Kommentarer

Se alle artikler

La oss leve av noen andre

Tromsø kommunes vedtak om å kun tillate landbasert oppdrett er et spektakulært eksempel på hvor virkelighetsfjerne man faktisk kan bli av å ensidig frekventere offentlige kontorer og stilige kafeer.

Denne kronikken er skrevet av Jim-Roger Nordly

  • Han er eier og daglig leder i "fiskeapoteket" Europharma, som har hovedkontor på Leknes i Lofoten

(Denne kommentaren ble første gang publisert i Nordlys lørdag 24. november)

Bypolitikerne i Rødt, SV, MDG samt det forhenværende verdiskapingspartiet Arbeiderpartiet mener helt sikkert at de har kommet opp med en god idé og at de nå går foran med et godt eksempel, til etterfølgelse for resten av landet. For de har jo hørt om dette med lakselus og rømming, og så var det det med at fisken faktisk skiter i havet.

Det enkle er ofte det beste, tenkte bypolitikerne, og klubbet inn et vedtak om at all oppdrett i Tromsø kommune nå skal foregå i lukkede anlegg.

Lite innsikt i realitetene

Hvis man ser bort fra at produksjonsteknologi strengt tatt ikke er noe som kommunestyret har anledning til å vedta noe om, så er det tydeligvis heller ikke noe kommunestyret vet noe om. Det foregår i dag mye forskning, teknologiutvikling og konkrete forsøk med ulike typer lukkede og semi-lukkede produksjonsenheter i Norge. Men å tro at man med et pennestrøk kan bestemme at all lakseoppdrett skal foregå på land, uten å samtidig legge ned Norges viktigste eksportnæring etter oljen, vitner om særdeles lite innsikt i realitetene. Gjensidige Forsikring uttalte senest i går ( iLaks.no, 23.11) at de ikke er interessert i å forsikre landbasert produksjon av laks. Anlegg for produksjon av stor smolt, som det nå er bygget mange av langs kysten som et tiltak for å redusere tiden fisken står i sjøen, er det også stadig vanskeligere å få forsikret. Risikoen ved landbasert oppdrett er ganske enkelt for stor til at selv forsikringsselskapene tør ta sjansen, selv om det utvilsomt ville vært gode penger å tjene. Dette skyldes jo at denne teknologien er kommet langt kortere enn hva bypolitikerne i Tromsø ser for seg. Det er vanskelig å produsere stor laks på land, uten at en uforholdsmessig stor andel av fisken dør.

Det kan meget vel hende at politikerne i Tromsø faktisk vet dette, men at de har en såpass fordreid forståelse av virkeligheten at det rett og slett ikke er så nøye. Verdiskaping er ikke så nøye. Det er viktigere å vise at man «gjør noe for miljøet», selv om man jeg strengt tatt ikke gjør noe for det heller. Snarere tvert imot.

Toppet internasjonal bærekraftsindeks

Et av selskapene som i dag driver oppdrett i Tromsø kommune, Lerøy Seafood, fikk nylig beskjeden om at selskapet topper(!) den internasjonale bærekraftsindeksen FAIRR som sammenligner store produsenter av animalsk protein ut fra parametere som CO2-utslipp, vannforurensing og antibiotikabruk. Men i Tromsø kommune er altså dette ansett som en virksomhet så skitten og miljøfiendtlig at den må legges ned.

Greit det. Bystyret i Oslo kunne sikkert gjort det samme vedtaket dersom de hadde hatt oppdrettsanlegg innenfor sine kommunegrenser, for sånn er nå engang logikken hos Homo Urbanis. Det må vi sikkert bare leve med. Men en ting er sikkert: Man må ha noen oljepenger i banken for å si nei takk til en næring som i høykostlandet Norge totalt subsidiefritt produserer sunn og bærekraftig mat til en eksportverdi av 63,5 milliarder kroner, og samtidig genererer 33.000 arbeidsplasser i distriktsnorge.

Sushi mer populært enn pizza

Når det nå engang er slik at det er politikerne som bestemmer, og siden det er slik at Tromsø ikke ønsker seg næringen velkommen, har de sikkert heller ikke noe mot å tilbakebetale de 30,7 millionene som de nettopp fikk fra Havbruksfondet. Konsekvensen må jo da også være at de hundrevis av administrative arbeidsplassene som næringen tilfører Tromsø heller ikke er verdsatt, slik at også de må flytte på seg. Heldigvis for Tromsø er jeg sikker på at Universitetet i Bodø gjerne tar over de havbruks- og fiskehelserelaterte utdanningene som i dag holder til i Tromsø. Sjømatrådet, Nofima og andre statlige kompetansearbeidsplasser tør jeg, uten å ha diskutert det med våre politikere, å ønske hjertelig velkommen hit til Lofoten. Fiskeridirektoratet kan jo legges til Finnmark, nå når man jo skal gå sammen til ett fylke. Så kan Tromsø fokusere på merkevarebygging av Nordens Paris.

I det virkelige Paris har sushi nå blitt vanligere enn pizza når folk bestiller mat hjem på døra.

Jeg oppfordrer bypolitikerne i Tromsø til å kanskje ta en telefon til de lokale oppdrettsselskapene. De får helt sikkert komme på besøk.

Det er alltid lurt å vite noe før man går hen og vedtar noe.