Atle Eide: Det blir ingen vekst i tradisjonelt oppdrett

Stadig mer laks og ørret presses inn i et for lite areal. Antall utsatt smolt 2022 økte med 5.8 prosent, mens tillatelsesvolumet økte (areal) med 1.5 prosent. Samme tallene for året før var 3.5 prosent og 1.5 prosent.

Effekten er økte kostnader, høy dødelighet og et voldsomt «lusetrøkk». Etter at tallene for fjerde kvartal er blitt presentert, mener flere aksjeanalytikere at kostnadene skal ned. Det «blir bedre neste år» er omkvedet. Faktum er at det blir verre». Produksjonskosten for laks har økt hvert år siden 2010, bortsett fra 2012, hvor det var en marginal nedgang. 2022 (est) vil vise et «all-time high». Professor Bård Misund er flink til å illustrere dette i sine analyser.

Fortsetter disse biologiske utfordringene er det snart mer kostnadseffektivt å produsere laks på land. I de store vekstmarkedene som krever flytransport vil landbasert produksjon også være mer miljøvennlig. Var jeg statsminister ville denne utviklingen bekymret meg. Laks for Norge kan bli den tapte muligheten.

Regjeringen ynder å sammenligne oppdrettsnæringen med oljebransjen når grunnrenteskatten skal skrives ut. De forsøker å finne likheter. De burde sett på de regjeringsskapte forskjellene – om det er vekst de ønsker.

Tilgang på areal er nemlig den tradisjonelle oppdrettsnæringens svøpe og nemesis.

For oljebransjen bruker staten enorme, målrettede forvaltningsressurser for å klarere vekst i utvinningsareal som oljeselskapene i neste omgang kan søke på for så å produsere olje. Oljeoperatørene, mange av dem utenlandske giganter, kommer til «duk og dekket bord». Alt blir tilrettelagt av staten. Derfor har vi hatt en eventyrlig og av staten tilrettelagt vekst i oljebransjen.

Slik er det ikke i oppdrett. Staten gjør ingenting. Fylkene og kommunene har lagt opp til en byråkratisk og langdryg prosess hvor saksbehandlingsressursene ofte er mangelfulle. Når oppdretteren har funnet egnet areal – som etter hvert er som «å lete etter nålen i høystakken», er det ingen hjelp å få i arbeidet mot å få arealet godkjent. For oljebransjen går staten i front og baner vei. For oppdrettsnæringen er ikke staten til stede i disse prosessene i det hele tatt.

Og det godkjennes nesten ikke nytt areal. De siste to årene har veksten i antall konsesjoner vært under 1.5 prosent. Vekst i tilgjengelig areal har økt med 1.5 prosent. Denne marginale veksten står i grell kontrast til regjeringens mål om at oppdrettsbransjen skal være en vekstbransje.

Hertil kommer at deler av det arealet det produseres på i dag ikke er biologisk gunstig og burde vært byttet ut med bedre lokaliteter. Konsekvensen er kostnadsvekst. Staten gjør intet for å sikre at nytt areal gjøres tilgjengelig.

Resultatet av at staten ikke legger til rette for mer og bedre areal er økte kostnader og stopp i vekst og utvikling. I verste fall fører staten sin unnfallenhet og fravær til svekket dyrehelse og avtagende lønnsomhet. Professor Misund er inne på mulige utviklingsretninger i sin nylig publiserte kronikk. Fremover vil veksten i produksjon av laks skje på land, nært de store konsumentmarkedene. Rimeligere og mer miljøvennlig. Den tapte muligheten vil det bli kalt.

Hvorfor vil ikke staten legge til rette for vekst og forsvarlig utvikling for den fornybare og bærekraftige ressurser LAKS, mens den så gjerne gjør alt en kan for å skape vekst innen OLJE?

Hvorfor brukes det så enorme ressurser for å tilrettelegge for vekst i oljeproduksjonen, men ingenting for den bærekraftige lakseproduksjonen. Det burde være motsatt?

Er det fordi arbeidsplassene ligger i små, kystsamfunn og ikke i de store byene? Er det den berømte lakselobbyen som taper for oljemakten til de enorme globale oljeselskapene?