Oppvokst på fjellgård – laksen var aldri langt unna

Erlend ble født på Voss i Hordaland 24. mai 1992. Han vokste opp på familiegården-Eide i Hålandsdalen i Fusa kommune. De fleste Vestlendinger er kjent med plassen, mest sannsynlig som en følge av påtvunget leirskole i tidlig alder.

Han er nest eldst i en søskenflokk på fire. Sammen med storebror Sondre Eide og mor, Randi Herre Eide, kontrollerer Erlend familieselskapet Eide Fjordbruk.

– Hvordan var oppveksten i Hålandsdalen?

– Jo, den var fin den. Jeg vokste opp på en fjellgård i Hålandsdalen med sauer, mye skiskyting og fiskeoppdrett. I helgene var vi ofte ute i Kvinnherad på Varaldsøy på anlegget vårt der. Da bodde vi i campingvogn mens vi var med på merdkanten om dagen, sier Erlend.

Vintrene gikk for det meste til skiskyting i Erlends barndom og ungdomsår. Han har blant annet vunnet Vestlandsmesterskapet i sporten syv ganger.

Erlend konkurrerte ikke med og mot Sondre, som også er en tidligere skiskytter. Storebror var i en annen aldersklasse. Han konkurrerte derimot med Vetle Sjåstad Christiansen, som er landslagsløper i dag.

– Det gikk ganske bra, men da jeg ble 15–16 år gammel fikk jeg kyssesyke. Så knakk jeg hoften. Så måtte jeg operere leggene. Da gikk det gradvis nedover. Leggene måtte jeg operere fordi muskelhinnen ble for liten i forhold til muskelen, så det ble en krampegreie.

Men i ettertid er han glad dette skjedde. Det gjorde at han kunne konsentrere seg om karakterer og studier.

Røktet fisk i ung alder

– Hva var oppgavene dine da du var ute på oppdrettsanlegget i ung alder?

– Nei, det var alt fra å skremme vekk tyske sportsfiskere, til å røkte fisk. Jeg husker jeg hadde en liten knallpistol for å skremme unna tyskerne. De kom litt nærme oppdrettsanleggene våre fra tid til annen. Det er en slik 100-metersregel som de ikke alltid overholdt, sier Erlend.

Han forteller at han var veldig ung på tidspunktet, men allerede da snakket familien om laks og røkting rundt middagsbordet og på bilturer.

– På vei til skirenn i helgene gikk det alltid med tid til å selge fisk. Det skjer alltid på fredagen. Så jeg har lyttet til mange salgsprosesser i bilen på vei til konkurranse.

– Forsto du greien på tidspunktet da?

– Ja, jeg forsto det at en femtiøring her og en femtiøring der hadde innvirkning på inntektene totalt sett og at dette var en spennende næring.

– Var det far som tok seg av salget?

– Ja! Men mor var med og holdt struktur. Hun er veldig flink faglig sett. Faren min er, eller var, flink med veldig mye. Mamma var den organiserte som holdt orden i selskapet, mens pappa utførte.

Ville holde på med marin teknologi

Som elev hadde Erlend et konkurranseinstinkt. Om det var en kommende prøve, ja så jobbet han målbevisst mot den.

– Jeg var nok mer ivrig på skiskyting i begynnelsen. Heldigvis tok sykdom og skade over etter hvert, slik at jeg begynte å konsentrere meg om det faglige. På videregående begynte jeg å konsentrere meg mer om skole, sånn at jeg kunne komme inn på subsea-ingeniør i Bergen og masterstudiet i marinbiologi ved NTNU.

Subsea-ingeniørstudiet er et studium for teknologi, vedlikehold og drift innen subsea i Bergen. Erlend kom inn på studiet, men fant ut at han hadde liten interesse for faget. Da søkte han på masterstudiet i marinbiologi på NTNU.

– Da begynte jeg virkelig å interessere meg for det jeg holdt på med.

