Reportasje

Dette intervjuet ble publisert 9.september i år. I romjulen gir vi leserne våre et gjensyn med noen av våre mange reportasjer fra året som gikk.

– Vi og Kvarøy Fiskeoppdrett er så vidt jeg vet de eneste tradisjonelle familieselskapene i laksenæringa som også satser landbasert. Vi har 30 års erfaring med dette som vi nå tar videre, i motsetning til start up-selskaper, sier Storholm til IntraFish.

Hun er ett av de nye ansiktene i laksenæringa i nord, men ikke riktig helt ny. Linda Storholm er kommunikasjonsansvarlig i landbasertselskapet Gigante Salmon og altså andre generasjon oppdretter. Faren Bjørnar Storholm, som gikk bort i 2013, var medeier i Gigante-konsernet sammen med Kjell Lorentsen.

Gikk på børs i fjor

Gigante Salmon er et datterselskap Gigante Havbruk. Morselskapet eier 61 prosent. Nyskapningen debuterte på lillebørsen Euronext Growth i Oslo i juli i fjor.

LINDA STORHOLM
  • Alder: 45
  • Stilling: Kommunikasjonsansvarlig (CCO) i Gigante Salmon
  • Utdanning: Bachelor i Fiskeri- og næringsmiddelteknologi, og to tredeler ferdig med en master i kommunikasjonsledelse ved BI
  • Sivil status: Gift, sønn på 15
  • Bosted: Bodø
  • Oppvokst: Berg i Sømna kommune, lengst sør på Helgeland
  • Linda, hennes mor og bror eier til sammen 20 prosent av Gigante Havbruk, som driver med fiskeoppdrett i regionene Salten og Helgeland i Nordland. Lorentsen-familien eier resten.

Prosjektet er lakseoppdrett på land, og om ett år vil den første smolten svømme i anlegget på Lille Indre Rosøy i Rødøy kommune på Helgeland. Et annet prosjekt befinner seg i planprosess. Det kan bli bygd på Feøya i Gildeskål, ikke langt fra fylkeshovedstaden Bodø.

I mars meldte IntraFish at selskapet allerede leverte overskudd og det på null i omsetning. Underet kunne forklares med finansinntekter og utsatt skattefordel etter emisjonen ved børsnotering.

Varige arbeidsplasser

– For oss er det overordnet å bygge varige arbeidsplasser i kystsamfunnet vi har vår virksomhet i. Det betyr at vi må engasjere oss i lokalsamfunnene der vi driver. Og det er ikke av snillisme; det er strategisk viktig for oss med gode kystsamfunn i nord. Den sosiale bærekraftsdimensjonen er avgjørende for å lykkes, også med den økonomiske og miljømessige. Vår plan er å være i Rødøy også om 20 år og enda lengre, sier Storholm til Intrafish.

Ei hel helg hvert år i juni samles alle på eiersida i Gigante Havbruk, det vil si partnere, barn og alle generasjoner i familiene, til generalforsamling. Da besøker de også noe av virksomheten sin, som her på Salmon Center Gildeskål. Foto: Privat

Hun illustrerer utfordringen med følgende eksempel:

Når et it-selskap på Oslo vest ansetter folk, trenger ikke arbeidsgiver bekymre seg for hvor den nyansatte skal bo, eller om det finnes skole og fritidsaktiviteter for ungene, eller om ektefellen vil finne jobb.

– Men å bo i distriktet krever noe annet, også av oss som ansetter. Vi må ha i bakhodet at den vi ansetter skal bygge et godt liv for seg sjøl og familien på dette stedet. Så vi må også prøve å bidra der vi kan, sier hun.

Storholm er opptatt av kystkulturen og de folkene som har levd av havet i generasjoner.

– Vi er etterkommere av fiskerbønder langs kysten av Nordland, og nå tar vi den tradisjonen videre med å dyrke havet og skape gode arbeidsplasser og liv langs kysten, sier hun.

Slik tenker Gigante Salmon at anlegget deres på Helgelandskysten vil ta seg ut. Illustrasjon: Gigante Salmon og Boarch.

Raske penger

– Er det slik dere oppdrettere skal tjene raske penger?

