Ting man ikke har lyst til å snakke om, selv om «alle» vet at det er et stort problem, kaller vi gjerne elefanten i rommet. I klimadebatten er det matsystemet som er den elefanten. Det er den største sektoren etter fossilt drivstoff når det gjelder klimagassutslipp. Og er den dominerende kraften bak ødeleggelsen av artsmangfoldet på jorden. Men på FNs klimakonferanse i Dubai (COP28) fikk elefanten i rommet mye oppmerksomhet. Arrangøren selv sa «COP28 sluttet som den åpnet: med et uttalt fokus på mat, landbruk og vann. Transformasjonen av matsystemer er avgjørende for å oppfylle Parisavtalen, siden de er svært sårbare for klimapåvirkninger og ansvarlige for 30 % av klimagassutslippene, 80 % av avskogingen og over 70 % av ferskvannsbruken.»

Gjestekommentar

Skrevet av oppdrettar Sondre Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: økonomiprofessor Bård Misund, Sigrid Ratvik Østvik – advokatfullmektig i Schjødt, Dag Sletmo – seniorrådgivar i DNB Seafood, ulike bidragsytere frå Sjømat Norge, Nina Santi, seniorrådgivar i Inaq og Erlend Bullvåg, administrerande direktør i Kunnskapsparken Bodø.

Hvorfor har vi snakket så lite om dette tidligere? En årsak er at det er kompliserte sammenhenger. Det er veldig mye vanskeligere å måle presist hva som er klimagassavtrykket til en porsjon lapskaus enn en kjøretur med dieselbilen. En annen at bønder er en sterk politisk gruppe. En tredje at underernæring og feilernæring fortsatt er et globalt problem og vi blir hele tiden flere sjeler på jorden. Og vi kan ikke avvikle matproduksjonen slik vi kan avvikle fossil energibruk.

FNs matvareorganisasjon FAO sier at selv om energisektoren og matsystemet har mange likheter i bærekraftssammenheng, er det også en vesentlig forskjell: det totale energiforbruket kan reduseres gjennom effektivisering (i tillegg til at vi bytter energikilder), mens matforbruket vil vokse på grunn av demografiske endringer og inntektsvekst. Under COP28 la FAO fram et veikart for hvordan matsystemet kan tilpasses målet om maks 1.5C global oppvarming. Listen er lang. Ett av punktene er en økning i akvakulturproduksjon på 75 % innen 2040. Hvorfor det? Jo, fordi akvakultur, gjort på riktig måte, har lavere klimagassutslipp, bruker mindre ferskvann og beslaglegger mindre landareal enn matproduksjon på land. Derfor er akvakultur en viktig del av løsningen på klimaproblemet og problemet knyttet til ødeleggelsen av artsmangfoldet.

Det er mye preik på slike COP’er. Men ord blir gjerne til handling etter hvert. I denne sammenhengen er erklæringer viktige. I Dubai skrev 159 land under på en erklæring om «bærekraftig jordbruk, tilpasningsdyktige matsystemer og klimatiltak». Erklæringen sier blant annet at det ikke finnes noen vei til å nå målene i Parisavtalen uten å inkludere matsystemet.

Norge har mye å bidra med i denne sammenhengen. Vi er verdens ledende havbruksnasjon. Det handler ikke bare om laks. Vi har også mye kompetanse som kan overføres til andre billigere arter i varmere strøk som kan være med å brødfø milliarder av mennesker. Det gjelder alt fra genetikk til utstyr til fôring og mye mer. Og det er ikke bare næringen som kan bidra. Oppdrett i felles vann leder til «allmenningens tragedie». Hvis hver enkelt oppdretter gjør det som er best for seg selv, blir resultatet dårlig for alle på grunn av sykdom og parasitter. Derfor er kunnskap om gode reguleringer, som norske myndigheter har, også superviktig. Jeg heier på all utvikling av grønne løsninger. Men jeg tror en god del av det vi holder på med i Norge egentlig handler mer om næringsutvikling mer enn bærekraft. Vi er en av mange innen batterier og vindkraft og mye annet. Utfordringen er å henge med i svingene i forhold til det utlendingene får til. Akvakultur er annerledes. Der er vi best i verden. Hvis ikke vi får til å skalere den kunnskapen vi har der på en kraftfull måte med hensyn til å hjelpe med å løse sentrale globale bærekraftsproblemer, så vil nok noen andre få det til til slutt. Men det vil ta lengre tid – og tid er et knapphetsgode i denne sammenhengen.

Det var noen få norske akvakulturaktører i Dubai. Men ikke mange. Det er kanskje feil å bruke «elefanten i rommet»-uttrykket i denne sammenhengen. Uttrykket innebærer at «alle» er oppmerksom på det relevante problemet – det er kanskje fortsatt ikke helt tilfelle. Hvis vi ser på programmet på den norske paviljongen i Dubai, var det veldig mye mer «energitransisjon» enn «mattransisjon» der. Når Aker Horizons og Statkraft arrangerer seminar med statsministeren på scenen, burde kanskje laksebransjen også klare det? Det gir ikke penger i kassen neste kvartal. Men det kan være med på å gjøre verden til et bedre sted på sikt. Og det kan ha enormt mye å si for næringens omdømme.