Skrevet av Jim-Roger Nordly i fiskehelseselskapet Stim, som har hovedkontor på Leknes i Vestvågøy kommune i Lofoten.
I et intervju i IntraFish reagerer Hjørnegård på min benevnelse av norsk landbruk som en I-landshobby. Det kan hun selvsagt gjøre. Det var en spissformulering som sikkert kan oppfattes fornærmende, men det er jo også et innhold bak utsagnet. Det innholdet bekreftes av Hjørnegård, snarere enn avkreftes.
Jeg er stor tilhenger av norsk landbruk og synes matproduksjon er den fineste formen for verdiskaping vi har, men det bekymrer meg at bondelagets fremste oppgave synes å være resirkulering av oppfatningen om at det er umulig å drive lønnsomt jordbruk i Norge. Ambisjonene rekker altså ikke lenger enn til kampen for støtteordningene og tollvernet.
«Det er sjømatnæringa som presser på for å starte forhandlinger med stadig nye land, som landbruket må betale for med redusert tollvern», sier Hjørnegård.
Mener bondelaget virkelig at svaret på landbrukets utfordringer er å eksportere mindre fisk? Mens oljealderen går ubønnhørlig mot slutten, skal vi kneble de næringene som kan bidra til å opprettholde den levestandarden og de velferdsordningene oljen har gitt oss – for «retten» til å drive ulønnsomt landbruk?
Skal vi ikke prøve å få til noe?
Jeg tror vi må ha større ambisjoner for landbruket enn som så, og for landet vårt som helhet. Selvfølgelig kan norsk landbruk være en eksportnæring! Norsk lammekjøtt er i verdensklasse, men vi er ikke interessert i å la verden smake på det fordi vi har bestemt oss for at vårt landbruk er «basert på å betjene det innenlandske markedet». Unnskyld at jeg spissformulerer meg igjen, men for noe tull. Skal vi ikke prøve å få til noe?
Jeg mener på ingen måte at vi over natta skal slutte å subsidiere norsk landbruk. Det ville vært katastrofalt. Jeg sa tvert imot i intervjuet at Dagros burde få fred nå, men jeg er overbevist om at dagens «arbeid for tilskudd-system» ikke tjener oss i lengden. Det stimulerer til stagnasjon, ikke innovasjon, hvilket er den viktigste forskjellen på nederlandsk og norsk landbruk, og grunnen til at jeg nevnte Nederland i intervjuet med IntraFish. Igjen: Mye av det de gjør i Nederland, kunne vi gjort like bra og bedre i Norge. I stedet ender vi opp med merkelige varianter som å subsidiere eksport av Jarlsberg-ost med 130 millioner i året, før Tine nå har tatt den smått utrolige beslutningen om å bruke 750 millioner kroner på et meieri i Irland som skal produsere Jarlsberg med irsk melk.
I det amerikanske Midtvesten kombiner selskapet Superior Fresh lakseoppdrett og landbruk, hvor fôrrester og avføring fra fisken utnyttes i en ren akvaponisk produksjon som gir plantene nitrogen, fosfor og andre næringsstoffer, før vannet brukes om igjen til produksjon av mer fisk. Superior Fresh har i dag en produksjon på cirka 100 tonn laks og 2500 tonn salat.
Vi kan tenke nytt vi også, hvis vi vil.
Men det vil ikke bondelaget. I stedet kjempes det med nebb og klør for et landbruk som aldri kunne eksistert i et land uten Norges oljerikdom. Olja tar slutt, så det er en kamp man til slutt er dømt til å tape. Derfor tillater jeg meg å mene at det er dumt hvis vi ikke begynner å gjøre noe med det snart.
Henger ikke på greip
Vi kan jo begynne med å være ærlige om ståa for norsk landbruk. Hjørnegård i bondelaget flesker til med å vise til 84.000 årsverk i primærleddet og den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien. Det høres jo ikke så verst ut, men hvor mange bønder er det egentlig i Norge, som deler på de stadig økende milliardoverføringene?
Ifølge Statistisk sentralbyrå er det sånn cirka 38 900 mennesker. Men er det egentlig det?
En tredjedel av disse 38 900 bøndene har ikke ei krone i inntekt fra landbruk (SSB: Inntekt fra jordbruk som samlet andel av samlet inntekt). Hvordan dette går an vet ikke jeg, men det betyr vel muligens at de eier en konsesjonspliktig eiendom hvor andre får tilskuddene for å drifte jorda. Det blir uansett meningsløst å regne dem med her. Ytterligere 15 prosent av «bøndene» har mellom 0 og 9 prosent av sin inntekt fra landbruk.
Av bønder som har fra 50 til 100 prosent av inntekten sin fra landbruk er det om lag 10 000 mennesker. Av disse igjen er det ifølge SSB kun 4500 heltidsbønder (90-100 prosent inntekt fra landbruk).