– Vi er ikke her for å sprenge ut en holme og tjene raske penger. Vi kommer herfra og har ikke tenkt oss noen steder, så vi bygger langsiktige, varige arbeidsplasser. Samtidig er det klart at for å skape noe og utvikle denne bransjen, så må vi tjene penger. Jeg er oppvokst i en helt annen økonomisk virkelighet enn vi ser nå, og er veldig klar på at økonomien må være bærekraftig om vi skal lage varige arbeidsplasser, sier hun.

– Hvordan opplever du kritikken av næringa?

– Det er alltid nyttig at folk med et annet ståsted ser hva du gjør. Mye av kritikken næringa møter, er både berettiget og relevant, og har gjort oss bedre. På den andre sida er noe av kritikken for unyansert eller ensidig. Det oppleves urimelig at jeg må «svare for» rømming, dødelighet eller medisinbruk i hele næringa når jeg møter folk. Jeg har aldri kritisert gårdbrukere jeg kjenner for at det skjer dyretragedier i norsk landbruk, men som fiskeoppdretter er jeg forventet å svare for dårlige forhold hos andre, sier Storholm.

Linda Storholm sammen med mannen sin, Jim-Børre Andreassen. Han er ivrig seiler. Bildet er tatt da de seilte rundt Spitsbergen i august 2019. Foto: Privat

Hun legger noe av skylda på media, som ofte videreformidler gjennomsnittstall for en hel bransje, eller de aller verste tilfellene, når fiskevelferd eller rømming får omtale.

– Lokale medier bruker gjennomsnittstall for hele landet; de går ikke inn i statistikken og ser hvordan vi driver i Nordland eller Salten, noe som kunne gitt et annet og mer nyansert bilde. Kritiser oss gjerne, men ikke uten grunn, sier hun.

Aksept

Storholm mener at laksenæringa blir sett tettere i kortene enn andre næringer.

– Det er ingen annen norsk mat enn laksen som får omtale i rikspressen når vitenskapskomiteen for mat og miljø har sjekket om den er trygg. Vi får årlige oppdateringer gjennom NRK og VG på om laksen er trygg å spise, men jeg har ikke sett tilsvarende for egg, eller havre, sier hun.

I tillegg irriterer det henne at ikke alle vet at bruken av antibiotika i oppdrett er minimal, langt lavere enn i norsk landbruk, der den også er lav.

Linda Storholm på besøk på småskalaanlegget hos Gildeskål Forskningsstasjon. Foto: Privat

Hun er vokst opp i en jordbrukskommune på grensen til Trøndelag.

– Jeg heier på norsk landbruk, og er heldig som er vokst opp så tett på primærnæring og matproduksjon. Vi er sykt heldige i Norge som har et landbruk som er så god på dyrevelferd, og der medisinbruken er lav sammenliknet med andre land. Norske produkter er av første klasse, sier hun.

– Jo, men en sier at både landbruk og havbruk ødelegger naturen?

– Isolert sett ville det vært best for naturen at det ikke bodde mennesker her. Men siden jordbruksrevolusjonen har vi dyrket jorda, og nå havet, og da må vi gjøre det med de forutsetningene som ligger her og på en sånn måte at vi ikke ødelegger muligheten til et godt liv for de generasjonene som kommer etter oss. Også blir jeg litt oppgitt over at mange har større aksept for hyttebygging i urørt natur enn matproduksjon, sier hun.

Storholm mener at Nord-Norge har et fantastisk utgangspunkt for bærekraftig matproduksjon:

– Det er jo ikke akkurat været som gjør at det bor folk her! Historisk bosatte folk seg der det var ressurser som kunne gi dem et levebrød, ikke der det var best internett. Her nordpå er det mineraler, energi og fisk som er våre fortrinn, og det vi har levd av og med til alle tider. I Bodø er vi så heldige at vi hver eneste dag ser over til Burøya og sildoljefabrikken der, som en daglig påminnelse om hvorfor Bodø ble by, og hvorfor vi er her. Noen syns det er stygt å se på, men vi må akseptere at verdiskaping setter spor, og samtidig ta ansvar for at sporene blir så små som mulig.

Skyte og sprenge

– Og nå skal dere på land og skyte vekk toppen av holmer for å hule dem ut og lage bassenger av dem. Ikke alle er glade for det. Nå er det din jobb å forsvare prosjektet?

– Jeg skal ikke bare forsvare det. Jeg syns det er en god idé, og står for det vi gjør. Vi tar ikke lett på det å ta i bruk uberørt natur, så oppsiden i et sånt prosjekt må være veldig god for å kunne forsvare det.

