Stilling: Fagsjef for miljø og helse i Sjømat Norge
Utdannelse: Veterinær ved Norges veterinærhøgskole og mastergrad i entreprenørskap og innovasjon ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
Bosted: Oslo
Sivilstatus: Samboer og barn
Det er snart to år siden Karoline Skaar Amthor begynte i jobben som fagsjef for miljø og helse i Sjømat Norge. En stilling som er ganske annerledes fra jobben hun hadde som veterinær langs Helgelandskysten i Nordland.
Hun hadde et håp om å bidra med praktisk kunnskap fra merdkanten inn i de byråkratiske og politiske beslutningene.
– Det er kanskje et litt hårete mål, men hvis jeg med min kunnskap kan bidra til å løse en liten bit, så er det motivasjon nok for meg. Rett og slett ta merdkanten litt nærmere byråkratiet, sier fagsjefen til IntraFish.
Hun er helt overbevist om at produksjon i åpne merder i sjø er den beste måten å produsere laks og ørret på, men at et lappeteppe av ulike teknologiske løsninger som både lukket, semilukket og lengre produksjonstid på land vil være sentralt for å løse ulike utfordringer knyttet til spesifikke områder.
– Ved å ta i bruk kunnskap og teknologi vi har i dag er det mulig å få det til på en fornuftig måte uten at det skal ha store påvirkninger på miljøet og laksefisk. Man har jobbet med utfordringene i lang tid der knuten stadig blir strammere, og den kan være vanskelig å løsne på.
Amthor mener gode rammer for næringen er helt sentralt for å kunne løse de utfordringene man står overfor.
– Jeg tror mye handler om å gi rom for å bruke den kunnskapen vi har, og de erfaringene vi har gjort oss, men også det å klare å tenke nytt. Det kan være tunge prosesser, men jeg syns det er veldig spennende å jobbe med.
Havfrue eller veterinær
Fagsjefen for miljø og helse er vokst opp i Asker på Østlandet, og mener det der ikke er gitt at man automatisk får interesse for havbruk. Én ting var imidlertid sikkert:
– Som liten skulle jeg enten bli havfrue eller veterinær, konstaterer Amthor.
Hun forteller at hun alltid har hatt en fascinasjon for havet og livet under overflaten, men det var først da hun var på besøk på et anlegg i studietiden på Veterinærhøyskolen at hun fikk mersmak på oppdrettslaksen.
Senere tok hun en mastergrad i entreprenørskap og innovasjon ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Der skrev hun en oppgave om etablering av selskaper basert på forskning innen akvakultur.
– Da begynte ballen for alvor å rulle, sier hun.
Etter studiene fikk hun seg jobb ved Helgelandskysten.
– Som veterinær hadde jeg jo erfaring, men jeg var helt blank på fisk. Å jobbe i grensesnittet mellom forskning og produksjon, og å ha tilsyn på anlegg med mye ansvar i forbindelse med ulike prosjekter var veldig gøy, forteller hun.
Amthor forteller at hun alltid har hatt et sterkt ønske om å bo i Nord-Norge, men beveget seg etter hvert sørover igjen.
– Man må vel bite i det sure eplet, og innrømme at man er søring, sier Amthor og ler.
– Jeg har fått sett veldig mye av kysten og ulike deler av produksjonen, så det å komme tilbake til Oslo og få lov til å jobbe med det jeg syns er mest spennende, er veldig gøy. Jeg får det beste fra to verdener, legger hun til.
Rockestjerner
Å pakke kofferten og flytte til det totalt ukjente er ikke fremmed for Amthor. Som 19-åring flyttet hun til Berlin og bodde der i ett år. Som halvt tysk hadde hun hørt mye om det pulserende livet i storbyen fra barndomshjemmet i Asker.
– Jeg fant fort ut at jeg ikke er en storbyjente. Jeg savnet fjell og fjord, og venner og familie hjemme. Det var fantastisk å være der, men jeg kjente at jeg ville hjem, sier hun.
I oppveksten var hun imidlertid mye på besøk hos besteforeldrene sine i Tyskland. I bagasjen hadde de alltid med fersk laks fra Norge.
– Jeg følte vi nærmeste ble behandlet som rockestjerner der vi kom med laksen. Jeg husker pappa dro ens ærend inn til Oslo for å kjøpe fersk lakseside pakket inn i avispapir. Besteforeldrene mine spurte alltid om vi hadde husket laksen, sier Amthor entusiastisk.
– Laks føltes på den måten som en del av den norske identiteten. Det kan hende det også har bidratt til å dra meg mot oppdrettsnæringen, sier hun.
Et vendepunkt i livet
I studietiden tilbrakte Amthor også et semester i Sveits. Hun tror det er viktig å utfordre seg selv med nye plasser og mennesker.
– Jeg er ganske ekstrovert, så jeg er glad i ukjente situasjoner. Jeg husker jeg satt meg tilfeldig ned en plass i kantina i Sveits, og havnet ved siden av en ganske anerkjent professor. Han syns jo det bare var hyggelig, men jeg fikk mange skråblikk fra andre litt høyere opp i systemet, forteller hun.
Hun må imidlertid innrømme at det har tatt noe arbeid å komme til et punkt der hun er blitt «tøff nok» til å gjøre slike ting.
Amthor stopper litt opp før neste setning kommer.
– Jeg skulle jo ikke bli så personlig, men da moren min døde av kreft i 2014 bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle være redd for noe. Man vet ikke hva som skjer rundt neste sving. Man kan godt bekymre seg eller være spent, men å tenke at man ikke får noe til er meningsløst. Det er nok det som ligger litt i bunn når jeg sier at jeg aldri skal takke nei til noe fordi jeg syns det er skummelt, eller ikke tør, sier hun.
Amthor forteller om en ubeskrivelig sorg da hun mistet moren sin. En sorg som nærmest kan ta knekken på én om man ikke klarer å plukke seg selv opp.
– Mamma var jo en av mine aller nærmeste. Det å klare å gjøre den sorgen om til handlekraft framfor handlingslammelse har nok gjort at jeg ble litt mer uredd, sier hun.
Det har senere ført til at hun har takket ja til flere ting. I 2017 ble hun blant annet styremedlem i Youngfish, et nettverk for unge i sjømatnæringen, og senere styremedlem i Tekna, en fagforening for teknologer og naturvitere med mastergrad.
På hjemmekontor med en firbeint venn
De to årene Amthor har jobbet som fagsjef for miljø og helse i Sjømat Norge har hun stort sett tilbrakt på hjemmekontor under koronapandemien. Den siste tiden med en firbeint bestevenn.
– Han er en engelsk setter på 15 uker. Jeg er vokst opp med hund, og har hatt lyst på hund lenge. Nå lå alt endelig til rette for å skaffe seg hund. Det er en stor glede og mye jobb, sier hun.
Amthor og familien har hytte på fjellet, og med tiden har hun et ønske om å stille til jaktprøve med den firbeinte vennen.
– Jeg er ikke nødvendigvis så opptatt av å skyte, men det er noe helt annet å gå med en hund som bruker instinktene sine og som du har et godt samspill med.
