Innlegg

Skrevet av Sigurd Hytterød, fagsjef oppdrett Norske Lakseelver.

Den viktigste endringen for villaks og sjøørret i forslaget til ny luseforskrift, er to ekstra uker med lusegrense på 0,2 voksne hunnlus i gjennomsnitt per fisk. Forlenget periode med lavere lusegrense vil redusere smittepresset for utvandrende laksesmolt, men endringen er ikke tilstrekkelig for å løse de store utfordringene med lakselussmitte fra oppdrettslaks til villaks og sjøørret.

Sigurd Hytterød Foto: Arkivfoto

I dag har vi konstant høyt smittepress for villaks og sjøørret, og hyppige spylinger, børsting og bading i varmt vann for oppdrettslaksen. Videre drift med en lusegrense på 0,5 gjennom mesteparten av året, vil medføre at kysten raskt farges både gul og rød. Det er ingen tjent med. Hverken villfisk eller oppdrettere.

Mer oppdrettslaks og mer lus

Påvirkningen fra lakselus på vill laksefisk har vokst seg større og større parallelt med økningen i antall oppdrettslaks. Siden 2008, da lusegrensen på 0,5 voksne hunnlus i gjennomsnitt per fisk ble innført, har mengden oppdrettslaks som til enhver tid står i merdene økt fra 526 493 tonn til 799 000 tonn. Grensen på 0,5 voksne hunnlus har stått uendret samtidig som det totale antallet oppdrettslaks har økt om lag halvannen gang. Teoretisk sett har antall eggproduserende lakselus økt tilsvarende.

Reproduksjon hos lakselus er svært temperaturavhengig. De siste 30 årene har sjøtemperaturen langs norskekysten steget kraftig. Høyere temperatur fører til økt produksjon av luselarver, og smittepresset mot villaks og sjøørret ligger an til å bli enda større i årene som kommer.

Forholdet mellom antall oppdrettslaks og lakselus er altså vesentlig forandret siden grensen på 0,5 lus ble innført i 2008. Allikevel konkluderes det i høringsbrevet fra Mattilsynet med at dagens lusegrenser er forsvarlig, og at endring ikke er hensiktsmessig. Her er det umulig å være enig med myndighetene. Tallene viser en kraftig ubalanse mellom antall oppdrettslaks og lusegrensen i dagens luseforskrift.

Ekspertutvalgets konklusjoner ved forrige fargeleggingen av trafikklyset, viser tydelig hvilken vei det bærer. Gruppa anbefalte frys eller nedtak av produksjon i 6 av 13 områder ved årsskiftet 2019/2020. Vekst er dermed vurdert som faglig uforsvarlig i nesten halvparten av sonene.

Et gigantisk problem

Lakselus er oppdrettsnæringens største helse- og velferdsproblem. I Norsk Fiskeoppdretts nyeste temanummer, NFExpert nr. 1 kan man lese at antall innrapporterte behandling mot lus har økt med 29 % i perioden fra januar til april i 2020, sammenlignet med samme periode i 2019. Til tross for økning i antall behandlinger, ligger lusenivået høyere i 2020 sammenlignet med nivået for samme periode i 2018 og 2019. Ifølge Veterinærinstituttets fiskehelserapporter fra de siste tre årene, utgjør dødelighet relatert til lusebehandlinger en stor andel av det totale svinnet på i overkant av 50 millioner oppdrettslaks per år. Det er nærliggende å trekke sammenhenger mellom økningen i antall fisk i merdene det siste tiåret, økt smittepress, det økte antallet behandlinger og millionene av døde oppdrettslaks hvert år.

Mattilsynet skriver også i høringsbrevet at «Flere fisk betyr mer lakselus i sjøen dersom grenses ikke endres. Jo lenger man venter med å sette inn tiltak, jo vanskeligere vil det bli å overholde grensene. Man kan miste kontroll over nivået med lakselus på kort tid.»

Forholdene som høringsbrevet advarer mot, er allerede dagens situasjon! En flat grense på 0,5 lus, uavhengig av mengde laks på anlegget og uavhengig av om anlegget smitter andre anlegg i nærheten eller ikke, skaper store utfordringer for næringen. En fersk studie fra Havforskningsinstituttet og Veterinærinstituttet viser at smittepresset mellom anlegg kan reduseres kraftig ved å fjerne «verstinganleggene». Dette er et godt eksempel på at endring av driftsstruktur kan redusere luseproblemene. Kanskje en endring av luseforskriften, der anleggene med størst biomasse pålegges en permanent lavere lusegrense, vil gi en lignende, positiv effekt?

