Skrevet av Stein Mortensen ved Havforskningsinstituttet, som er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Dag Sletmo i DNB, advokat Halfdan Mellbye i firmaet Sands, styreleder i Salmar Aker Ocean Atle Eide, økonomiprofessor Bård Misund, oppdretter Sondre Eide og ulike bidragsytere i Sjømat Norge.
Høy ekstraordinær lønnsomhet kombinert med knapphet på tillatelser og lokaliteter har gitt utslag i økte konsesjonsverdier, spesielt de siste 5–10 årene. Men det har ikke alltid vært sånn. På 70- og 80-tallet ble tillatelser tildelt uten vederlag. De strenge eierskapsbegrensningene («en-mann-en-konsesjon-prinsippet») og kravet om at eieren aktivt måtte delta i driften, samt at tillatelsene ikke var omsettelige, gjorde at oppdrettskonsesjoner ikke hadde en markedsverdi.
På begynnelsen av 1990-tallet ble de strenge eierskapsreglene myknet opp og konsesjonene kunne selges i annenhåndsmarkedet. Markedsverdiene steg, spesielt mot slutten av 90-tallet da det var snakk om priser opp mot 20–30 millioner. Politikerne ble etter hvert oppmerksom på verdiøkningene, og startet derfor et arbeid med å finne ut hvordan disse verdiene også kunne tilfalle fellesskapet. Politikerne vurderte ulike skattemodeller, noen partier ville ha betaling for konsesjoner mens sentrumspartiene ville ha en arealavgift som gikk til vertskommunene. En ekstraskatt på linje med oljeskatt ble også diskutert.
Stortinget konkluderte for 20 år siden at nye tillatelser skulle selges mot et fast vederlag, og at «den økonomiske risikoen ved å få tildelt konsesjon mot vederlag hviler på næringsutøverne». Siden markedsverdier gjenspeiler den økonomiske renten (en ekstraordinær lønnsomhet norske økonomer ofte kaller grunnrente), er salg av tillatelser mot vederlag en form for innhenting av den økonomiske renten. Grunnrenteskatt i havbruk ble derfor i prinsippet innført allerede for 20 år siden.
Hvordan skal samfunnet ta del i verdiskapingen i havbruk?
Etter hvert har skattleggingen av konsesjoner endret form fra et fast vederlag til hovedsakelig auksjonsbasert. Produksjonsavgiften som kom i 2021 er også en form for grunnrentebeskatning. Ordinær selskapsskatt skattlegger også den økonomiske renten.
I 2019/2020 ble en grunnrenteskatt i form av en statlig skatt på overskudd foreslått og vurdert, men det fantes liten politisk støtte på Stortinget for en slik skattemodell, hverken i sentrum eller på venstre- eller høyresiden. Det hører med til historien at skattemodellene for vannkraft og petroleum har de siste to årene vært gjenstand for omfattende endringer som følge av modellenes risiko for underinvesteringer. Utgangspunktet for revideringene er identisk med kritikken som undertegnede og kolleger fremmet for en lakseskatt som på forhånd var varslet skulle være basert på den faglige omstridte tidligere kraftskattemodellen. Kritikken var faglig begrunnet og handlet om valg av innretning, ikke om prinsippet om grunnrente skal beskattes eller ikke.
Heller ikke i andre produksjonsland er en slik overskuddsskatt aktuell. Færøyene forsøkte seg med en slik variant mellom 2010-2014, men gikk heller over til en produksjonsavgift som varierer med lakseprisen (Færøymodellen). Da Island innførte en grunnrenteskatt på havbruk i 2019 valgte de den samme modellen som nabolandet. Færøymodellen har klare fordeler ved at det er enkelt å beregne skattegrunnlaget, gir færre mulighet for skattetilpasninger eller -unndragelse, og har lave administrasjons- og kontrollkostnader. En ulempe er at skatten ikke fullt ut følger lønnsomheten, og dermed ikke helt nøytral, men argumentene for en nøytral skatt for investeringer i åpne merdsystemer, med de miljø- og fiskevelferdsutfordringene denne produksjonsformen har, er faglig omstridte.
Beskatning kan øke i årene fremover
Derimot finnes det bred politiske støtte for innhenting av økonomisk rente gjennom salg av konsesjoner kombinert med en produksjonsavgift, og hvor provenyet helt eller delvis går til kystkommuner. I 2017/2018 ble det hentet inn 4 milliarder kroner gjennom denne ordningen, i 2020 syv milliarder kroner, og til sommeren kommer en ny runde og det er forventet at provenyet vil øke gitt de høye transaksjonsprisene (200-300 millioner kroner) i Midt-Norge det siste året. I tillegg kommer produksjonsavgiften som øker med produksjonen. En produksjon på 1,6 millioner tonn rundvekt i 2021 vil gi cirka 640 millioner kroner i produksjonsavgift.
Siden markedsverdiene på konsesjonene reflekterer den økonomiske renten, vil formuesskatt på konsesjonsverdier også være en form for grunnrentebeskatning. Dette ble synliggjort nylig da den forrige regjeringen foreslo en harmonisering av den skattemessige verdsettingen av akvakulturtillatelser ervervet før og etter 1. januar 1998. Den nåværende regjeringen på sin side økte formuesskattesatsen, reduserte skattefradraget på aksjer og økte utbytteskatten, slik at omfanget av endringen foreslått av den avtroppende regjeringen ble større enn en kanskje opprinnelig hadde tenkt. Forslaget ble enstemmig vedtatt på Stortinget 14. desember i fjor.
Omfanget av denne formen for beskatning kan øke i årene fremover. Økte auksjonsverdier til sommeren vil øke formuesskatten for privateide oppdrettsselskap ytterligere i 2022. Anslagsvis vil en konsesjonsprising på 250 millioner kroner per 780 tonn-mtb-tillatelse gi en årlig formues- og utbyttebeskatning tilsvarende 5 kroner per kilo. Til sammenligning vil en 40 prosent ekstra overskuddsskatt gi en skatt på 4–8 kr/kg, gitt et driftsresultat på 10–20 kr/kg.
Pågående offentlige utredning som også vil se på beskatning av havbruk
Det pågår to offentlige utredninger som trolig vil ta opp skattlegging av havbruk på nytt. Den første er et utvalg som skal se på perspektiver for fremtidens skatte- og utgiftssystem. I tilsvarende tidligere skatteutredninger har det flere ganger blitt fremmet forslag om økt skattlegging av naturressurser, og fiskeri og havbruk er blitt nevnt flere ganger. Det vil være overraskende om ikke skattlegging av havbruk blir tatt opp også denne gangen. Rapporten kommer 1. november i år.
Den andre utredningen er Tillatelsesutvalget. Selv om skatt ikke direkte er nevnt i mandatet vil det være naturlig at utvalget vurderer innretningen på vederlag for akvakulturtillatelser, som jo er en form for innkreving av den økonomiske renten. Markedsverdien av konsesjoner er også tett knyttet til størrelsen på den økonomiske renten. Uansett om dagens system foreslås videreført eller endret vil det være knyttet en merverdi til bruken av knappe ressurser som konsesjoner eller lokaliteter jo er, og det vil være gode økonomifaglige grunner til å foreslå at fellesskapet skal få ta del i disse verdiene. Spesielt i en tid da ulikhetene i samfunnet ellers øker og norsk økonomi i fremtiden vil møte utfordringer med å finansiere våre felles velferdsordninger. Det er også stor legitimitet i samfunnet for å kreve at de som bruker fellesskapets ressurser betaler for dette. Tillatelsesutvalget skal levere sin utredning innen utgangen av mars 2023.