Utbygging av landbasert lakseoppdrett på Lille Indre Rosøy i Rødøy kommune på Helgeland. Foto: Gigante Salmon

Og trekker pusten for å ramse opp det hun mener er de viktigste fordelene med anlegget:

– Vi tar kontroll på alle parameterne som gir den beste fiskevelferden, vi unngår avlusing av fisken, og mer enn halvparten av utslippene samles opp og brukes til andre industrielle formål. I tillegg bruker vi arealet effektivt: på den lille holmen på 28 mål vil vi produsere like mye laks per år som på cirka 7,7 ordinære sjølokaliteter, sier hun.

Dårlig på kommunikasjon

– Verden ser annerledes ut når man snakker med oppdrettere enn med folk flest. Hvorfor?

– Næringa vår har nok vært for dårlig til å fortelle omverdenen hva vi driver med. Vi er fortsatt ei ung næring, og folk flest har ikke nok kunnskap om oss, og samfunnsdebatten har tidvis vært basert på antakelser og feilinformasjon. At enkelte fortsatt påstår at det brukes mye antibiotika i norsk laks, er en indikator. Vi har kanskje vært for produksjonsorientert, og det er nok ganske typisk for en bransje i utvikling. Samtidig har vi sett at storsamfunnet setter større krav til åpenhet i alle bransjer.

Kommunikasjonseksperten i Gigante snakker seg varm. Før IntraFish avbryter, sier hun at et typisk kjennetegn ved kommunikasjonsarbeid er at det kun blir lagt merke til når det ikke fungerer.

Dåpskjolen

Men egentlig var det musikklærer hun ville bli. Og deretter journalist. Cv-en er lang og kronglete, men ikke kjedelig.

Faren var opprinnelig sjømann (maskinist). Det var slik han traff Kjell Lorentsen. De havnet i samme båt på loddefiske i Barentshavet.

Heime på Berg satt mamma Bodil med Linda på fire, og nyfødte Arve som skulle døpes når pappa kom heim fra fiske. Men vinteren 1982 var været så dårlig at det varte og rakk før loddekvota var tatt. Babyen vokste, og Bodil måtte utvide den heklede dåpskjolen hele to ganger mens hun ventet på at Bjørnar kom heim og det kunne arrangeres barnedåp.

Lindas barndomsheim ligger i Sømna som er Nord-Norges største landbrukskommune. Heimefra hadde de utsikt til fjellet Torghatten.

Linda Storholm framfor Salmon Center i Bodø, der det er visningssenter og der 25 lakseselskaper har kontor. Foto: Bent-Are Jensen

Med oppdrett i blodet

Faren begynte med østersoppdrett da hun var fem. Friperiodene fra jobben på sjøen brukte han til å vaske og skrubbe østers på anlegget som lå i vika nedenfor barndomsheimen. Da hun var åtte, begynte han å planlegge settefiskanlegg for laks, og i 1987 kom den første påvekstyngelen til Leirågasmolt i Brønnøy. Da var hun ti år.

Man kan si at hun kom til å følge hans fotspor, men ikke helt, og slett ikke i samme rekkefølge.

Fra blå til grønn?

Da hun var 17 og på videregående, ble hun med på å starte lokallag av Vefsn Unge Høyre.

– Unge Høyre! Du hadde ikke noe bedre å ta deg til?

– Ha-ha. Jeg gikk frikete kledd den gangen og så vel ut som venstreorientert ungdom flest, men politisk var jeg blå. Jeg var ikke redd for å stå aleine. Heime var det alltid forventet at jeg skulle argumentere for egne standpunkter. Jeg var ja til EU på ungdomsskolen, og jeg kan fortelle deg at det ikke var mange ja-folk i landbrukskommunen Sømna den gang. Seinere ble jeg nei. Nå er jeg tja. Partipolitisk har jeg stemt på nesten hele skalaen, men har mine klare prinsipper i bunn, sier hun.

Musiker

På musikklinja på videregående i Mosjøen var hovedinstrumentet hennes piano. Deretter ble det påbegynt musikk grunnfag ved Universitetet i Oslo. Noen år seinere jobbet hun som produsent (en slags organisasjonssekretær) ved Nordnorsk Jazzsenter.

