Gjestekommentar

Skrevet av styreleder i Salmar Aker Ocean,, Atle Eide. Han er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. De øvrige er: Halfdan Mellbye i advokatfirmaet Sands, oppdretter Sondre Eide, ulike bidragsytere fra Sjømat Norge, Dag Sletmo – rådgiver i DNB Seafood, økonomiprofessor Bård Misund og ulike bidragsytere fra Havforskningsinstituttet.

Litt tidligere i juni var jeg på Lofotseminaret. Det var fantastisk herlig å treffe alle igjen, og det var herlig og litt uvant å være sammen med 130 mennesker.

En post på programmet var politisk debatt. Det nærmer seg valg, og de politiske partienes representanter ble utfordret på hvorledes de stilte seg til ulike aktuelle tema, slik som: Er grunnrentedebatten virkelig død? Hva tenkes rundt teknologi? Hvor bærekraftig er næringen? Og flere av politikerne sier at vi må jobbe med vårt dårlige omdømme.

Debatten var interessant og politikerne var engasjerte, men jeg satt tilbake med et stort spørsmål rundt omdømme og bærekraft. Til tross for at vi har noen utfordringer knyttet til lus, rømming og dødelighet, så gjør vi jo mye rett også. Vi har for eksempel et svært lavt karbonfotavtrykk.

Aino Olaisen er en av IntraFish sine faste gjesteskribenter. Foto: Olav Olsen

I en verden der vi må tenke mer bærekraftig rundt maten vi spiser-vi må over til et mer sjømatsbasert kosthold, food transition, har havbruk en viktig rolle. Vi bygger sosial bærekraft. Det skapes arbeidsplasser og lokal verdiskaping. Det investeres. Det skapes lokale ringvirkninger. Sjømatnæringen betaler skatt, produksjonsavgifter, konsesjonshonorar mv. Å skape attraktive arbeidsplasser og å bidra med skatteinntekter inn til fellesskapet er selve bærebjelken i den norske velferdsstaten.

Hva er bærekraft?

Bærekraftsbegrepet består av tre pilarer: klima/miljø, økonomi og sosial bærekraft. Dersom den ene pilaren vakler, vakler hele konstruksjonen. Det hjelper ikke å være kun miljøvennlig-aktiviteten din må også være økonomisk lønnsom og aktiviteten din må skape positive ringvirkninger og være sosial ansvarlig.

Hvordan kan vi kommunisere dette? I en verden hvor formiddagens nyheter er gamle på nyhetssendingen kl. 18; hvordan kommer en gjennom med et budskap? Hvordan bygger vi omdømme?

Vi kan sikkert bruke kommunikasjonsbyråer, influensere, jobbe med politikere og NGO-er. Det må jobbes langs flere spor. Jeg har likevel tro på at den aller beste «influenseren» er næringen selv. Næringen, førstelinja og den gode jobben som gjøres hver dag er den beste omdømmebyggeren.

Arbeiderne i førstelinja

Min kjære far hadde et uttrykk han brukte når han skulle snakke om viktigheten av arbeidet som gjøres. Jeg tillater meg å bruke det her. Kvar einasteudskapte dag står det opp tusenvis av mennesker som går på jobb med fokus på laksen. De hyrer på seg kjeledress, redningsvest og kjører ut til merdene. Der tar de hånd om laksen. De sluser seg inn på slakteriet, og jobber hele dagen for å ivareta kvaliteten på laksen som sendes ut til mennesker over store deler av verden som kjøper laks til middag. De styrer den desinfiserte brønnbåten inn mot et nytt anlegg. De produserer fôr. De produserer maskiner og nøter. De steller med stamfisken. De vaksinerer smolten. De selger laks. De slåss mot vær og vind. De administrerer og sørger for at alle krav ivaretas. Det er styre og eiere som investerer for framtiden og som styrer klokt. De er i førstelinja.

Den beste historiefortelleren er hun på merdkanten som forteller om hvor redd hun var da hun så anlegget slite seg. Redd for hva som skjer med fisken, om lidelsene. Om hva som skjer med arbeidsplassen hennes. Om hjemstedet.

Det kan være driftslederen som stolt forteller at sønnen og datteren hans har begynt på akvakulturlinjen på videregående skole. Han ville vel ikke anbefalt sine barn å gå samme vei som ham om ikke det var viktig og bra det vi holder på med?

Det er han på ventemerden som kontinuerlig overvåker oksygennivået i merden, og som er opptatt av at laksen skal ha det bra også i siste fase.

Og den syriske mannen som flyktet fra sitt hjemland, og som i dag har fagbrev og som har nettopp blitt forfremmet til skiftleder på slakteriet.

Eller om hvor kult det er å være 24 år, jobbe på brønnbåt og jobbe tre uker på og tre uker av.

Eller hun som kommer hjem overlykkelig etter å ha solgt ti paller laks til en krevende kunde hun har jobbet med i evigheter.

Det er historien om nye og framtidsrettede arbeidsplasser som skaper optimisme i et lokalsamfunn.

Folk vil høre historiene

Det er nettopp på merdkanten det skjer. Jeg bruker merdkanten som en metafor for alle prosessene i førstelinja. Vi skal ikke ha rømming. Fisken vår skal ha det bra hele livet. Vi skal bestrebe oss på å sette så lave fotavtrykk som mulig. Vi skal levere et produkt med høy kvalitet. Vi skal oppføre oss ordentlig og ansvarlig. Vi skal skape gode ringvirkninger. Det er når jobben på merdkanten gjøres skikkelig at vi får de virkelig gode historiene.

Jeg tror det er så viktig at vi forteller hva vi gjør, men viktigst er at vi gjør det vi sier at vi gjør. At vi viser hva vi faktisk gjør gjennom den daglige gode jobben som må gjøres hver eneste dag.

Jeg tror at folk vil høre disse ekte historiene. Informasjon om fôrkonvertingsevnen til laks er ikke noe som rører hjertet til folk. Heller ikke historien om at Nytekorskriften bidro til å redusere antall rømminger. Denne informasjonen er spennende når folk først har oppdaget næringen vår og blitt glad i den. For å få andre til å bli glad i næringen vår, må vi også vise frem det beste vi har: våre folk og vår fisk.

Det er på merdkanten det skjer!