærekraften i produktet.
Norsk Fiskerinæring 2021/8 hadde følgende oppsummering av de norske tallene: Hvor grafen til venstre viser hvor mange millioner fisk som dør etter X måneder i sjø. Til høyre vises hva dette innebærer i Klimagassavtrykk for de samme månedene.
Forbedringspotensial: høyere spiselig andel og mengde dødfisk
Gjerlaug Enger refererer til Sintef som benytter 45 % spiselig andel for laks. Jeg finner ikke gode tall på dette, men for meg virker dette lavt. I alle fall potensialet i hver enkelt fisk, men kanskje dette fordrer forbedring av biologi som lar oss ta opp slaktevekten og kvaliteten. I gjennomsnitt slaktes den norske laksen på rett over 5 kilo, vår siste generasjon gikk ut på nesten 7kg i snitt. Videre hadde vi 96 % superior i snitt inn på slakteri og lite går dermed bort i bortskjæring av sår. Ifølge Mowi sin industry handbook ligger andelen filet på 56-64% av levende vekt, nesten på nivå med grisen.
Med utgangspunkt i rammeverket til Sintef/Gjerlaug Enger blir da regnestykket noe annet om en legger til grunn en spiselig andel på 60%:
4,8kg CO2-ekv. per kg laksefilet justeres da til 3,6kg [4,8kg/ (60%/45%)=3,6kg]
Noe som begynner å nærme seg grisen på 3,3kg. Men ved å hensynta dødelighetsraten Akvafuture har levert på våre siste fem generasjoner kan tallet justeres videre, ved en økonomisk fôrfaktor på 1,1:
3,6kg CO2-ekv. per kg laksefilet justeres da til vel 3kg [3,6kg* (1,1x/1,3x)=3,05kg]
Men som Gjerlaug Enger påpeker benyttes et mer høyverdi fôr til laksen. Ifølge fôrselskapet er det teoretiske potensialet i fôret en fôrfaktor på 0,95x. Da blir potensialet:
3,6kg CO2-ekv. per kg laksefilet justeres da til 2,6kg [3,6kg* (0,95x/1,3x)=2,6kg]
Så selv om laksen i snitt kanskje har mistet topp-plasseringen blant proteinkilder, har den egenskaper som gjør at vi med god oppdrettspraksis bør kunne ligge i tet, med dagens genetikk.
Beklagelse for referanse til avlusningslekteren
Jeg ønsker også å beklage bruken av ordet «avlusningslekter» i mitt innlegg, her burde jeg heller skrevet avlusningsoperasjon. Jeg vil på ingen måte antyde at de ansatte på lekteren som avluset på første lokalitet med PD her på Helgeland ikke har gjort en god rengjøringsjobb eller ikke har vært skånsom med fisken. De har helt sikkert gjort det absolutt beste med det utgangspunkt de ble gitt. Mitt poeng var at stresset vi påfører laksen vår med enhver håndtering bør reduseres. Det er oppdretter som er dyreeier, og det er vårt ansvar å planlegge at fisken blir godt ivaretatt.
På denne lokaliteten var første behov for avlusning etter 10 måneder i sjø. Noe tilsvarende vil jeg anta det var på forrige generasjon her også. Under operasjonen har det oppstått akutt dødelighet. Latent i fisken har det ligget smittestoffer som med en stresset og sårbar fisk har overvunnet immunforsvaret og ført til utbruddet. Til mitt poeng i forrige innlegg ville sannsynligvis ikke fisken hatt behov for avlusning om den hadde stått til 1kg i lukket merd først. Da ville den heller blitt slaktet på avlusningstidspunkt og utbruddet kunne «med god sannsynlighet» vært unngått.