Påvirkningen fra lakselus på vill laksefisk har vokst seg større og større parallelt med økningen i antall oppdrettslaks, påpeker Norske Lakseelver i sitt innlegg. Her ser vi en avlusingsoperasjon. Foto: Arkivfoto Ole Morten Melgård

Drepen for villaksen

Dagens lusesituasjon som forårsaker hyppige behandlinger, går ikke bare utover velferden i merdene. Den går også kraftig utover villaks og sjøørret. Ifølge Vitenskapelig råd for lakseforvaltning er lakselus vurdert til å utgjøre den største risikoen for ytterligere skade på villaksbestandene. Havforskningsinstituttets overvåkning har vist en dramatisk påvirkning fra lakselus på villaks, spesielt i produksjonsområdene 3 og 4. I Sognefjorden har dødelighetene på utvandrende laksesmolt blitt beregnet til over 80 % for enkeltelver.

Den nevnte studien om endret lokalitetsstruktur er gjennomført i Produksjonsområde 3, en av sonene med størst tetthet av oppdrettsanlegg, og som fikk gult lys av ministeren (selv om ekspertene sa rødt). Studien har ikke sett på hva driftsendringer kan bety for smittepresset fra lakselus mot villfisk. Det er imidlertid nærliggende å tro at endret driftsstruktur i kombinasjon med lavere lusegrenser vil gi økt beskyttelse for vill laksesmolt og sjøørret.

Stortingsmeldingen, som siteres i forbindelse med høringen av luseforskriften, nevner utvikling av teknologi og driftsmetoder i kombinasjon med god og nytenkende forvaltning som tiltak for å redusere utfordringene med lakselus. I denne sammenheng blekner forslaget om to ekstra uker med lusegrense på 0,2 voksne hunnlus per fisk. Fagmiljøene har konkludert med at smittepresset mot vill laksesmolt er altfor høyt. Data som ligger til grunn for konklusjonene er innhentet under driftsbetingelser som har vært regulert av gjeldende luseforskrift. Det er derfor vanskelig å se at to uker ekstra med lusegrense på 0,2 skal gi den nødvendige beskyttelsen for de hardt prøvede bestandene av villaks og sjøørret.

Stortinget ga fasiten i 2015

Effekter av lakselus på sjøørret er trolig på full far inn som indikator i trafikklyssystemet. Sjøørret, i motsetning til villaks gjør vandringer tilbake til elva for å avluse seg i ferskvann, og ekspertgruppa har foreslått tapt marint leveområde som mål på hvordan lakselus påvirker sjøørreten. Myndighetene har nå alle muligheter til å endre luseforskriften slik at effekten av lakselus på sjøørret blir redusert, før denne arten trekkes inn som indikator i trafikklyssystemet.

Hvis lusegrensen på 0,5 ikke reduseres i denne revisjonen av forskriften, vil de fleste produksjonsområdene bli stående bom fast på gult eller rødt lys når luseeffekter på sjøørret trekkes inn. Det holder å lese sammendraget i Vitenskapelig råd for lakseforvaltings Klassifisering av tilstanden til 430 norske sjøørretbestander for å forstå hvor dette bærer …

Høringsbrevet til endringsforslagene i luseforskriften innledes med et sitat fra Stortingsmeldingen om vekst i havbruksnæringen (Meld. St. 16 (2014–2015)); «Skal (…) næringen kunne vokse videre, må utfordringene knyttet til for eksempel lakselus reduseres og til slutt løses. For å sikre en miljømessig bærekraftig vekst både på kort og lang sikt, bør det skje en utvikling av teknologi og driftsmetoder, i kombinasjon med god og nytenkende forvaltning.»

Fasiten for miljømessig bærekraftig vekst finnes i dette sitatet, nemlig utvikling av teknologi og nye driftsmetoder. På kort sikt kan imidlertid mye forbedres ved hjelp av nytenkende forvaltning og innstramning av lusegrensene i forskriften.