Kommentarer

Se alle artikler

Lusemiddelbruken må stanses

Diskusjonene rundt oppdrettsnæringas bruk av lusemidler, og hvilken skade de gjør på rekebestandene og miljøet, pågår for fullt. Dette er en svært viktig debatt, som i størst mulig grad må bygge på fakta. Hvis en løfter blikket, og forsøker å se de store sammenhengene, er det for oss åpenbart at dagens lusemiddelbruk må stanses.

Det skriver Jon-Erik Henriksen, daglig leder i Fiskarlaget Nord og Jan Henrik Sandberg, seniorrådgiver i Norges Fiskarlag, i dette leserinnlegget.

Hydrogenperoksid er bare en del av problemet

Fiskarlaget har lenge uttrykt bekymring for oppdrettsnæringas utslipp av kjemikalier mot lakselus. Bestandene av reke ser ut til å ha gått ned i områder der det har blitt drevet avlusning. Episoder med massedød av krepsdyr har også ofte vist seg å ha sammenheng med utslipp av slike legemidler.

Samfunnskontakt i Lerøy Seafood Group, Krister Hoaas, uttaler i et tilsvar til Fiskarlaget Nord, at det er liten grunn til bekymring. Både Hoaas og Amund Litlabø i Aqua Pharma (et selskap som selger hydrogenperoksid til oppdrettsnæringa) skriver i Fiskeribladet at hydrogenperoksid ikke kan være årsak til reduserte rekebestander i Lyngen, Ullsfjorden og Kvænangen.

Hvis et legemiddel ikke har blitt brukt, er vi naturligvis enige i at dette ikke kan ha ført til miljøskade. Imidlertid vet vi at hydrogenperoksid faktisk var i bruk på flere anlegg i Lyngen, Kvænangen og ytterst i Ullsfjorden, både i 2016, 2017 og 2018.

Det Hoaas og Litlabø også unngår å si noe om, er at hydrogenperoksid kun er et av mange kjemikalier som brukes i stort omfang mot lakselus. Alle disse midlene, både de som brukes i merdene og de som blandes i fôret, har vist seg å være langt mer skadelige for livet i havet enn fryktet. Det er nettopp summen av alle disse utslippene, ikke kun et enkelt middel, som er problemet. Selv om norske myndigheter har godkjent bruken av dem, blir ikke kjemikaliene mer miljøvennlige av den grunn.

Ny kunnskap må ønskes velkommen

Lakselusa er en svært robust skapning, som tar både oksygen og næring fra vertsfisken. Vi vet nå at reke og andre krepsdyr er langt mer følsomme enn lakselusa. Disse dør når de blir utsatt for en bare en promille (i mange tilfeller enda mindre) av de konsentrasjonene som brukes mot lakselus i merdene. Det gjelder også ved bruk av hydrogenperoksid.

Nye laboratorieforsøk og spredningsmodeller viser at kjemisk behandling mot lakselus faktisk er en reell risiko for rekebestandene. En forsker som nylig formidlet slik kunnskap fikk sterk kritikk av flere legemiddelselskap. Deler av argumentasjonen gikk langt over streken, og framsto nærmest som forsøk på å mobbe budbringeren til taushet. Imidlertid viste det seg at kritikken fra legemiddelselskapene var uberettiget.

Driftsprotokollene må offentliggjøres

En viktig årsak til at lusemidlenes potensial for miljøskade ikke har blitt tatt alvorlig nok, er at oppdretterne relativt ofte lar latt være å rapportere legemiddelbruken, slik de er pålagt. Det er flere eksempler på at dette har bidratt til at havforskerne ikke har kunnet gjøre riktige konklusjoner.

Det er tidligere vist til at en oppdrettslokalitet i Lyngen hadde rapportert om bruk av «annet virkestoff mot lakselus» hele 14 uker på rad sommeren 2018. Fiskarlaget Nord sendte en henvendelse til det aktuelle oppdrettsselskapet, og fikk opplyst at det her ikke var snakk om hydrogenperoksid, men en feilrapportering av bedøvelsesmiddelet Benzoak Vet. Vi velger å tro selskapet på dette. Imidlertid fikk vi ikke innsyn i driftsprotokollene.

Det er nettopp oppdretternes driftsprotokoller som er nøkkelen til bedre kunnskap om sammenhengen mellom legemiddelbruk og miljøskade. Oppdrettsselskapene må derfor sørge for sikker oppbevaring av disse, også ut over de tre årene som er lovpålagt. De må også være villig til å dele informasjonen. Oppdrettsselskap må uansett aldri ødelegge egne driftsprotokoller, slik fiskeripressen tidligere har omtalt, når myndighetene skal kontrollere lusenivå og legemiddelbruk. Slikt bidrar iallfall ikke til bedre kunnskap om mulige årsakssammenhenger.

Omfattende kjemikaliebruk

Kjemikaliebruken i Nord-Troms har vært ganske omfattende. I området mellom Kvaløya og Loppa, der også Lyngen, Ullsfjorden og Kvænangen inngår, er det fra 2012 til september i år rapportert om 241 tilfeller av kjemisk avlusning. I tillegg kommer alle utslipp før 2012, utslipp fra brønnbåt og legemiddelbruk som ikke er rapportert inn på riktig måte.

På landsbasis er det rimelig å anta at det hatt blitt gjennomført iallfall 10 000 – 20 000 kjemiske behandlinger mot lakselus, bare de siste 10 årene. Når vi nå vet at hver slik behandling svekker reke- og krepsdyrbestandene lokalt, kan den samlede effekten på hele kystøkosystemet bli stor over tid. Etter vår oppfatning er det også relevant å vurdere om negativ påvirkning på krepsdyrbestandene kan påvirke andre arter, som er avhengig av disse som føde.

Sjømatbedriftene leder an

Det har lenge vært tverrpolitisk enighet om at miljømessig bærekraft skal være den viktigste forutsetningen for videre vekst i oppdrettsnæringa. Dette omfatter naturligvis mer enn lusenivå og hensynet til vill laksefisk. En viss innstramming i dagens lusemiddelregelverk er derfor på høring.

I den sammenheng konstaterer vi at organisasjonen Sjømatbedriftene, som organiserer en rekke mindre og mellomstore oppdrettsselskap, i en kronikk i Fiskeribladet oppfordrer fiskeriministeren til å framskynde det foreslåtte forbudet mot tømming av avlusningskjemikalier ved reke- og gytefelt. Selv om dette burde vært besluttet for lenge siden, er initiativet til Sjømatbedriftene svært positivt.

Sjømatbedriftene kommer heller ikke med bortforklaringer. I stedet melder de at deres medlemmer i størst mulig utstrekning har gått over til ikke-medikamentelle avlusningsmetoder. Vi håper resten av oppdrettsnæringa snart følger etter.

For å oppsummere: Vi har nå erfart at feil bruk av lusemidler har ført til at lakselusa har utviklet resistens. Det skjedde langt raskere, og i langt større omfang, enn ventet. Det er all grunn til å stille spørsmål ved om legemiddelbruken langs norskekysten de siste 10 årene har vært miljøforsvarlig. Vi konstaterer at god sameksistens langs kysten er avhengig av at den ene parten ikke ødelegger for den andre. Vår konklusjon er at dagens bruk av kjemikalier mot lakselus langs kysten nå må stanses.