Det er tid for å profesjonalisere dyrkingen av havets grønne gull. Trøffeltare, fiskeløk, kjøttblad, sukkertare, mykt kjerringhår: Bare i Norge finnes det hundrevis av tang og tare-arter. Globalt så mange som ti tusen. Kanskje enda flere. Noen er millimetersmå, andre kan bli mange meter lange giganter.
«Per i dag er nok interessen størst blant asiater hvor de har mange og lange tradisjoner for å spise tang. Men Norge er et sjømatspisende land, og det kan derfor også være nærliggende for produsentene å tenke på nærmarkedet, sier forsker Govarets på Nofimas hjemmesider.»
Godt sagt, men vi spiser og bruker, mer tang og tare enn de fleste vet. Tang brukes til uendelig mye mer enn sushi. Det finnes i noen typer tannkrem, babymat, iskrem, såper, medisiner, som innpakning, til dyrefôr, drivstoff og mye, mye mer.
Sjøtang-markedet er allerede enn global industri i 100-milliardersklassen. Og markedet vokser i så høyt tempo at det trolig vil doble seg innen 2025. Tang kalles ikke havets grønne gull uten grunn.
Problemet er bare at Norge ikke helt har oppdaget det. Tross gudegitte geografiske konkurransefordeler med en enorm kystlinje, lange fjordarmer og gigantiske havområder med rimelig jevn temperatur har vi ikke helt fått med oss at tang og tare er en stor, bærekraftig inntektskilde. Mer enn 99 prosent av den globale produksjonen av makroalger skjer derfor i Asia – hvor tang har vært en del av kostholdet i mange land i mange generasjoner. Her til lands høster vi inn beskjedne 200 tonn i året.
Vi henger rett og slett etter. Heldigvis er en endring på gang.
Både forskning og business har etter hvert våknet og oppdaget at langt der nede, nederst i næringskjeden, finnes det enorme volum med næring. Den første konsesjonen for dyrking av tare ble gitt i 2014. Fem år senere var det ifølge Fiskeridirektoratet gitt 475 dyrkingstillatelser på 97 steder. Fortsatt smått, men i kraftig vekst. Innen 2050 kan Norge produsere 20 millioner tonn til en årlig verdi av 40 milliarder kroner, ifølge Sintef.
Fra 20 millioner tonn tare kan vi få 680.000 tonn protein, en milliard liter etanol eller en milliard kubikkmeter biogass. Vi kan erstatte 7,4 millioner tonn CO2 fra fossile kilder.
Veien frem til lønnsom industri i storskala er likevel ikke rett og problemfri. Dagens anlegg er små, drives manuelt og ligger som oftest skjermet i fjorder og ikke så altfor langt fra fjæresteinene. Skal vi ta opp kampen mot Asia, og det må vi, så må imidlertid kostnadene per tonn dyrket tang ned.
Det betyr oppskalering, automatisering og industrialisering. Det betyr også dyrking lenger ute til havs med påfølgende behov for å samle inn data om lys, temperatur, strømforhold og saltinnhold i vannet for å overvåke vekst og kvalitet. Vi må fjernovervåke og digitalisere havet uten at de som trenger kontinuerlig kontroll over sjøtangen behøver å være fysisk til stede på værutsatte anlegg når det stormer som verst.
Norge henger etter, men vi har tidligere vist evne til å ta igjen konkurrenter når vi får ut det beste av vårt etter hvert så velprøvde prosjektbaserte offentlige-private samarbeid. I det umodne, norske tangmarkedet finnes fortsatt barnesykdommer, men forskningsmiljøer, industrien og kapitalmarkedet jobber nå stadig tettere for å finne innovative, lønnsomme metoder for dyrking, prosessering og produktvikling i denne raskt voksende industrien.
Asia har et forsprang. Europa har også fått opp tempoet og forventer at det årlig vil bli dyrket tang og tare verdt 90 milliarder kroner innen 2030. Årsaken er åpenbar: Tang kan dyrkes uten å konkurrere om areal på landjorda som brukes til å dyrke mat. Den trenger ikke ferskvann eller sprøytemidler. Den smaker godt og kan brukes til mye.
Dessuten produserer alger, tang og tare i dag et sted mellom 50 og 80 prosent av verdens oksygen-behov og er blant verdens største CO2-bindere.
I Norge har vi i generasjoner levd av og med havet. Vi har verdensledende kompetanse på marin industri og operasjoner i krevende havområder. Vi har en enorm kyst og enda større havområder. Med politiske vilje, kraftfull forskning og innovasjonsevnen i det private næringslivet har vi nå mulighet til å vokse oss store i nok en næring.
Vårt neste industrieventyr kan i tillegg bli grønt. Men vi må skynde oss. Asia venter ikke.
Dette innlegget er tidligere publisert hos fiskeridebatt.no.