– Hva var det som appellerte med studiet?

– Det var studiemiljøet i Trondheim, men det var også fagmiljøet rundt akvakultur i byen som trakk meg dit. Den tverrfagligheten jeg fikk ved å være tekniker (teknolog) og deretter bli biolog, ga meg en bedre forståelse av sammenhengene mellom de to. Det inspirerte.

– Hvordan var studiemiljøet?

– Det var en engasjert gjeng, uten tvil. Mange av de jeg studerte med Trondheim, jobber i andre selskap i oppdrettsnæringen i dag.

– Møtte du andre studenter som også kom fra havbruksfamilier?

– Nei, ikke så mange. Det er ikke så mange igjen av oss familieeide oppdrettsselskaper. Det har jo vært mange familiebedrifter innen oppdrett, og det blir ikke flere av oss med årene, for å si det på den måten.

Røktet på studiet

Erlend forlot aldri helt familiebedriften da han studerte. Han jobbet nemlig i selskapet mens han tok fagbrevet sitt. Etter det, jobbet han en del om sommeren mens han studerte på NTNU. Det var ikke før 2017 at han trådte til i selskapet på fulltid.

– Det var for det meste røkting av fisk jeg holdt på med. Jeg begynte på bunnen med å vaske kar og slikt før jeg begynte å røkte. Jeg ble plassert i settefiskanlegget først og deretter kom jeg meg inn på matfisk etter hvert.

– Hva likte du best med jobben?

– Det var å fôre fisken. Og spesielt ørreten, den er det veldig artig å fôre. Du får god respons fra fisken. Erik Osland hadde et godt ordspill for å beskrive det – «Ørreten er som en fyrig italiener, mens laksen er som en blodfattig revisor».

Ble teknisk sjef i familiebedriften

Rett etter studiet i Trondheim trådte Erlend til som teknisk sjef i Eide Fjordbruk.

– Det var ganske enkelt fordi min far var syk. Vi visste at han sannsynligvis hadde få år igjen. Hvis vi ville overta bedriften, var det nå det passet. Vi hadde en brennende interesse av det, både jeg og broren min. Det var noe vi ville få til sammen. Han er jurist, økonom og har MBA i entreprenørskap og ledelse fra USA. Så har jeg bakgrunn fra innovasjon, teknologi og marinbiologi. Det er en veldig god kombinasjon, sier Erlend.

De visste at de en gang i fremtiden skulle overta bedriften. Erlend forteller at de ideelt sett skulle visst mer før de begynte, men det var en gang slik det ble. Samtidig er det mange styrker ved å komme inn tidlig i en bedrift med et innovativt syn på ting og et godt team rundt seg som balanserer bedriften, ifølge Erlend:

– Pappa var alltid opptatt av flinke folk, og det å ha et godt og dyktig team i Eide Fjordbruk. Det er veldig viktig. Så fikk jeg et par år sammen der far fremdeles var med i selskapet. Det ble en glidende overgang. Sondre noen år mer enn meg i den fasen siden han ble ferdigutdannet tidligere. Vi er privilegerte som har så mange flinke kolleger som vi jobber sammen med hver dag.

Oppdrettsgründeren, Knut Frode Eide, døde natt til 12. november i fjor.

Masteroppgaven ble til utviklingssøknad

Erlend er også en av få som kan fortelle at masteroppgaven hans på universitetet ble videreutviklet til en omsøkt utviklingstillatelse på vegne av Sintef og Eide Fjordbruk. Han er hjernen bak «Salmon Zero».

– Jeg begynte å jobbe på settefiskanlegg da jeg var 16 år gammel, og ble veldig fort interessert i vannrenseteknologi – hvordan man skaper best mulig forhold for fisken. Utviklingskonsesjonene skulle bekjempe de fem største utfordringene i oppdrettsnæringen. Jeg satt meg ned med far, Sintef og NTNU da jeg begynte på masteroppgaven min, og sa jeg ville lage et konsept som ville være ideelt med tanke på fiskehelse. Om man løser de utfordringene, løser man de andre utfordringene i næringen også. Samtidig vil konseptet muliggjøre nye areal for drift.

