Biologiske utfordringer koster oppdrettsnæringen mange milliarder kroner per år

I sommer uttrykte daglig leder Øyvind Kråkås i Havbrukspartner skepsis mot regjeringens plan for femdobling av produksjon av laks og ørret innen 2015 og kalte planen en «femdobbel fiskesuppe utan oppskrift». Et av Kråkås’ sentrale poeng var at «biologisk suksess må stå fremst, etterfylgt av klok regulering. Næringa er i dag i eit uføre som fylgje av altfor mange behandlinger av fisken i løpet av syklusen i sjø». Videre skriver han at «inntektene [vil] uansett vere truga dersom ikkje næringa får bukt med biologiske problem og går inn i en resesjon».

Det er vanskelig å være uenig med Kråkås at biologiske utfordringer truer lønnsomheten i næringen. God biologi er alfa og omega for god lønnsomhet, og ifølge Audun Iversen i Nofima er det sånn at «biology eats technology for breakfast». Biologiske utfordringer har vært en kostnadspost for oppdrettere helt siden starten, men blir stadig dyrere.

Svekket lønnsomhet i 2020 pga. lavere laksepriser, men også biologiske utfordringer

Figuren under viser driftsmargin for oppdrettsselskaper i 2020, dvs. de som har levert regnskapene til Brønnøysund. Regnskapstallene vil nok ikke være like presise som Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse siden regnskapene til de for selskapene jeg har valgt ut også kan inneholde annen aktivitet enn matfisk, men det gir uansett et førsteinntrykk før de endelige tallene kommer i november.

Økonomiprofessor: At oppdrett går så det suser er en sannhet med modifikasjoner

Les mer

Den viktigste driveren for nedgangen i lønnsomhet sammenlignet med 2019 er nok prisfallet som kom i andre halvdel av 2020.

I 2020 ble trafikklyssystemet skrudd på, og oppdrettere i PO4 og PO5 fikk 6 prosent lavere MTB, og måtte i løpet av et halvt år redusere biomassen for å komme under de nye grensene, som kan ha medført merkostnader og svekket lønnsomhet for oppdrettere i denne regionen i fjor.

Figuren viser at driftsmarginen i havbruk i 2020 lå mellom minus 30–40 prosent og pluss 40 prosent, en formidabel spredning i lønnsomhet. Forskjellene kan nok delvis forklares med forskjeller i oppnådd laksepris da prisen endret seg mye i løpet av året og dermed en effekt av slaktetidspunkt, men det er ikke tilstrekkelig for å forklare de store forskjellene, og særlig ikke forskjeller i produksjonskostnader. En viktig årsak til spredning i kostnader kan knyttes til biologiske utfordringer som lus, alger, sykdom, osv.

Det som kanskje har endret seg de siste årene er atspredningen i kostnader også har økt, spesielt siden 2012. Årsaken bak dette er nok sammensatt, men trolig er biologi er en viktig forklaringsfaktor. Det har rett og slett blitt dyrere for oppdrettere å ha lus, sykdommer og rømt fisk, delvis som følge av strengere miljøreguleringer. Ytterligere nye reguleringer, f.eks. knyttet til fiskehelse eller fiskedødelighet, vil kunne forsterke denne trenden.

Produksjonskostnadene når stadig nye høyder

Siden bunnen i 2005 har produksjonskostnadene økt med omtrent 85 prosent målt i faste kroner, og omtrent 50 prosent bare siden 2012. Økningen i produksjonskostnader har mange årsaker slik som økte fôrkostnader, dyrere smolt, økte investeringer og større avskrivninger, økt fôrfaktor, og økte lusekostnader. Samleposten «annen driftskostnad» inneholder kostnader knyttet til lusebehandling og er blitt tredoblet siden 2012.

Venter at produksjonskostnadene i næringen stiger igjen, men verdiskapingen per ansatt er ekstremt høy

Les mer

Den norske kronen har svekket seg mot Euro og USD siden 2012, men spesielt siden 2015. En kronesvekkelse vil ha en positiv effekt på lakseprisen, men vil samtidig øke prisene på innsatsfaktorer som kjøpes inn fra utlandet, som f.eks. fôringredienser som gjør fôret dyrere.