Det er videre åpenbart at måten man regner årsverk på i landbruket ikke henger på greip. Hvis man kan ha full jobb utenfor landbruket og samtidig drifte en gård beregnet til 1–2 årsverk, da er det noe som ikke rimer i normeringen av hva et årsverk i landbruket er.
Sett utenfra framstår norsk landbruk som en slags halvsurrealistisk labyrint av støtteordninger og ulogiske incentiver for å overprodusere mat som vårt definerte innenlandske marked uansett ikke har vom til å ete, og som vi så må dumpe eller lage dyrefôr av. Det virker ikke veldig bærekraftig, hverken økonomisk eller på andre måter.
Jeg er overbevist om at denne konstruksjonen, som bondelaget er så opptatt av å beskytte, faktisk må ta en stor del av skylda for at vi ikke har flere heltidsbønder enn vi har i Norge. Den avler det motsatte av kreativitet og innovasjon, og er sånn sett på total kollisjonskurs med sentrale egenskaper bygdefolket langs Norges langstrakte kyst har innprentet i sitt DNA. Jeg tror det går an å gjøre ting bedre, og jeg nekter å være med på at ikke norsk landbruk kan være konkurransedyktig.
Velger å sitte stille
Bondelaget er opptatt av å fortelle hvor forskjellige forutsetninger norske bønder har sammenlignet med konkurrentene i Europa. Det er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Over to tredjedeler av norsk kjøttproduksjon er i dag svin- og fjørfeproduksjon. Dette er altså ren oppdrettsproduksjon hvor man kjøper inn fôr og produserer kjøtt. Det handler om å drive effektivt og godt, opprettholde god dyrevelferd og lage et kvalitetsprodukt som folk ønsker å kjøpe. Det er ingen grunn til at vi ikke skal kunne konkurrere, bortsett fra at vi har bestemt oss for at det er umulig.
Norsk landbruk har masse å spille på, men velger å sitte stille. Det kommer til i skje massive innovasjoner i årene som kommer i form av nye løsninger for en mer effektiv og bærekraftig matproduksjon, men jeg er redd vekstforholdene er særdeles dårlige i bondelagets bedd. Der tenkes det ikke mange nye tanker.
Dette er ikke et angrep på landbruket, som Hjørnegård sier, men kanskje heller på en mentalitet. Som de fleste andre i norsk sjømatnæring er jeg distriktspatriot på min hals. Det er på bygda de store mulighetene ligger, også i landbruket. Men da må vi ikke bestemme oss for at alt er umulig! Jeg sier egentlig ikke noe annet enn det. Jeg bor selv i det som er en stor landbrukskommune i nordnorsk sammenheng, og er levende opptatt av at vi skal ha et solid og variert næringsliv her for kommende generasjoner. Men jeg tillater meg å ha ganske forskjellige tanker fra Norges Bondelag om hvordan dette best kan oppnås.
Da er nok landbrukets angrep på sjømatnæringen langt mer utspekulerte. Fra sine lokaler i Landbrukets Hus i Oslo finansierer bondelaget den såkalte næringsorganisasjonen Norske Lakseelver som holder til på samme sted. Norske Lakseelver, som nå teller hele åtte ansatte, har hatt som sin fremste oppgave å fortelle hvor galt det står til med den norske villaksen og at dette er oppdrettsnæringens skyld. Denne feilinformasjonen har vært den viktigste årsaken til begrensninger i havbrukets vekstmuligheter de siste årene.
Dette er et kunststykke det egentlig bare er å ta av seg hatten for. For det har jo fungert. Resultatet blir mindre fisk å eksportere, som landbruket så slipper «å betale for med redusert tollvern». Gratulerer.
Trenger nye tanker om landbruket
Hvis vi alle prøver å se litt utover våre egne kortsiktige interesser, så gjenstår det faktum at vi betaler 21 milliarder kroner i statlige subsidier til et landbruk som er fornøyd med å gjøre ting på gamlemåten. De som faktisk tenker nytt, effektiviserer og driver godt begrenses samtidig av et kunstig sett med rammer som forhindrer muligheten for å bygge lønnsom industri, noe landet vårt trenger mer av. Selv om vi hadde puttet den totale selskapsskatten fra havbruksnæringen inn, er vi fortsatt ikke i nærheten av å betale for dette gildet, og norsk oppdrettsnæring har store overskudd å betale skatt fra. Det vil jeg si er en bekymringsfull situasjon.
Så jeg tillater meg fortsatt å mene at det bør tenkes noen nye tanker i landbruket.
IntraFish har tilbudt Norges Bondelag og Norske lakseelver tilsvar på denne kronikken – disse finner du på vår nettside.
