LESERINNLEGG:

Dette leserinnlegget er skrevet av advokatfullmektig i advokatfirmaet Lund & Co DA, Morten Heide Feiring.

OBS: Lund & Co har et klientforhold til Norske Lakseelver.

I desember skal fiskeriministeren bestemme om produksjonen skal opp, ned eller fryses i våre 13 produksjonsområder. Naturmangfoldloven §7 stiller krav til offentlig myndighetsutøvelse der naturmangfoldet kan bli påvirket.

Prinsippene i §8-12 i naturmangfoldloven skal «legges til grunn» for myndighetsutøvelsen og «fremgå av beslutningen». Når man leser vedtakene om kapasitetsøkning i oppdrett fra 2018, er det klart at vurderinger av kunnskapsgrunnlaget etter §8, føre-var-prinsippet i §9 og økosystembasert tilnærming og samlet belastning etter §10 ikke fremgår av vedtakene.

Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) har forklart at dette er fordi disse vurderingene er tatt i forbindelse med vedtagelsen av forskriftene, men vurderingene fremgår heller ikke av forskriftene. Dette er en klar svakhet ved vedtakene. Vi er av den mening at de vurderingene som angivelig er gjort, ikke tar tilstrekkelig hensyn til naturmangfoldet.

Hvordan blir det så denne gangen?

Bare valgt ut én miljøindikator

Av Stortingsmelding 16 (2014–2015) fremgår det at det skal velges ut miljøindikatorer som kan belyse hvilken effekt oppdrettsnæringen har på miljøet i de forskjellige produksjonsområdene. Aktuelle indikatorer som trekkes frem er påvirkning fra lakselus på vill laksefisk, rømt oppdrettsfisk, utslipp av næringssalter og annet organisk materiale, fôrforbruk og sykdommer.

I produksjonsområdeforskriften er det imidlertid bare valgt ut én miljøindikator, nemlig påvirkning fra lakselus på vill laksefisk. Når NFD nå tar stilling til miljøstatusen i et produksjonsområde, vurderes hvilken effekt lakselus har på smolt av villaks. Villaks er imidlertid bare én av flere arter som omfattes av begrepet «vill laksefisk». I tillegg kommer blant andre sjøørret og sjørøye. NFD har erkjent at disse artene er mer negativt påvirket enn villaksen, men ikke tatt dem i betraktning. Dette stemmer dårlig med en kunnskapsbasert føre-var-tilnærming som loven påbyr.

Vurderingen tar ikke hensyn til svake bestander

Grenseverdiene er også satt svært høyt. Fram til 10 prosent av villaksen «sannsynligvis vil dø» som følge av lakseluspåvirkning er området definert som grønt. Ikke før over 30 prosent av villaksen sannsynligvis dør som følge av lakseluspåvirkning, er det hjemmel i forskriften til å redusere produksjonen.

Vurderingen tar heller ikke hensyn til svake bestander innenfor produksjonsområdet. I 2013 ble kvalitetsnorm for ville bestander av atlantisk laks vedtatt som kongelig resolusjon. Normen klassifiserer villaksbestander i Norge fra svært dårlig til svært god kvalitet. Målet er at alle bestander skal ha minst god kvalitet. Hvilken klassifisering laksebestandene i et produksjonsområde har, vurderes imidlertid ikke i forbindelse med vurderingen av kapasitetsøkning, til tross for at det mest sannsynlig er stor grad av sammenheng mellom kvaliteten på bestandene og påvirkningen fra oppdrettsvirksomhet i fjordene. Også her syndes det mot en kunnskapsbasert føre-var-tilnærming som naturmangfoldloven påbyr.

Sannsynlig at mellom 10 og 30 prosent av all villaks i Norge dør

Siden trafikklyssystemet tillater vekst så lenge et område er definert som grønt, vil alle produksjonsområder i Norge bevege seg mot gult. Om ikke det stilles funksjonskrav om lukking av merdene, er det i løpet av få år sannsynlig at mellom 10 og 30 prosent av all villaks i Norge dør av lakseluspåvirkning hvert år og vi får en næring uten mulighet for videre vekst.

Forarbeidene til akvakulturloven, Odeltingsproposisjon 61 (2004-2005), slår fast at «akvakultur skal drives slik at produksjonen ikke på noe tidspunkt fører til vesentlige negative effekter på miljøet.» Denne plikten oppfylles ikke med dagens trafikklyssystem.

Artene gitt rettslig beskyttelse

Samfunnet er rettsliggjort, heter det. Et av de tydeligste eksempler er rettsliggjøringen av vår naturressursutnyttelse. Artene og deres leveområder er de senere år gitt rettslig beskyttelse både gjennom den generelle miljølovgivningen og gjennom sektorlovgivningen. Dersom forvaltningen ikke oppfyller sine plikter etter lovgivningen, er rettsapparatet rette vedkommende til å ivareta dette beskyttelsesbehovet.