Høyere kostnader kan også skyldes avtagende vekstmuligheter. I 2012 ble MTB-grensene nådd, og ytterligere økning i produksjonen og økt utnyttelse av MTB-kapasiteten vil derfor ha en veldig høy marginalkostnad. Satsingen på postsmolt er et eksempel på dette.

Kapitalkostnaden er en skjult alternativkostnad som ikke er lett å lese ut av regnskapene, og som ofte utelates i beregninger av produksjonskostnader. Økt kapitalbinding som følge av investeringer og høyere produksjonskostnader har ført til økte kapitalkostnader, et ikke ubetydelig kostnadselement.

Strengere miljøregulering en viktig driver

Strengere reguleringer er nok også en viktig faktor bak økningen i produksjonskostnadene. De siste 10–15 årene har det blitt innført en rekke reguleringer som har hatt til hensikt å redusere oppdrettsnæringens utslipp av lus (f.eks. luseforskriften og trafikklyssystem), sykdomsfremmende bakterier og virus (bl.a. avstandskrav), og rømt fisk (NYTEK-forskrift og utfiskingsforskrift).

Oppdretter roper varsko: Landbasert oppdrett er helt feil

Les mer

I 2008 kom luseforskriften, som ble endret i 2009, og gjort stadig strengere i både 2013 og 2017. Lusegrensene har ført til mer intensiv avlusning siden overskridelser av lusegrensene vil medføre høye dagsmulkter, og i verste fall tvangsvedtak om behandling, slakting eller destruksjon.

Trafikklyssystemets risiko for nedtrekk av MTB-kapasitet vil også ha en disiplinerende effekt. Analyser av lusetall viser at antall lokaliteter som overskrider lusegrensene har falt over tid, i alle produksjonsområder. Det betyr at det er blitt lagt inn en betydelig innsats for å komme inn under lusegrensene, noe som er dyrt.

Brå overgang fra hydrogenperoksid til ikke-medikamentelle avlusningsmetoder

De siste 5 årene har avlusningsmetodene blitt drastisk endret, som har gjort avlusning dyrere. I 2015–2016 kollapset effektiviteten til hydrogenperoksid, og næringen ble tvunget til en brå overgang til hovedsakelig ikke-medikamentelle avlusningsmetoder, noe som har gitt hyppigere avlusninger og økt dødelighet, spesielt for stor fisk. Økt dødelighet for stor fisk er langt dyrere enn tilsvarende dødelighet for liten fisk.

Tall fra Nofima viser at mens direkte lusekostnader lå på rundt 1 kr/kg i 2012, har de blitt mangedoblet til 4 – 4,5 kr/kg siden 2016. Dette er gjennomsnittstall, og vil variere med omfanget av lus for den enkelte oppdretter, som betyr at enkelte oppdrettere kan ha lusekostnader langt over snittet, mens andre betydelig under.

Lingalaks tapte 21 millioner kroner: – Det er aldri kjekt å gå i minus

Les mer

Videre kan biologiske utfordringer føre til lavere slaktevekter, noe som både gir økte kostnader siden kostnadene avtar med økt slaktevekt og reduserte inntekter siden mindre fisk selges til en rabatt sammenlignet med større fisk, samt et lavere salgsvolum. Resultatet er en trippel negativ effekt på lønnsomheten.

Biologi og økonomi

Produksjonskostnadene har vært på en oppadgående trend i 15 år, en utvikling som ikke ser ut til å avta. Men det er ikke bare selve kostnadsnivået som øker. Biologiske utfordringer er blitt dyrere, noe som kan skape økte kostnadsforskjeller.

Selskaper med lave biologiske utfordringer vil fortsatt kunne ha lave produksjonskostnader og rapportere høy ekstraordinær lønnsomhet. For andre vil biologiske utfordringer true inntjeningen. Strengere regulering forsterker effekten av svak biologi på forskjellene i lønnsomhet. Det er derfor all grunn til å sette god fiskehelse i førersetet. Det er klokt både av fiskevelferds- og omdømmehensyn, men ikke minst er det er også god bedrifts- og samfunnsøkonomi.