– Vi var først ute med et konsept som ville fungere som «samlebåndsproduksjon» i sjø. Det var slik Salmon Zero begynte. Vi tok utgangspunkt i fiskens beste.

– Da du gjorde masteren, tenkte du på at du ville gjøre det om til en utviklingstillatelse?

– Nei, egentlig ikke. Men det var såpass innovativt og lovende at Sintef ville være med, sammen med mange andre. Da søkte vi og kom oss inn i prosessen.

Konseptet Salmon Zero er et miljøvennlig, kostnadseffektivt og bærekraftig hellukket oppdrettsanlegg i sjø med full resirkulering av produksjonsvannet.

Fiskeridirektoratet har imidlertid vedtatt avslag på søknaden, med begrunnelse om at prosjektet ikke oppfyller kriteriet om betydelig innovasjon.

En variert arbeidsdag på merdkanten og kontoret

Erlend forteller at arbeidsdagen hans varierer veldig.

– Jeg prøver å komme meg ut på anleggene en til to ganger i uken. Jeg var faktisk ute på anlegg i går, oppi Nordhordland der vi har lokaliteter med tubenot. Ellers blir det mye kontorarbeid og møter.

Han er også daglig aktiv på Eide Fjordbruks dataplattform Clarify for å få siste status på fisken i merdene og miljøet den svømmer i. Han er også på utkikk etter nye sammenhenger mellom fisken og miljøet.

– Dette ser vi er svært nyttig å ta seg tid til. Hvorfor skjer det som skjer? Alt skjer av en årsak, og hvis ikke vi tar oss tid til å evaluere og lære av det vi gjør vi gjør, så utvikler vi oss ikke, sier Erlend.

Viktig teknologi for Eide Fjordbruk

Arbeidere i familiebedriften har en app installert på telefonen. Gjennom den, kan de overvåke miljøforholdene i merdene i sanntid. De kan se status på fisken minutt for minutt.

– Det har gjort det veldig mye enklere for oss, men også røkterne som står på merdkanten.

Erlend drar frem telefonen og klikker seg inn på appen. Med en erfaren hånd, klikker han seg gjennom en overveldende mengde med statistikk og informasjon om fôringsnivåer, temperaturer og oksygenkonsentrasjoner i vannet i merdene i løpet av høsten.

Han viser og forklarer hvordan han kan se om spesifikke lokaliteter har fôret fisken så langt i dag. Den siste oppdateringen i statistikken kom for mindre enn ti minutter siden.

Erlend går rett og slett rundt med en oversikt over hvordan fisken til Eide Fjordbruk har det i lommen.

– Jeg er inne på denne appen omtrent annenhver time, med live lusetelling og alt.

– Var det noe som overrasket dere spesielt mye da dere begynte å overvåke fiskens miljø med disse tekniske løsningene?

– Ja, det var spesielt dette med fôring som var nytt for oss. Det finnes også mye verdiskaping i dette leddet av produksjonen. Gjennom løsningen kan alle i Eide Fjordbruk bli med for å nå et mål. Den som sitter og fôrer ser kanskje ikke alt, mens de som er ute på merdkanten har nyttig info om hvorfor appetitten er som den er. Spyling, båttrafikk, rovdyr og annet er faktorer som sensorene i sjøen ikke forklarer. Kombinerer man dette med strømdata, temperatur, oksygen og observasjoner fra røktere på anlegget, får man en full forklaring på hvorfor fôringen ble som den ble. Man skaper verdi av stordaten og optimaliserer fôringen.

– Noen fremtidsrettede teknologier du ønsker å prøve ut fremover?