Hun har spilt i korps en stor del av livet. Instrumentet er baryton (en type horn av messing).

Planen var å bli musikklærer.

– Men da jeg fylte 20, var det ikke artig å øve lenger. Jeg fant ut at det ikke var dette jeg ville, sier hun.

Assortert utvalg

Veien ble kronglete: Vikarlærer, kokk, servitør, leder av studentorganisasjonen i Bodø på heltid, administrasjonskonsulent ved Studentsamskipnaden, studier i fiskeri- og næringsmiddelteknologi i Bodø, og seinere ved BI: PR-ledelse og strategisk kommunikasjon, identitet og merkevarebygging.

Underveis var hun driftsleder ved det tidligere lakseslakteriet Gigante Fiskekroken i Meløy, det vil si i Åmøyhamn. På samme tomta eksperimenterer nå Torrissen-familien med å produsere laksefôr av fluelarver.

Norges første og eneste i oppdretter av svarte soldatfluelarver, Ecoprot, holder til i Codfarmers’ nedlagte fabrikk i Åmøyhamn i Meløy kommune på Helgeland. På denne tomta lå slakteriet til Gigante Fiskekroken. Foto: Ecoprot

Så i to år jobbet hun som prosjektmedarbeider i Fish Farm International, et konsulentfirma i Gigante-familien.

Men så ville hun bli journalist – og det ble hun i ti år. Først i Helgeland Arbeiderblad (nå Helgelendingen), så i Avisa Nordland og til slutt i High North News, et nettsted hun var med på å starte sammen med den kjente journalisten Arne O. Holm.

Hun har bodd i Bodø siden 1999, med unntak av fem år på Sømna der hun fikk barn, og jobbet med settefiskprosjekter gjennom Fish Farm International, og i avis.

I Gigante Salmon begynte hun i fjor, etter først å ha smakt på jobben som prosjektmedarbeider og samfunnskontakt i andre selskaper i Gigante-familien.

Skryt

– Hvem fortjener skryt i sjømatnæringa? Du får bare én person og ingen i eget firma.

– Jeg MÅ få nevne to: Både Egil Kristoffersen & Sønner og Lovundlaks. Begge aktørene har over tid vært veldig flinke til å formidle hva de jobber med. De er veldig gode ambassadører for lokalt eide familieselskaper, som det finnes mange av i Nordland, sier hun.

Egil Kristoffersen & Sønner ledes av ei dame: Daglig leder og majoritetseier Eva Kristoffersen. Foto: Silje Helene Nilsen

– Hva vil du gjøre hvis du blir fiskeriminister?

– Gjøre noe for å redusere den politiske risikoen næringa står i: Med andre ord jobbe for at rammebetingelsene er forutsigbare, også på veldig lang sikt.

– Hvilke fritidsinteresser har du?

– Jeg trener to dager i uka, liker å lese og følge med i samfunnsdebatten. Jeg liker å gå på konserter i ulike sjangre, og koser meg på fotballkamp på Aspmyra. Har også tre fugler, hvorav en hypersosial undulat som skal koses med, sier hun.

I Bodø har hun i engere kretser markert seg som medlem av quiz-laget Roald Aas.

– Hvorfor det navnet?

– Jo, han var den evige toer, en skøyteløper som aldri vant, bare nesten. Nå har vi det beste quiz-laget, men vi kan ikke skifte navn bare av den grunn, ler hun.

– Hva var din siste kulturopplevelse?

– Det var dessverre ingen god en, jeg var på Aspmyra og så Bodø/Glimt-Molde.

Laksekamp med Bodø/Glimt. Oppdretterne i fylket sponser laget. Foto: Bent-Are Jensen

– Hvilken bok leste du sist?

– «Vippepunktet» av Malcolm Gladwell.

– Hvilken type musikk liker du?

– Jeg liker både rytmisk og klassisk. Jeg var ung på 90-tallet, så Suede er nok favorittbandet, men de har tidvis sterk konkurranse fra både Beethoven, Taylor Swift og Madonna.

– Hva skal du gjøre til helga?

– Jeg skal være heime. Det blir nok mest husarbeid, er jeg redd, men satser på litt gaming eller TV-tid med tenåringen også.

_________________________________________________________________________________________________________________

Har du lyst til å lese flere saker fra sjømatnæringa? Prøv et abonnement på IntraFish - kun kr. 1 første måned - registrer deg her!