- I diskusjonen rundt havbruksnæringens miljømessige bærekraft er det en ting som er avgjørende; forskningsbasert dokumentasjon. Nå foreligger en ny rapport som sammenstiller kunnskap og drøfter havbruksnæringens miljømessige bærekraft, skriver Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) på sine nettsider.

FHF har finansiert rapporten som er skrevet av forskerne Atle Guttormsen, professor ved NMBU, Frank Asche, professor ved Universitetet i Stavanger og Ivar Pettersen, seniorådgiver ved NIBIO og førsteamanuensis ved NMBU.

- Næringen skaper, som alle andre matproduserende næringer, miljømessige utfordringer. I et større perspektiv må disse miljømessige utfordringer ses som relativt små og dels ubetydelige i forhold til de bidrag næringen gir direkte til verdens matproduksjon og de indirekte bidragene den gir gjennom teknologi- og kunnskapsutvikling til nytte for andre oppdrettsarter og gjennom bedre folkehelse ved å tilgjengeliggjøre fet fisk for konsumentene, heter det i rapporten.

Pionernæring
Det påpekes også at norsk laksenæring var en pionernæring i forhold til oppdrettsproduksjon. Etter hvert som produksjonen økte og anleggende ble større, dukket en rekke nye utfordringer opp i form av sykdom, rømming og utslipp.

- Disse utfordringene burde kanskje ikke være en overraskelse gitt at landbruket har møtt og lært seg å håndtere dem, og i stor grad har laksenæringen opparbeidet seg kunnskap til å også gjøre det, skriver forskerne.

De mener at som i landbruket har en også lært at miljøutfordringer ikke respekterer grenser, og at et godt forvaltningssystem er viktig for miljømessig bærekraft.

- Norsk laksenæring har vist betydelig løsningsevne i forhold til å ta i bruk ny kunnskap og å tilpasse kunnskap fra landbruket. Dette har gjort at laksens miljøpåvirkning per kilo produsert har blitt betydelig redusert. Den store produksjonsøkningen har imidlertid gjort at noen miljøutfordringer fremdeles er uløste. Spesielt viktig er påvirkningen på villaksen gjennom lakselus og rømming. Det er mye som tyder på at oppdrettsnæringen her både kan og bør bli bedre, skriver de.

De mener samtidig at det også er urimelig om oppdrettsnæringen i for stor grad skal stå til rette for andres synder.

- Det er utbredt enighet i dag om at det først og fremst er laksestammer som allerede er svake hvor rømt oppdrettslaks og lakselus kan ha stor påvirkning, skriver de.

Må sammenligne alternativer
I rapporten pekes det også på at i et større perspektiv gir all matproduksjon negative miljøkonsekvenser.

- Gitt at forbrukere som konsumerer laks gjør det som et alternativ til andre former for mat, så er den totale miljøkonsekvensen av lakseoppdrett summen av miljøkonsekvensene av å produsere en porsjon laks minus summen av miljøkonsekvensene av å produsere den alternative maten. I et slikt perspektiv er den totale miljøkonsekvensen av laksenæringen betinget av miljøkonsekvensen av alternative matkilder, mener forskerne.

De skriver at oppdrettslaksen har betydelig mindre miljøkonsekvenser i form av CO2-utslipp enn rødt kjøtt som storfe og gris og er på omtrent samme nivå som kylling og fisk fanget med aktiv redskap som trål, men har større miljøkonsekvenser enn fisk fanget på passiv redskap og grønnsaker.

- Gitt at forskjellige former for kjøtt er de mest nærliggende substituttene for laks, vil da miljøeffekten av laks i verste fall være nøytral og, så lenge noen av alternativene er rødt kjøtt, vil den faktisk kunne være positiv, konkluderer de.

Bidrar med verdiskapning
Forskerne skriver videre at Brundtlandkommisjonen vektlegger også bærekraft i en økonomisk og en samfunnsmessig dimensjon i tillegg til miljømessig bærekraft. Dette innebærer at et samfunn kan måtte gjøre avveininger mellom de forskjellige kriteriene.

- Den sterke veksten i lakseproduksjonen er en klar indikasjon på at næringen har vært økonomisk bærekraftig og dermed bidratt med verdiskaping i både lokalsamfunn og det norske storsamfunnet. Det er også dokumentert betydelig ringvirkninger fra oppdrettsnæringen i form av arbeidsplasser direkte og i leverandørbedrifter, spesielt i mindre samfunn langs kysten, og det er følgelig klart at næringen bidrar til samfunnsmessig bærekraft både direkte og indirekte gjennom avledede aktiviteter og skattebetaling, skriver de.

Den samfunnsmessige bærekraften må imidlertid nyanseres med at næringen båndlegger areal og ressurser i konkurranse med annen næringsvirksomhet og begrenser utøvelsen av denne.

- I sum er det helt klart at norsk oppdrettsnæring er en svært effektiv matproduksjon som ut fra de kriterier vi kan dokumentere, er fullt ut konkurransedyktig i et miljø- og bærekraftperspektiv, konkluderer forskerne.

Hele rapporten kan du lese her.