– Ja, vi har blant annet en søknad inne hos Mattilsynet nå om å drive med automatisk lusetelling. Der var vi først i bransjen som sendte inn søknad. Det ser veldig lovende ut med de målingene der, jeg kan vise deg.

Som en god forsker gjør, viser Erlend igjen frem dataoversikten.

Tekniker, ikke politiker

Erlend forteller IntraFish at trafikklyssystemet er noe som diskuteres hyppig i Eide Fjordbruk her om dagen. Selskapet driver nemlig lokaliteter i produksjonsområde 3 og 4 (PO3 og PO4) der trafikklyset er gult og rødt basert på status fra 2018:

– Det har vert lagt ned en veldig god jobb blant oppdretterne i disse områdene men vanskelig å si hva lyset blir i år. Vi jobber knallhardt med luseforebyggende arbeid hver dag. Det er også en av grunnene til at vi investerte 40 millioner kroner i tubenøter som har dokumentert effekt mot lakseluspåslag. 99 prosent mindre i enkelte deler av året.

To av åtte lokaliteter som driftes av Eide Fjordbruk benytter seg av tubenøter.

– Men de to lokalitetene er veldig store, og der røktes en stor del av vår biomasse. Vi har tretten tubenøter.

– Tror du at Eide Fjordbruk kommer til å få innvilget vekst?

– Det får tiden vise, dette er krevende arbeid. Men vi har flinke folk som jobber hver dag.

Eide Fjordbruk fikk på plass tubenøtene sine for utsettet av fisk vår- og høst 2019. Det var omfattende arbeid.

Selskapet bestemte seg for å investere i de eksperimentelle nøtene da trafikklyssystemet ble aktuelt:

– Men også samtidig som vi så at vi hadde mellom 8 og 15 avlusninger på en generasjon. Det var ikke bærekraftig, hverken økonomisk eller biologisk. Da så vi at vi måtte sette inn tiltak og da ble tubenøter den beste løsningen mot lus i dag

Da trafikklyset kom satt Eide Fjordbruk ned «lusegruppen» som Erlend var leder for som teknisk sjef. Sammen med røktere fra de ulike regionene, begynte de letingen etter løsninger. Lusegruppen reiste over land og strand for å finne det som var best.

– Da vi besøkte Bremnes i Rogaland drev de med tubenot og vi så at merdtypen hadde mye mindre lusepåslag enn andre merdtyper. Problemet var at vi også så at fisken hadde andre sykdommer som AGD i tuben. Vi installerte subfeeding som en løsning.

Erlend forteller at det var viktig for han at beslutningen om å innføre tubenøter ved lokalitetene ikke skulle være en beslutning han tok overfor røkterne.

– Dette var en beslutning vi tok sammen for best mulig drift for både fisk og folk på merdkanten. Det måtte være en teknologi røkterne kunne gå god for. De har mye ekspertise og erfaring som jeg ikke har.

Siden den tid har selskapet opplevd lavere lusepåslag ved lokalitetene med tubenøter.

Gjør det beste ut av det

Erlend mener det er blitt gjort en god jobb med å lage til trafikklyssystemet så langt, men han håper og tror at det kommer flere bærekraftsindikatorer med i trafikklyssystemet fremover for å gjøre systemet enda mer bærekraftig.

– Det er viktig at vi måler det på bærekraft og jeg mener at mange oppdrettere arbeider med bærekraft og det å bli enda mer bedre. I Eide jobber vi kvar dag for å bli bedre og vi bruker store summer på dette. Eg håper at politikerne vil gi de gode prosjektene ytterligere vekstmuligheter.

– Du er røkter, tekniker og akademiker. Hva synes du om trafikklyssystemet?

– Vi får gjøre det beste ut av det, og jobber hver dag med å bidra til å utvikle den flotte næringen vi er en del av!

– Hvilke parameter mener du mangler i trafikklyset?

– Jeg vet ikke om det mangler noen. God biologisk drift er nøkkelen til suksess i oppdrett, så dette er vel det beste parameteret. Rask og god tilvekst for en frisk fisk. Man vokser ikke fort om man ikke har det bra.

Trener fremdeles, men ikke alltid med ski på bena

På fritiden holder Erlend seg aktiv. Han trener en del.

– Jeg driver med alt fra å løpe halvmaraton til å kite på Hardangervidda på ski. Det er sesongavhengig. Jeg var med på et halvmaraton ute i Fana i Bergen, Bergen Maratonkarusellen. Jeg løp på 1 time og 28 minutter.

– Er du fornøyd med den tiden?

– Ja, jeg holder sånn helt OK form. Det er ikke gale for en som trener tre-fire ganger i uken, sier Erlend.

– Trener Sondre like mye?

– Nei, det gjør han nok ikke. Hans treningsregime er mer sesongbasert. Så har han blitt far nå, og da har han ikke så mye tid til slikt lenger. Jeg trener og konkurrerer ikke like mye som jeg pleide, men jeg synes det er artig å sette seg mål på fritiden utenom jobb som gjør at du klarer holde formen oppe.

– Er du musikkentusiast?

– Jeg tror jeg er ganske kjedelig på den fronten. Jeg har nok samme musikksmak som den generelle bergenseren. Jeg hører på litt rolige greier som Kygo, og andre ting. Det blir ikke mer eksotisk enn listepopen.

– Hva var den siste kulturopplevelsen du hadde?

– Jeg var nettopp i Canada og lærte om alger! Om du kan kalle det en kulturopplevelse vet jeg ikke. Det var gjennom jobben. De kanadierne er gode på alger, og vi vil lære av de beste hvordan de kan forutsi algeoppblomstringer. Jeg besøkte Grieg sine kontorer? på Campbell River i British Columbia, Vest-Kysten av Vancouver Island.

– Hvordan var stemningen blant oppdretterne borte i Canada da, med tanke på Trudeaus gjenvalg?

– Nei, den var til å ta og føle på den. De vet ikke helt hvordan fremtiden blir. Kanskje det ikke blir lov til å drive oppdrett, men det kan jo lages andre teknologier som lukkede anlegg og lignende.

En mastergrad i landbaserte oppdrettsanlegg

Mens vi har skaperen av Salmon Zero til stede for fredagsintervjuet, er det passende å spørre hva Erlend synes om landbasert oppdrettsteknologi:

– Jeg har jo en master i landbasert oppdrett, så jeg er veldig glad i konseptet teknologimessig. Men det er ikke bærekraftig i et makroperspektiv. Du dobler CO2-avtrykket til lakseproduksjonen i landbaserte anlegg hele livsløpet. I et verdensperspektiv er det mer bærekraftig med oppdrett i sjø.

– I landbaserte oppdrettsanlegg må du tilføre vannet oksygen, som er energikrevende. Du må fjerne CO2 fra vannet, som også er energikrevende. Du må pumpe vannet, som er energikrevende. Du har flere store energibehov i landbasert oppdrett som du ikke har i sjømerder.

– Det krever mye mer energi, som igjen skaper et større CO2-avtrykk etter lakseproduksjonen.

– Tror du alle de landbaserte prosjektene på norsk jord kommer til å bli realisert?

– Nei, det tror jeg ikke. Lakseprisen kommer over tid til å gå ned når vi øker produksjonen, blant annet på land.

– Så mener jeg at CO2 er blitt så viktig vurdering for fremtiden i dagens samfunn. De kundene som kjøper laksen vår i butikkene i dag, er ikke den samme som kommer til å handle laksen vår i fremtiden. Det er den 12 år gamle jenta som skolestreiker for klima. Hun kommer til å oppdatere klimabudsjettet og da strekker ikke landbasert til. Da er det bedre med produksjon i sjø. Om du driver oppdrett på land må det være i områder rundt eller i markedet du betjener, hvor du kan kutte produksjonskostnader og CO2-utslipp ved kortere transportdistanser.

– Jeg har rett og slett null tro på det konseptet. Men samtidig har jeg stor tro på produksjonen av storsmolt på land. Det må til for å få ned antallet avlusninger.

Bosatt i Bergen

Erlend bor i Sandviken i Bergen med sin samboer. Det fører til at han må pendle en del for å komme seg på jobb. Men han mener at han for så vidt er heldig med å bo i Bergen, siden Eide Fjordbruk har fire lokaliteter sør for Bergen og fire lokaliteter nord for Bergen.

– Ser du for deg at du kommer til å flytte hjem til Hålandsdalen etter hvert?

– Det får tiden vise. «To be continued». Jeg har en samboer, jeg får høre med henne hvor vi skal flytte, sier Erlend og ler.

– Men jeg liker meg veldig godt ved havet og er blitt knyttet til det etter den oppveksten jeg har hatt. Det som er litt rart er at der jeg vokste opp, i Hålandsdalen, er det ikke hav i det hele tatt. Det ligger helt inne i fjellet. Det er ti minutter til sjøen. Men jeg tror jeg kommer til å bosette meg ved sjøen i fremtiden. Man blir veldig knyttet til havet av å drive med oppdrett.

– Ser du for deg at Bergen kan være den plassen?

– Nei, det får tiden vise.

– Hva er det beste med å bo i Bergen?

– Nei, det beste med Bergen – vi diskuterte det faktisk på jobben – det er variasjonen i været. Som privatperson vil man gjerne at det skal være fint vær og varmt, men som oppdretter vil du gjerne ha regn, 10 grader og sørvestlig vind kontinuerlig. Da har fisken det best mulig. Så uansett vær kan du se positivt på det som oppdretter.

– Jeg liker været, litt mye regn, men da har fisken det bra.

– Hva er det verste med å bo i Bergen?

– Været.

De fineste dagene på jobben

Erlend forteller at favorittstedet hans er på sjøen utenfor Rosendal i Kvinnherad kommune. Her har Eide Fjordbruk lokaliteter.

– Å være i det området der i Sunnhordland, det er helt fantastisk. Jeg reiser ofte dit fra Bergen og tar båten til folkene på anleggene og er med dem. Etter arbeidsdagen, reiser jeg inn til Rosendal. Så tar jeg meg en fjelltur og før jeg kjører hjem igjen. Jeg har noen få sånne turer i løpet av året, og det er den aller beste arbeidsdagen jeg kan ha. De dagene er helt fantastiske, sier Erlend.

Turene går ofte til de store fjelltoppene som fjellet Melderskin, og han løper opp.

– Har du et favorittreisemål utenlands?

– Jeg liker meg veldig godt i Nord-Italia. Det er mest fordi jeg drev med skiskyting og var på treningsleir der med blant andre Ole Einar Bjørndalen. Han var stasjonert der da han trente, så jeg ble glad i de fjellene. Han var der nede ofte da vi trente. Vi lærte en del av han, blant annet den mentaliteten med å aldri bli helt fornøyd og alltid være på utkikk etter nye innovasjoner. Det var en lærdom jeg tok med meg fra han.

– Hvordan er Ole Einar som person?

– Han er en grei kar, han. Han er knallhard med seg selv for å forbedre prestasjoner. Han har lenge drevet med å dataanalysert treningen hans for å prestere bedre. Der kan det jo kanskje dras paralleller, sier Erlend.

– Hva mener du er den største utfordringen i næringen i dag?

– En kommer ikke unna lusa. Jeg har tro på genetikk og avl som en løsning, men problemet er at det kommer til å ta tid. En generasjon tar lang tid å produsere. Jeg tror også teknologi er en del av løsningen, i tillegg til å flytte fisken til områder hvor det er mindre lus, som for eksempel ved tubenot.

---

Hold deg oppdatert på hva som skjer i norsk og internasjonal oppdrettsnæring – abonner på vårt daglige gratis nyhetsbrev.